juli 2012


Prinsippet om bærekraftig utvikling er godt forankret i norsk politikk. Norge liker å ta på seg rollen som foregangsland i miljø og utviklingspolitikk og på mange områder er Norge best i klassen. Vi har et velfungerende demokratisk system som andre stater kan se langt etter, men bærekraftig utvikling krever langsiktig tenkning, og akkurat der er ikke sosialdemokratiet perfekt. En valgperiode i Norge er på fire år og i denne perioden gjelder det for politikere å ta beslutninger som vil gjøre dem populære og sørge for at de blir gjenvalgt til neste periode. Typisk for slike beslutninger er at de legger vekt på kortsiktig økonomisk vekst og i noen tilfeller desverre går på bekostning av grunnlaget for langsiktig velferd.

Det er her en ombudsperson for framtidige generasjoner, et framtidsombud, vil kunne være til hjelp. Dette vil være en institusjon som har som oppgave å tenke langsiktig. Barneombudet fungerer som en talsperson for barn og jobber for barns rettigheter, et framtidsombud vil i likhet  med barneombudet passe på de som enda ikke er født og jobbe for at de skal ha de samme mulighetene og rettighetene som vi nyter så godt av i dag. Dette innebærer at vi tar vare på miljøet og resursene som legger grunnlaget for velferdssamfunnet vårt.
Institusjonen må være politisk uavhengig og trekke inn kunnskap fra forskjellige felt. Institusjonen bør jobbe proaktivt og fungere som et rådgivende organ for politikere og beslutningstakere, og etterse at vi driver en bærekraftig nasjonal og internasjonal politikk.

Bærekraftig utvikling har altså vært et mål i FN og i norsk politikk siden Brundtlandkommisjonen ga ut rapporten “Our common future” i 1987. 25 år senere er det tydelig at arbeidet ikke har vært godt nok, planetens bæreevne er alvorlig truet og vi ser stadig flere sosiale og økonomiske kriser i verden. Vi i Spire mener at om vi skal forbedre arbeidet for en bærekraftig utvikling må vi tenke nytt og ikke minst langsiktig. Definisjonen på bærekraftig utvikling er bygget på hensynet til kommende generasjoner, det er nå på tide at Norge tar dette på alvor og oppretter et framtidsombud!

Her kan du se et kort klipp med ungarns ombudsmann for fremtidige generasjoner.

Foto: vimeo.com

Og her ser du Allistair fra World Future Council snakke om hvorfor man trenger en ombudsperson/høykommissær for fremtidige generasjoner i FN. (PS: i bakgrunnen kan du se Mari og Siv Maren fra Spire som aksjonerer for høykommissær for fremtidige generasjoner under Rio+20!)

Spire begynner i disse dager arbeidet med framtidsombudkampanjen, vil du være med kan du kontakte kampanjeleder Siv Maren Sandnæs på mail: smsandnaes@gmail.com.

– Siv Maren Sandnæs

Fornybar energi er i vinden for tiden. Regjeringen blåste hardt i fløyta da Olje- og energidepartementet endelige godkjente Norges hittil største utbygging av vindkraft. Lokalbefolkningen i Bjerkreim kommune jubler for 170 vindmøller, Naturvernforbundet i Rogaland derimot; de sparer sjampisflaskene og  marsipankaken til en annen gang. 300 vindmøller over hele fylket er forstyrrende for naturmangfoldet og den uberørte naturen.

Vindmølle i Sør-Trøndelag, Valsneset vindpark. Foto: Zlata Turkanovic

Hva synes Spire om vindkraft egentlig? Du er ikke den første som spør, altså. Spire, representert av klimautvalgets koordinator Kari-Anne Isaksen var på Dagsnytt 18 5. juli (spol til 11:20) for å snakke om vindkraft.

Bilde: Skjermdump fra NRK Nett-TV

Hvis du ikke har skjønt det nå, så er jeg en vindkraftnerd. Så nerdete at jeg har brukt ett år av livet mitt på å skrive om vindmøller i Thar-ørkenen i delstaten Rajasthan i India, besøkt diverse vindmølleparker i Norge, kikker alltid etter vindmøller i Danmark og generelt blir glad når jeg ser de store bladene gå rundt når det blåser friskt.  Det er noe med vissheten av at dette er ren energi som ikke skaper utslipp og har enormt negative konsekvenser. Det siste der er, som jeg har innsett etter ett år med skriving om vindmøller i India, ekstremt subjektivt.

India og Norge kan ikke sammenlignes på noe som helst måte. Norge; verdens rikeste land med lav befolkningstetthet, variert natur, gode på bevaring av naturmangfoldet, 99 prosent av energien vår kommer fra fornybare energikilder (vannkraft). India; et av verdens fattigste land der 300 millioner ikke har tilgang til elektrisitet, og der 65 prosent av energien kommer fra ikke-fornybare energikilder som kull og gass. India har dessuten store utfordringer med å bevare naturmangfoldet til tross for at landet er klassifisert som et mega-biodiversity area. Likevel, India er verdens femte største vindkraftnasjon, altså seks prosent av den totale produksjonen av energi kommer fra vindmøller. Tilsvarende tall for Norge, er 1 – én – prosent, selv om Norge har en større naturlig forutsetning for vindkraft enn India. Enkelt sagt, det blåser mer langs norskekysten.

Tilbake til de negative konsekvensene. Under intervjuer med landsbybeboere i nærheten av Thar-ørkenen i Rajasthan der de hadde strøm seks timer om dagen og kun på dagtid, stilte jeg det enkle spørsmålet: Hva synes dere om vindmøllene? (Som vi kunne se rett ut på gjennom vinduene i forsamlingshuset). Det var stille lenge. Helt til en av de yngste mennene i forsamlingen sa: De er OK fordi de gir oss strøm, og hvis de kan produsere mer blir vi glade. Kanskje vi kan få jobb hvis de nye vindmøllene kommer opp.

Vindmøller rundt landsbyen Soda i Rajasthan, India. Foto: Betine F. Johannessen

Etter flere spørsmål om hva de synes, hva tenker dere når dere ser på dem, hvordan føles det at de er så nærme, sa en av dem at de bråker litt når det blåser. Ingen nevnte noe om utseende.

Hva er det viktigste argumentet mot vindmøller i Norge? Jo, går man ned til kjernen av diskusjonen om for eller imot vindmøller, er det sterkeste argumentet estetikk. Det er ikke pent med vindmøller i Norge. Den norske naturen oppfattes som vill, vakker og ikke minst, uberørt. Men i realiteten er veldig lite av norsk natur uberørt. Bare se på dette kartet. De oransje fargene viser naturområder som ligger mer enn 5 kilometer unna tyngre tekniske inngrep, som for eksempel kraftlinjer, veier og regulerte vassdrag.

Andelen uberørt norsk, natur har gått fra 48 prosent av landets areal i 1900 til å dekke bare 12 prosent av landets areal i 1994. Kart: Direktoratet for naturforvaltning.

Mitt poeng her er ikke å underslå at vindkraft ikke har konsekvenser, alle former for energiproduksjon har det. Det jeg ønsker er at vi skal slutte å bruke estetikk som en grunn til å si nei til utbygging. Vi har allerede bygget ut de fleste vassdrag, i mange fjellandskap er det strømmaster, og i store deler av de nærmeste havområdene er det oljerigger. Spørsmålet bør dermed ikke være «Er vindmøller fine?».

Realiteten er at verden har et behov for energi, og det fremtidige behovet bør dekkes av rene energikilder, og ikke av norsk olje og gass, slik den norske regjeringen prøver å innbille oss.

– Skrevet av Zlata Turkanovic (politisk nestleder)

Foto: flickr.com / alice_ling

For ett år siden i dag skjedde det vondeste som kunne skje. Våre venner ble angrepet fordi de ønsket en bedre verden. Det finnes ikke ord som kan beskrive det som skjedde.

Hvor var du da det skjedde? Hva følte du, hva tenkte du, var du direkte berørt? Spørsmålene har vært gjengangere i norske nettaviser de siste dagene. VG har opprettet en egen side for at folk skal kunne dele sin opplevelse. Det er ikke mange likhetstrekk mellom 22. juli og da Brå brakk staven; det er lett å kritisere sosialpornografien. Det er likevel ikke underlig at vi føler et behov for å prate om vår personlige opplevelse. Det var et traume for nasjonen og det verste døgnet vår generasjon har opplevd.

Selv hadde jeg akkurat dratt fra jobb da bomben smalt og satt på Lista uten mobildekning med NRK som eneste informasjonskanal da ryktene begynte å gå om Utøya. Jeg satt uten å vite hva som skjedde med dem jeg kjente og brydde meg om som jeg visste var på Utøya. Smerten da jeg neste morgen fikk høre omfanget på veg til jobb var ubeskrivelig.

Vi bor i et lite land, et stolt land, som har kommet veldig langt. Blant det mest dyrebare vi har er ytringsfriheten og muligheten til å engasjere seg. Uten engasjert ungdom på barrikadene hadde ikke samfunnet vårt utviklet seg i riktig retning. Det er vi som skaper framtida, og vi må ha spillerom til å utøve vår rett. Ingen skal kunne hindre oss i å gjøre det. Det er viktig at vi skal kunne være uenige om hvilken retning samfunnet vårt skal ta, og da skal vi kunne ta diskusjonen på en saklig måte. Når ungdom som utøver denne muligheten blir angrepet, så er det noe av det verste som kan skje oss.

I dagene etter 22. juli opplevde vi et samhold uten sammenlikning i Norge, på tvers av politiske skillelinjer, etnisitet og aldersforskjeller. Vi valgte å svare med åpenhet, kjærlighet og toleranse. Ett år har nå gått og vi har vært gjennom en rettsak, og vi er på veg tilbake til normalen. Spørsmålet nå er hvilken retning samfunnet vårt beveger seg i – lærte vi noe av grusomheten? Svarte vi med kjærlighet, åpenhet og demokrati? Verden er prega av kriser og det norske folk svarer med å ville lukke seg; kaste ut det brysomme.

Ytringsfrihet og engasjement medfører ansvar. Vi må skape grobunn for saklig debatt også med dem som ikke har kommet seg inn i interesseorganisasjoner, de som sitter frustrerte uten å ha det grunnlaget for å kunne delta i saklig debatt, men har flust med sterke meninger. Internett er et godt utgangspunkt for diskusjon, men kan fort bli unyansert. På samme tid blir organisasjonslivet og twitter dominert av en elite. Organisasjonene må bli bedre til å rekruttere bredt og ha åpning for annerledeshet. Det er gjennom et levende sivilsamfunn vi blir hørt, få gjennomslag for det vi mener er viktig, og si i mot de tingene vi er uenige i.

I Spire er vi så heldige at vi har et støttemedlem som heter Ina. Hun er ei av dem som har imponert Norge det siste året med å demonstrere kjærlighet og livsgnist – til og med i rettssalen. La oss alle inspireres av henne. Og la oss alle stå sammen mot ondskap og hat og arbeide for en bedre verden; livet er et eventyr!

I dag sender jeg først og fremst mine tanker til AUF og de etterlatte, men hele vår fantastiske verden er med meg i tankene. La oss fortsette å engasjere oss for en enda bedre verden, og for menneskene rundt oss.

Vær raus med klemmene.

– Harald Sakarias (leder i Spire)

Man hører og leser titt og stadig om folk som mener at bønder får for mye subsidier, at de ikke er lønnsomme og at de kun snyter penger fra staten. Enkelte virker å være av den oppfatning at norsk landbruk er moden for nedleggelse. Det er lite som gjør meg mer provosert og forundret enn sånne meninger.

flickr.com / Erik-Jan Vens

I Norge har vi mange ulike sektorer som vi har bestemt at det offentlige skal ta seg av fordi det er av felles interesse for alle. For eksempel har vi et offentlig skolesystem som har i oppgave å gjøre oss til kunnskapsrike samfunnsborgere. Vi har et helsevesen som skal ta vare på oss når vi er syke eller gamle. Og vi har et demokrati der stortingspolitikere skal representere oss som har valgt dem. Alt dette har vi fordi det er en samfunnsnytte, og fordi vi er tjent med at våre skattepenger går til disse tingene. Hvem er det som står for lønningssjekken? Staten.

Også har vi landbruket, da. Landbruket er også en sektor som gjør en stor samfunnsnytte. Under andre verdenskrig oppdaget vi nøyaktig hvor viktig det var for oss å ha et nasjonalt landbruk. Derfor valgte staten å satse på det og bygge opp en sterk sektor som kunne sørge for å mette befolkningen selv når det var usikkerhet rundt oss. Det å ha en viss form for selvberging er uvurderlig for et land. Her er det også staten som står for en del av lønningen, selv om bøndene klarer å skape en inntekt ved siden av på egen hånd også. Det jeg syns er veldig pussig er hvorfor denne sektoren skal være så veldig annerledes enn andre viktige sektorer. Hva er det som gjør at en lærer kun gjør en viktig jobb og får lønn som betalt, mens en bonde, som jobber minst like hardt og får mindre betalt, plutselig er en snylter? Hvorfor kalles det ene lønn og det andre subsidier når de begge tjener samme nytten? Slike påstander i samfunnsdebatten er så rare at de rett og slett ikke henger på greip. Mer mangel på perspektiv skal man lete lenge etter!

Mari Gjengedal (koordinator for matutvalget)

…et nytt skritt i Spires internasjonale arbeid.

Spire har i vår samarbeidet med NfYD om å evaluere demokratiet i hverandres organisasjoner. Prosjektet viste at det er en del å jobbe med i begge leire!

Foto: Spire

Spires internasjonale samarbeid har lenge hatt flere bein å stå på. I klimaforhandlingene jobber vi i YOUNGO-nettverket av ungdomsorganisasjoner fra hele verden, i vårt politiske arbeid bygger vi på samarbeidspartnere som La Via Campesina, og vi har utvekslinger med samarbeidspartnerne våre i Sør, denne høsten fra YEN-Zambia. Denne våren har det internasjonale arbeidet gått et skritt videre, til å jobbe med organisasjonsbygging i Spire og Network for Youth Development, NfYD. Ragnhild og Gro fra Internasjonalt Utvalg i Spire har i vår, sammen med Dumisa og Tryness fra Network for Youth Development (NfYD) i Malawi, jobbet med et tosidig prosjekt om organisasjonsbygging og demokrati på den ene siden, og kvinner og klimaendringer på den andre. Dette innlegget handler om organisasjonsbyggingsdelen.

Frihet og donorpåvirkning

Hvordan kan man, på en likeverdig og rettferdig måte, evaluere demokratiet i to organisasjoner som er så ulike som Spire og NfYD? Spires medlemmer er enkeltpersoner, mens NfYD er en paraplyorganisasjon med partnerorganisasjoner over hele Malawi. NfYD har flere ansatte som jobber fulltid i sekretariatet, mens Spires organisasjonssekretær Siri er den eneste i Spire som får lønn for strevet i form av penger. Mens Spire har stor grad av frihet til å velge politiske satsningsområder og organisasjonsstyring, er NfYDs prioriteringer mye mer styrt av sin viktigste donor, vår moderorganisasjon Utviklingsfondet.

Har vi egentlig noe til felles? Kan vi begge tjene på samarbeidet, slik et likeverdig prosjekt krever? Svaret etter denne våren er etter undertegnedes mening helt klart ja, så lenge prosjektene er godt fundamentert i og tematikken passer for begge organisasjonene. Og hva er vel mer relevant over landegrensene enn hvordan det står til med demokratiet i organisasjonene?

Vedtektsrasing

Evalueringen av Spires Stormøte 21.-22. april var startskuddet. Stormøtet fikk uunnværlig hjelp av ordstyrermester Christer Guldbrandsen. Plattform og vedtekter ble endret, nye tillitsvalgte ble valgt, resolusjoner stemt over, og vi hadde Spire-historiens første benking på ledervervet. Evalueringen i ettertid sa imidlertid at det er vanskelig for nye medlemmer å følge med på prosessene, og at dette kan være et demokratisk problem. Det første årsmøtet, stormøtet eller generalforsamlingen man deltar på er som oftest en delt opplevelse. Noen elsker å rase gjennom vedtektene og stemme over endringsforslag på endringsforslag på endringsforslag, mens andre blir lei av flisespikking og lurer på hvor mye det egentlig har å si om det står sola eller solen i plattformen. Og noen blir dessverre sittende med en følelse av at de ikke har nok kompetanse til å delta. Likevel vil veldig mange se på det som en fordel å kjenne til hvordan demokratiske prosesser i en organisasjon faktisk fungerer. Poenget er at alle nye kan trenge en liten gjennomgang av relevante begreper og prosesser, slik at man ikke blir sittende og føle seg dum. Dette blir derfor en av anbefalingene til Kjernegruppa fra dette prosjektet.

Store forskjeller i vedtektshåndtering

NfYDs årsmøte var 9.-10. juni. Her var Ragnhild og Gro tilstede sammen med Dumisa og Tryness for å observere og evaluere, og ikke minst for å bli bedre kjent med en organisasjon Spire har samarbeidet med i fem år. Deres årsmøte var ganske annerledes enn Spires Stormøte. Bare det faktum at de ikke har noen politisk plattform, og at det ikke var kommet inn noen endringsforslag til deres vedtekter, illustrerer forskjellen, for den som har vært på et Spire-Stormøte. Møtet hadde flere taler og mindre diskusjoner. I evalueringen kommenterte vi at dette fører til færre fora for medlemsorganisasjonene i NfYD til å komme med sine syn på samarbeidet med paraplyorganisasjonen. Samtidig fant vi igjen diskusjonene vi savnet i workshopen om kvinner og klimaendringer i dagene som fulgte årsmøtet, diskusjoner som vi så var veldig nyttige og engasjerende. Valget av nye tillitsvalgte viste at verken medlemmene, styret eller sekretariatet hadde full oversikt over hva som stod i vedtektene. Dette påpekte vi at var et stort problem som går både på tilgjengeligheten til grunndokumenter og voteringsprosessen ved valg.

Forandring innenfra

Å være observator på en annen organisasjons årsmøte er både lærerikt og krevende. Alle kommentarer og anbefalinger både til Spire og NfYD presenteres for våre respektive styrer/Kjernegruppe i august, en rapport alle interesserte vil kunne få tilsendt. Det er liten tvil om at de fire deltakerne fra Spire og NfYD har lært mye. Nå gjenstår det å se hvordan organisasjonene som helhet kan lære og utvikle seg videre. Den viktigste lærdommen har uansett vært at det er Spires medlemmer som skal forandre Spire, og det er NfYDs medlemmer som skal forandre NfYD. Men vi kan gi hverandre gode råd på veien.

En gammel kjenning

Og forresten, Daniel Osmundsen, som for fem år siden reiste til Malawi for å bygge de første steinene i samarbeidet mellom Spire og NfYD, var tilfeldigvis i byen da vi var der. Han jobber for tiden som Fredskorps-deltaker i Malawi. Fem år er lenge i Spire-sammenheng, både siden vi er en ung organisasjon og fordi vi har til dels drastiske utskiftninger av tillitsvalgte hvert år. Daniel var derfor god å snakke med for å få perspektiv på samarbeidet med NfYD. Det er også alltid spennede å se hvor det blir av tidligere Spire-medlemmer, og han hilser til alle kjente.

– Gro Mostuen (medlem i Internasjonalt Utvalg)

Reading Veronica’s contribution “’Jeg snakker litt norsk’: Instruction manual on how to be a foreigner in Spire”, I could not have agreed more about the experience as a foreigner in Spire.

Foto: Spire

Being myself an international student at SUM, I had heard about Spire somehow-sometime but really got to know what it stands for by attending the filmvisning of the beautiful movie Wind of Change. By then, I was just about to leave for my fieldwork, but I decided that as soon as I’ll be back in Oslo, I want to join Spire and get to know better the people who make such good work happen. And there I was, back from India, a bit confused but still convinced I want to meet Spire’s matutvalget and see how I like it. Little surprising I was fond of this group right away and in this short time that I have been a member now I feel I’ve not only learnt a lot but also found new friendships. Indeed, I always enjoy spending time with this amazing group that is so full of ideas and energy to make their voices heard and to work for a better future.

Foto: Spire

You may wonder now, what brought me to the food security group. The answer is as straight forward as it is simple:­ my master thesis and the fact, that I am looking at conditional cash transfers as a means to improve food security in India.

Foto: Spire

A stable democracy with a thriving economy, India has been an inspiring example for many other developing countries in recent years; yet, it remains the home of one third of the world’s poor and of a quarter of the world’s hungry. Just at the beginning of this year, the HUNGaMA survey revealed that in fact 42 percent of India’s children under five are undernourished. This has been considered “a matter of national shame” by Prime Minister Singh and fueled the debate over costs and benefits of currently running anti-poor schemes. In this context, suggestions of so-called Conditional Cash Transfers (CCTs) have received increasing attention as a possible substitute for food rations and have even been included in the Food Security Bill that has been tabled in the Parliament last December. However, as experiences with other cash-based schemes have been rather disillusioning, with delays and corruption being significant problems, I will take a close look at the suggested plans and the context in which CCTs are supposed to be embedded. So, for now the question whether cash transfers are indeed more suitable to address the causes of malnutrition remains open but I hope one day I will be able to write a new blog entrance here that will report on the advances made on fighting malnutrition in India as well as in all the other countries that suffer from severe food insecurities.

In this sense, and to borrow Veronica’s words, let’s keep up with the good work!

– Lotte Liegmann (Matutvalget)