Det er lørdag morgen, det er kjølig og tåka ligger lavt over landskapet. Jeg er oppe tidlig i dag, selv om det er fridag og jeg sikkert kunne trenge litt mer søvn. Jeg er ved Mount Mulanje, det høyeste fjellet i Malawi – og det tredje høyeste i Afrika. Høyeste toppen er på 3001 moh, men jeg har ikke tenkt meg så høyt i dag.

Foto: Utviklingsfondet

Jeg heter Knut Andersen og er koordinator for Utviklingsfondets program i Malawi og Zambia. Vårt hovedfokus er å hjelpe fattige bønder med å øke matproduksjonen sin, å hjelpe med å lære bort bærekraftige metoder for å ta vare på den naturen de lever i, hindre avskoging, bedre kvinners levekår og å bygge sterkere lokale strukturer.   Vi har de fleste av prosjektene våre i sentrale og nordlige Malawi, men i dag er jeg i den sørlige regionen for å ta meg en fjelltur i god norsk ånd. Jeg tenker at det skal bli godt med en tur i fjellet, bare for å nyte en fridag og ikke tenke på jobb.

Foto: Utviklingsfondet

Jeg drar sammen med en guide, Mike, fra lodgen min til dit vi skal starte turen opp mot platået som ligger på ca 2400 moh. Det blir fort varmt når vi beveger oss i god fart oppover. Det er tydelig at kroppen og kondisen ikke er helt som den en gang var (eller jeg fremdeles trodde den var..) så vi må stoppe med jevne mellomrom å ta pauser. Etter 2,5 timer når vi platået og utsikten er flott!

Foto: Utviklingsfondet

Det er høye topper rundt oss på alle kanter, og jeg tenker tilbake på de mange turene jeg har hatt i Jotunheimen og Rondane hjemme i Norge. Vi krysser en del av platået før vi begir oss på vei nedover igjen. Det er lettere for kroppen å gå nedover, bortsett fra noen gamle knær med diverse fotballskader. På vei ned, men fremdeles ganske høyt oppe i fjellet, møter vi en gruppe med jenter. Alle jentene er mellom 10 og 18 år gamle, og i dag, på lørdag – deres fridag fra skolen – er de her oppe i fjellet for å sanke ved. De leter rundt i området etter tørre kvister og brukne trær. Dette er et naturreservat, så det er regler for hva de kan ta ut, og dette følges opp av folk fra reservatet. Det som gjør at jeg må skrive om dette er paradokset mellom meg som turist, svettende rundt frivillig her oppe i fjellet, og disse jentene – helt ned i 10 års alder som må gjøre dette for at familien skal ha noe å koke mat på. De barer bunter av ved som veier mellom 25 og 30 kilo på hodet! De minste jentene noe mindre, men jeg prøvde å løfte de største buntene – og de var tunge! Klokka var rundt tolv når vi møtte dem, og nå var de på vei ned fra fjellet. De hadde startet “arbeidsdagen” sin tidlig, slik at de skulle rekke ned til landsbyen før det ble mørkt. De var i ferd med å forberede lunsj – ris som de bløtte opp i vann fra elva, ikke snakk om å koke ris denne dagen. Og for å nevne det, de var alle barbeinte!

Jeg tenkte på jenter i Norge på denne alderen, hva gjør de på en lørdag? Heldigvis er det ikke slik at de må jobbe hardt for å hjelpe familien med ved sanking og vannbæring, men jeg synes jeg kan høre noen klagende ord om de blir bedt om å rydde rommet eller tømme oppvaskmaskinen. Antakeligvis står de ikke opp klokka 5 om morran heller…

Foto: Utviklingsfondet

Min “prestasjon” som fjellvandrer ble plutselig ganske tam når jeg så alle disse jentene med svetten silende nedover kinnene med tunge bører på hodet. Mine såre føtter i gode Nike løpe sko ble liksom ikke så mye å snakke om når jeg så deres bare føtter ta seg frem i ulendt terreng.

Denne opplevelsen gir meg enda mer energi til å jobbe for å bedre levekårene for jenter og kvinner i Malawi, samtidig som vi kan ta vare på den skjøre naturen i dette vakre landet. Folk i Malawi må nok sanke ved også i årene fremover, men det kan gjøres på enklere måter hvis det planlegges og legges til rette for det. Vi i Utviklingsfondet ønsker å bidra til å gjøre hverdagen for jenter, kvinner, gutter og menn enklere gjennom det arbeidet vi utfører i Malawi sammen med de lokale partnerne vi jobber med.

– Knut Andersen (koordinator for Utviklingsfondets program i Malawi og Zambia)