Hanna Bjørgås er tidligere medlem av Spire og deltar på Rio+20-konferansen, hvor hun hovedsaklig fokuserer på mat og jordbruk. Hun arbeider for tiden med å forske på GMO i Brasil. Her har hun skrevet litt om sine inntrykk og tanker omkring Rio+20:

Til en FN-konferanse å være, er paneldebattantene rørende enige. På et sidearrangement er åtte ledere for bonde- , kvinne- og urfolksorganisasjoner over hele verden samlet, pluss framstående forskere på matsikkerhet, for å diskutere matvarekrise og sult, og retorikken er radikal, selv om organisasjonene favner bredt. Det produseres nok mat i verden. Vi trenger ikke en ny grønn revolusjon eller nye teknologiske løsninger, utviklet fjernt fra bøndene som skal bruke dem. Eksportsubsidier må fjernes. Samtlige talere løfter fram kvinners rolle i matproduksjonen.

På utsiden av forhandlingslokalene er forskere, organisasjoner og sivilsamfunn gjennomgående enige om virkelighetsbeskrivelsen: Det er familiejordbruk, kvinner og småbønder som i hovedsak forer verdens befolkning. Vi må styrke dem for å stoppe sult og feilernæring.

Bak de bredskuldrede brasilianske sikkerhetsvaktene, på innsiden av forhandlingslokalene, er imidlertid retorikken en annen. Brasil fjernet gode formuleringer i den siste versjonen av teksten, noe som førte til at landet ble kåret til dagens fossil av rundt 100 representanter fra NGO-svermen her i Rio. Teksten som skal opp til diskusjon i morgen inneholder vage formuleringer med lite gjennomslagskraft. Flere jeg snakker med sier at sammenliknet med formuleringene fra Rio-møtet i 1992 likner det hele mer på en trasig tango – To skritt fram og tre tilbake.

Frørettigheter og småskala
Blant noen lyspunkter er at tradisjonelle frøsystemer blir vektlagt i dokumentet. Det samme blir rettferdig fordeling av utbytte fra genetiske ressurser og kunnskap tilknytta slike ressurser. Småskalaprodusenter, kvinner, urfolk og tradisjonell jordbrukspraksis blir også nevnt. Det kan virke som om retorikken har endret seg svakt i retning av å vektlegge tilgang og fordeling framfor økt produksjon.

Selv om spriket mellom retorikken på utsiden og innsiden av forhandlingslokalene er store, er ikke teksten på jordbruk så ille som den kunne vært. Det gir håp. Men hvor lang tid skal det ta før enigheten fra grasrota, blant forskere og helt opp til toppen i organisasjonslivet siver inn i hodene på verdens ledere?

Den brasilianske delegasjonen etter møtet hvor de presenterte det ferdige tekstforsalget som mest sannsynlig blir godtatt av FNs medlemsland. Brasilianerne er fornøyd med det de kaller en god tekst, men svært mange er uenig i at dette er noe å feire. Foto: IISD