mai 2012


Årets store begivenhet, Rio+20-konferansen, nærmer seg  og Spire gjør seg klare til å kjempe for en bærekraftig fremtid sammen med resten av sivilsamfunnet.

Mari, Julia og Jan-Thomas trosser knallværet og holder seg innendørs for å skrive Spires posisjoner til Rio. Foto: Harald Sakarias Brøvig Hansen

Rundt 50.000 mennesker skal delta på FNs konferanse om bærekraftig utvikling som varer fra 20.-22. juni. Forhandlingene i forkant av Rio+20 har gått veldig treigt, så treigt at FNs generalsekretær Ban Ki-Moon har gått ut i media og bedt landene om å slutte å pirke på detaljer og heller konsentrere seg om å bli enige om de store linjene.

Spirer lar seg ikke stoppe av treige forhandlere og land som vil forsinke og forminske mulighetene verden har til å skape en reell endring under Rio+20. I pinsehelgen har vi jobbet med våre posisjoner til Rio-konferansen. Fredag holdt vi oss til Spire-kontoret, men på mandag måtte vi utnytte Oslos fantastiske øyer og tok båten ut til Hovedøya. Her benket vi oss inne i kafébygget og skrev forslag om en High Commissioner for Future Generations, også kjent som en Ombudsperson for fremtidige generasjoner.

Litt mer inspirerende setting; kafeén på Hovedøya har store bord og god kaffe til å holde Siv, Mari, Julia, Jan-Thomas og meg skjerpet i timesvis. Vi skrev to side om ombudsperson for fremtidige generasjoner og en side om handel.

Vi støtter forslaget fra World Future Council om at det vi trenger for å oppnå bærekraftig utvikling er en internasjonal institusjon som skal sørge for langsiktighet i politiske beslutninger og gi en stemme til de fremtidige generasjonene. Opprettelsen av FNs Høykommisær for fremtidige generasjoner vil være en korreks til mangelen på langsiktig tenkning i politikken og i næringslivet. Politikere forholder seg til valgperioder på tre til fire år, og i næringslivet har man fokus på inntjening i løpet av fem til ti år, men det er få som tenker på hvordan dagens beslutninger vil påvirke kommende generasjoner. FNs Høykommisær for fremtidige generasjoner vil være en løsning:

  1. ved å jobbe for ett langsiktig perspektiv som sikrer fremtidige generasjoner rettighetene til å oppfylle deres behov,
  2. ved å sikre langsiktig perspektiv i miljøpolitikken, og
  3. ved å sørge for samstemthet og avbyråkratisering i alle FN-institusjonene som jobber med menneskerettigheter, miljøspørsmål og bærekraftig utvikling.

Sola skinner og opprettelsen av en Høykomissær for fremtidige generasjoner står på menyen.

Forslaget vårt skal presenteres for den norske delegasjonen som skal forhandle i Rio, og våre Rio-Spirer (Mari og Siv drar til Rio+20-konferansen) skal holde ett ekstre øye med paragraf 80. i forhandlingsteksten i Rio, bedre kjent som The Future We Want eller Zero Draft.

Etterhvert ble vi lettere slitne av å sitte inne og måtte ut og nyte havet og været på Hovedøya. Litt frisk luft og innpåslitne ender pisket oss i gang igjen og vi skrev våre kommentarer til teksten om internasjonal handel som står i Zero Draft.

Vi er uenige i påstanden om at mer frihandel automatisk fører til at alle samfunn får det bedre, og synes at Rio+20 må være ett veiskille. I Rio må statene åpne for alternative tenkemåter rundt velstand, utvikling og økomisk vekst, og dessuten inkludere det i det politiske dokumentet som de skal bli enige om. Fokus på kortsiktig økonomisk vekst har de siste 20 årene vært ett hinder for bærekraftig utvikling, og har gagnet verken miljøet eller verdens fattigste.

I Rio kan vi sørge for at strukturene som oppretholder og forsterker sosial ulikhet og miljøødeleggelser endres. Når politikere er treige og redde for å skape en endring skal vi i Spire gjøre alt vi kan for at Rio Må Rokke!

– Zlata Turkanovic (kampanjeleder for Rio må Rokke-kampanjen)

FNs konferanse for handel og utvikling fungerer som et forum for diskusjon om handel og utvikling mellom stater. Konferansen blir avholdt hvert fjerde år, og i år tok konferansen plass i Doha, Qatar, og foregikk fra 21-26 april.

UNCTAD (United Nations conference on Trade and Development) ble etablert i 1964, og er FNs generalforsamling for handels-,investerings- og utviklingsspørsmål. UNCTAD har til sammen 194 medlemsstater, og har hovedsete i Genève. Formålet til UNCTAD lyder slik: «Maksimere handel, investerings-og utviklingsmuligheter for utviklingsland». Dermed er UNCTAD et viktig verktøy for å integrere land i sør inn i verdensøkonomien.

Foto: Spire

Med det overordnede målet i bakgrunnen, brakte årets konferanse løs i Doha. Dette var den trettende konferansen, og slik det har vært i de tidligere konferansene var hovedfokuset å belyse verdensøkonomien slik den er nå. En utviklingstopp for FN kom med kritikk av at anstrengelse for global økonomisk reform ofte blir lokal og inkonsistent. Dette med referanse til finanskrisen i 2008, der individuelle land prøvde seg på økonomisk reform, uten verken særlig hell eller noe ytterligere bidrag til verdensøkonomien.

UNCTAD spilte sin rolle under konferansen som stemmen til utviklingsland, og generalsekretær Supachai Panitchpakidi uttrykte at det var UNCTAD sin oppgave å analysere global finans, ettersom dette er en viktig del av utviklingen. Dette kalte Panitchpakidi for «financial-driven globalisation» og mente at finansmarkedet og institusjoner har blitt masterne istedenfor tjenerne for reell økonomi, og at dette har alvorlige konsekvenser for rettferdig handel og investeringer. Det fører også til en systematisk trussel for økonomisk stabilitet.

Men, UNCTAD med Panitchpakidi i fronten kom ikke bare med kritikk, men også forslag. Her påpekte UNCTAD at det var på tide å bevege seg forbi bistandsassistanse fra rike land til fattige, og argumenterte for blant annet «financial tranactions tax» eller tobinskatt som et verktøy for å balansere makten i internasjonal økonomi, samtidig som det bidrar med kapital til utviklingsland.

“It would not be expensive for the financial services industry. That argument is an excuse for masters of universe to remain masters of the universe.”- Supachai Panitchpakidi

UNCTAD har ofte fungert som en motmakt til IMF og Verdensbanken. I motsetning til de to nevnte, forutså UNCTAD finanskrisen og advarte mot de alvorlige følgene av et uregulert marked.

Det var ikke bare de ulike institusjonene som var synlige under konferansen i Doha. Mediene spilte også sin rolle, og i forkant av konferansen stilte Deborah James (fra Center for Economic and Policy research) spørsmålet «Hvem skal styre verdensøkonomien?»

I kampen for en rettferdig verden, og ikke minst en mer rettferdig verdensøkonomi er det viktig med globale bidrag, som for eksempel fra nasjonale og internasjonale ungdomsorganisasjoner som kommer med kritikk, krever rettferdige løsninger og setter viktige spørsmål på dagsorden. Det trengs også en internasjonal stemme med tråkraft. UNCTAD, og UNCTAD-konferansene er et slikt forum hvor dette kan skje, og her er UNCTAD et verktøy for å sette viktige internasjonale handels- og utviklingsspørsmål i rampelyset. Slik blir det satt press på de ulike institusjonene. De minst utviklede landende i verden har også erklært støtte til UNCTAD, og anerkjent generalforsamlingen som en viktig brikke for å kunne skape en bedre balanse i verdensøkonomien.

Les rapporten fra konferansen her.

– Farhiya M. Osman (handelsutvalget)

«Tja? Hva mente vi egentlig i Durban?»

Mellommøte i klimaforhandlingene i Bonn har vært første gang landene møtes etter toppmøtet i Durban i desember 2011. Det er tydelig at Durban-plattformen har litt voksesmerter her i Bonn. Mange land har måtte presisere hva de egentlig mente i Durban og hvordan de tolket vedtaket.

Image

Forhandlere i intens diskusjon. I midten Jonathan Pershing, sjefsforhandler fo USA. Bilde: IISD

«Større utslippskutt nå – kom igjen»

Etter Durban var vi redde for at all snakk om utslippskutt ville forskyves til 2020. Heldigvis er det nå i Bonn stor enighet om at vi også må få til større utslippskutt før 2020. Nå måtte dette følges opp med løfter fra de rike landene med løfter på bordet senest under COP18 i Doah, Qatar.

Image

Forhandlingssporene KP og LCA er lei seg – de trenger gaver med utslippskutt fra rike land. Bilde: Young FoEE

Image

Her har rike land levert utslippskutt og alle glade. Bilde: Adopt a Negotiator

«Klimarettferdighet problemet eller løsningen?»

For den nye avtalen som landene skal komme fram til i 2015 trenger vi en mer konkret forståelse av klimarettferdighet. Dette må til for å finne ut hvordan blant annet utslippskutt og finansiering av tilpasning og utslippskutt skal fordeles. I går aksjonerte vi i Bonn for å vise at klimarettferdighet må sees på som et guidene prinsipp for høyere ambisjoner for å løse klimakrisa.

Image

Spire aksjonerte med Changemaker, Natur og Ungdom, Grønn Ungdom og andre ungdomsorganisasjoner for å vise at klimarettferdighet må ligge til grunn for fordelingen av forpliktelser. Bilde: YOUNGO

«Flere markedsmekanismer? Nei takk!»

I Bonn har det vært diskutert nye makredsmekansimer – altså hvordan man kan kjøpe og selge utslippskutt. Ungdommen lagde en aksjon på dette, fordi vi mener vi ikke trenger mer fleksibilitet før det er høyere ambisjoner for utslippskutt. Det gir ingen mening at rike land i større grad kan kjøpe seg ut av knipa. «Action not distraction», fortalte vi forhandlerne.

Image

Nei takk til flere markedsmekanismer. Bilde: IISD

«Ikke bånn i Bonn»

At vi unge i Bonn jobber sammen med lobbying og aksjoner (og tar oss litt tid til tysk øl) er utrolig inspirerende og viktig for å bygge en sterk internasjonal bevegelse. Vi diskuterer hvordan vi i enda større grad kan samarbeide om å kjempe for en rettferdig og trygg framtid. Heia!

«Yes we can» Bilde: Kari-Anne Isaksen

– Kari-Anne Isaksen (koordinator for klimautvalget)

Forrige helg gikk såfrøaksjonen 2012 av stabelen på fire av fem gårder. Rundt omkring på Østlandet møttes folk for å markere sin motstand mot GMO ved å så fullstendig GMO-fritt korn på jordene. Rundt omkring fikk man høre appelanter fra ulike organisasjoner og partier, man fikk møte dyrene på gårdene, man fikk spise god mat og ha en trivelig dag på landet.

Image

Foto: Spire

Det er mange grunner til at Spire og Nettverket for GMO-fri mat og fõr er mot GMO. GMO er hverken bra for mennesker eller miljø. Store monokulturer utraderer det biologiske mangfoldet, mens høy avhengighet av sprøytemidler fører til store skader på miljø og økosystemer (og sprøytemiddelskader for mennesker). Vi har ingen kontroll på hvordan GMO-er kan spre seg i naturen. Det fører heller ikke nødendigvis til at flere sultne får mat i verden. Vi vet heller ikke de langvarige helsemessige konsekvensene av å spire mat som er tuklet med. Og det hjelper oss i hvert fall ikke til å bli mer robuste overfor klimaendringer og miljøskader!

Her ser du Bente fra Ommang Søndre holde appell på lørdagen:

Image

Foto: Spire

Alm Østre var en av gårdene som hadde aksjon på søndag. Der var det strålende sol og god stemning!
Her ser du noen bilder derfra:

Image

Klare til å så! Foto: Spire

Image

Flott GMO-fritt korn. Foto: Spire

Image

Der var bøtten tom! Foto: Spire

Image

Pierre og de andre som jobber på Alm Østre. Foto: Spire

Image

God mat med hjemmedyrkede ingredienser etter såingen. Foto: Spire

Vi er utrolig glade over hvor bra årets såfrøaksjon har vært så langt! Det er supert å se at mange er opptatt av å bekjempe GMO og gi et tydelig signal om at dette ikke er noe vi har lyst til å ha i Norge (eller resten av verden for den saks skyld)!

Fikk du ikke anledning til å delta i helgen? Ikke fortvil, den 2. juni er det tid for vårens siste aksjon og DU kan være med! Hurra!

– Mari Gjengedal (koordinator for matutvalget)

First things first, let me introduce us.

My name is Veronica and here with me is my boyfriend Giovanni. We both proudly come from the city of Milan, in Italy, and we moved to Norway in 2011 because of Giovanni’s work. I have a degree in development studies with a specialization in children’s perspectives and Giovanni is a PhD student in marine biology at UiO, specialized on fisheries. We have been active members of Spire since November 2011. I am part of the international committee and Giovanni helps out with the campaign on small-scale fisheries in the South of the world.

When I was asked to write on Spire’s blog, I have to say I was slightly hesitant: what was I supposed to talk about? What could we contribute with? It wasn’t an easy pick, especially considering that ‘vi snakker ikke so godt norsk’

After some reflection, we finally figured out that the best contribution we could make was to give a ‘foreigner’ point of view on how it is and what it means to be a member of Spire. So, here it goes.

First of all, to be in Spire as a foreigner means getting to know lots of people, having entertaining and interesting conversations, and having lots of fun. It’s a stimulating environment and one of the few places where you can make friendship with the Norwegians. Also, it means being able to attend inspiring conferences and meetings, and learn, learn, learn, about climate change, but not only. Moreover, I should say that, although ‘vi prove å snakke norsk’, most of the time English is easier and not at all a problem.

But we believe there’s more than that. In Spire we find very engaged youth, working (and actually succeeding) to make this world a better place. What a total shock! To realize that the youth in Norway are given a real voice! Not only, but attention, relevance, funding, to turn their ideas and ideals into concrete projects! I don’t think most of you guys (Spire members) have a clear view on how fantastic this actually is! Well, we do, and that is why we are so grateful to be part of it… It seems to me that in Spire, we always talk about how to do what we’re doing even better that we actually do it now: how to recycle more, how to pollute less, how to get more people involved etc… Well, I would like to invite you all to stop that for a moment and enjoy the idea that you are already doing a lot! You are already doing great!

But stop just for a moment though, now go back to work because climate change is not going to stop alone and fishermen in the South still need our help.

If you’re reading this post, «du er ikke norsk» and you’re not part of Spire yet, come on board, you won’t regret it! Keep up with the good work folkens!

– Veronica Ranza (internasjonalt utvalg)

Follow this link to sign up as a member of Spire!

Ungdomsaktivistene eller oljelobbyen?

Ny oppdatering fra Bonn:

Klimaforhandlingene handler om å ta de rette valgene. Forrige uke arrangerte ungdommene på klimaforhandlingene en aksjon som satt fokus på dette. Forhandlerne ble utfordret på om de var på oljelobbyen eller vår side.

Ungdommen viste hva det handler om. Kjemper dere med oss for en trygg og rettferdig framtid eller er dere oljelobbyens slave? Foto: Sophia, Youngo

Under aksjonen arrangerte ungdommen tautrekning. Forhandlerne ble spurt om de ville dra sammen med oss for en trygg og rettferdig framtid eller om de stod på oljelobbyens side? Forhandlerne valgte å stå sammen med oss og den siden av tauet vant. Heldigvis! Men forhandlingene her i Bonn går tregt, så dette er tydeligvis ikke en selvfølge i det virkelige liv.

– Kari-Anne Isaksen (leder for Spires klimautvalg)

Spire, med meg, er på plass i tyske Bonn, for et mellommøte i FNs klimaforhandlinger som startet forrige mandag. Da tenker du kanskje: Hvordan er det i Bonn? Er det bånn? Jeg kan berolige med at: Neida, det er foreløpig bra. Det er 25 grader og jeg har brukt søndagen til å legge strategi sammen med massevis av andre organisasjoner – om hvordan vi kan sikre at det blir en global klimaavtale og at den faktisk hindrer farlige klimaendringer. Noe som dog er litt bånn er at NGO-folka her oppdaterer meg på forrige uke med forhandlinger med at «det skjedde ikke noe særlig». Så nå står og faller det på neste uke med forhandlinger om Bonn blir bånn eller ei (jeg skal holde dere oppdatert!).

Erik Solheim på klimatoppmøtet i Durban i desember 2012. Foto: Kari-Anne Isaksen

Hver desember skriver og snakker media om FNs klimaforhandlinger. Men dette er faktisk ikke den eneste gangen i året som representanter fra alle verdens land møtes for å prøve å redde verden fra klimaendringene. Forhandlere møtes også noen andre ganger i løpet av året for å forberede toppmøtene i desember. Møtet som pågår i Bonn er et slikt møte – som forbereder klimatoppmøtet COP18 som skal avholdes i Doah i Qatar i desember 2012.

Dette møtet i Bonn er første gang landene samles igjen etter fjorårets toppmøte i Durban i desember 2011. Forhandlerne diskuterer hva vedtakene de ble enige om i Durban egentlig betyr. To viktige spørsmål for Bonn-møtet er: Hvordan skal en ny avtale se ut?  Hva slags utslippskutt forplikter de rike landene seg til å kutte i den neste avtaleperioden for Kyoto-protokollen og ellers før 2020 når den nye avtalen skal tre i kraft?

På klimatoppmøtet i desember 2012 i Durban ble det nemlig etablert en ny forhandlingsprosess, som skal komme fram til en ny klimaavtale i 2015 og tre i kraft i 2020. Det ble også vedtatt en ny forpliktelseperiode under Kyoto-avtalen som ellers hadde gått ut på dato i 2013 (les en oppsummering av klimaforhandlingene i Durban her: https://inspirerende.wordpress.com/2011/12/11/oppsummering-av-durban/ ).

Maritim hotel i Bonn i Tyskland hvor mellomforhandlinger i FNs klimaforhandlinger nå foregår. Foto: IISD

Når det gjelder den nye forhandlingsprosessen, den såkalte Durban Platform, skjedde det ikke stort forrige uke. Det meste av tiden gikk til å diskutere hvem som skal lede forhandlingene og agendaen for disse to ukene med forhandlinger om Durban Platformen. Man skal ha to personer som skal lede forhandlingene om Durban Platfrom, to «chairs» (ordstyrere, og ikke stoler altså). Den ene blir trolig norske Harald Dovland som i mange år ledet den norske delegasjonen til klimaforhandlingene. Den andre skal være en representant fra det globale Sør, men det er enda usikkert om det blir en fra India eller Trinidad og Tobago. Det var også forrige uke mye diskusjoner rundt hvordan en ny avtale bør reflektere klimarettferdighetsprinsippet, og her var det tydelige uenigheter.

Rike land la forrige uke fram sine nye forpliktelser under Kyoto-avtalen fram mot 2020. Det ble tydelig at disse forpliktelsene ikke summer opp til noe som hindrer farlige klimaendringer. I følge FNs Klimapanel IPCC må verdens totale klimautslipp nå toppen i 2015 og deretter gå drastisk ned. Derfor er det viktig at ikke alt handler om den nye avtalen fra 2020 – men at forhandlerne også i Bonn finner gode prosesser for hvordan rike land kan oppskalere sine utslippsforpliktelser før 2020. Jeg mener at dette er det essensielle for om Bonn blir bånn eller ei. Vil rike land være villig til å trå til før 2020? Og hva slags metoder blir de enige om for å få til dette? This is the quesion. Stay tuned.

– Kari-Anne Isaksen (leder for Spires klimautvalg)

Trommene slår og en gruppe kvinner synger og danser til vår ære. Malawiere vet å få gjestene til å føle seg velkomne. Meg og Aase Lømo, styreleder i Utviklingsfondet, er på prosjektbesøk i sentrale Malawi. Vi besøker en liten landsby, langt fra allfarvei, hvor Utviklingsfondet arbeider gjennom partnerskapsorganisasjonen TAPP, Trustees Of Agricultural Promotion Programme.

Foto: Spire

Sangen stillner etter hvert og landsbyen viser oss stolt rundt. Med litt veiledning har landsbyen lukket matgapet og styrket matsikkerheten til innbyggerne. I Malawi slutter en stor andel av befolkningen seg til gruppen mennesker som lever uten matsikkerhet. En undersøkelse, utarbeidet på husholdnivå, avdekker at så mange som 63% av alle hushold i Malawi med kvinnelig overhode rapporterer om et utilstrekkelig matinntak, tilsvarende tall for hushold med mannlig hovedforsørger er 55%. Ernæringsbehovet blir i all hovedsak dekket gjennom egenproduksjon av mais. Spesielt fattige småbønder har en svært ensidig diett. Dette kommer tydelig frem av det malawiske uttrykket «If you have not eaten sima (maize porridge) today, you haven’t eaten» og ordspråket «Maize is life».

Foto: Spire

Gjennom Utviklingsfondets prosjekt fokuseres det på å sikre forekomsten av mat, både gjennom å styrke kvaliteten på maisavlingene, men også å diversifisere til andre sorter. Bøndene har fått opplæring i bærekraftige jordbruksmetoder og fått kunnskap om at kompost og husdyrgjødsel kan være et reelt alternativ eller et godt supplement til kostbar kunstgjødsel.

Foto: Spire

TAPP har også gitt landsbyen en gruppe geiter. Når vi ankommer landsbyen står de innelåst i et pinnehus hevet halvannen meter over bakken. Denne anretningen sørger for at dyrene er beskyttet for rovdyr samtidig som det er lett å samle ekskrementene som brukes til naturgjødsel. Landsbyboerne forklarer at de nyter godt av geitene på flere måter; de får både kjøtt, melk og gjødsel. Geitedriften er med på å berike kostholdet og jordsmonnet. Geitekillingene som geitene får gis videre til en nabolandsby når antallet har nådd det tilsvarende som de selv fikk utdelt. På denne måten sørger man for at praksisen sprer seg og at prosjektet lever videre selv etter at NGOene har trukket seg ut av området.

Denne landsbyen er ikke enestående, i løpet av mitt to ukers opphold i Malawi har jeg hatt gleden av å besøke mange tilsvarende landsbyer som har lagt om landbruksdriften til bærekraftige metoder. Jeg føler meg privilegert som har fått anledning til å delta på denne turen. Jeg har møtt så utrolig mange fantastiske mennesker og lært så mye i samtale med disse bøndene.

– Frauke Heivand (politisk nestleder i Spire)

Man skal ikke ha møtt meg så mange ganger før man finner ut at ”hurra” og ”jippi” er ord jeg er veldig glad i. Da er det heller ikke vanskelig å skjønne at jeg elsker 17. Mai sine mange hurrarop. Jeg syns det er fantastisk å se alle menneskene som strømmer oppstemte ut i gatene for å feire den kampen våre forfedre kjempet. Det er en stemning og en følelse som kan løfte tak.

Foto: ingerson_sharon / flickr.com

17. mai gjør meg glad med tanke på hvor mye flott vi mennesker kan oppnå. Dagen er en bekreftelse på alt vi kan få til om vi bare har drømmene, målene og kampviljen.

For å komme dit trenger vi imidlertid at Norge går i front. Dette gjelder både i internasjonale forhandlinger, men også når det kommer til nasjonale løsninger. Vi trenger sterke politikere som satser på mennesker og miljø fremfor profitt, og som tør å si ifra når systemet er urettferdig. For eksempel trenger vi at Norge, som et av verdens rikeste land, tar mot til seg og sier at vi ønsker å la norsk olje ligge fordi vi vet at om alle nasjoner skal benytte seg av sine oljeressurser så vil klimakonsekvensene bli fatale. Vi trenger norske politikere som tør å trekke våre oljepenger ut av Monsanto når vi ser hvordan de herser med bønder og ødelegger for biologisk mangfold. Vi trenger politikere som tør å si ifra når det internasjonale handelssystemet favoriserer de rikeste. Vi trenger norske politikere som ser at kampen for handelsrettigheter for småfiskere i sør er vel så viktig som kampen for oppdrettsfisk i Nord.

La oss bruke dagens hurra-stemningen til å løfte Norge frem i kampen for en mer rettferdig og bærekraftig fordeling av verdens ressurser. Og la oss pushe på for at norske politikere skal gå foran i denne kampen.

– Julia Dahr (leder for Spire)

Kurv på kurv med fisk blir langet over båtripen på en åpen blåmalt fiskebåt, og bæres inn i en svær auksjonshall. På kaien står hundrevis av fiskere, en haug med handelsmenn og oss. Vi er i Kerala, India, for å samle informasjon; Spire går norske handels- og fiskeriinteresser etter sømmene. Fokuset vårt er på bilaterale frihandelsavtaler og norsk påvirkning globalt, men det kommer det mer om i høstens kampanje. I denne omgang må det sies litt om situasjonen vi blir kjent med her, hvor havområdene tømmes og en sterk prisvekst har gjort fisk så dyrt at lokalbefolkningen ikke har råd til å kjøpe fisk lenger.

Fisk lastes i land. Foto: Harald Sakarias

I India er 36 millioner mennesker avhengige av fiskeri som inntektskilde. Majoriteten er tradisjonelle småskalafiskere som lever under fattigdomsgrensen. Fra 50-tallet har staten satset på mekanisering av fartøyene, og siden 70-tallet har fangsten fra kystfisket stagnert. Noen hevder at farvannet er sterkt overfisket. Likevel investeres det stadig mer i teknologi for å fange mer fisk.

Fisk som har blitt auksjonert bort. Foto: Harald Sakarias

Må antall fiskere reduseres dersom en skal sikre økologisk bærekraft og en anstendig inntekt for fiskere? Ja, mener X. Joseph fra South Indian Federation of Fishermen Socity (SIFFS). “Først og fremst må antallet trålere ned, men en må også se på det økonomiske i den tradisjonelle sektoren. Dersom en fisker ikke kan få en fornuftig minimumsinntekt fra fisket kaster han vekk tiden sin”. Kontroversielle ord.

Kaien i Neendakara, et resultat av norsk bistand. Foto: Harald Sakarias

Tilbake på kaien i Neendakara, Kollam: Havnen og auksjonshallen er et resultat av Norges første bistandsprosjekt, the Indo-Norwegian Project (INP, 1952). Industrialisering og tråling skulle gi fiskere større fangst og høyere inntekt, bestandsoverskudd skulle eksporteres. I dag blir fisken hentet av eksportselskapenes handelsmenn for deretter å sendes videre til sørasiatiske eller europeiske markeder. Hvordan påvirker dette det lokale markedet? ”Prisene stiger og det er færre arter fisk tilgjengelig på markedet. Det som er tilgjengelig er av dårligere kvalitet. Folk flest har ikke råd til å kjøpe fisken de kjøpte før”. Sanjeeva Gosh var tidligere assisterende direktør for fiskeri i Kerala. Han mener det kom mye bra ut av INP, men at det også har hatt sine skyggesider. Ikke minst har markedsutviklingen med høyere priser og mindre mengde tilgjengelig fisk for lokale markeder hatt en stor påvirkning på kvinner, som tradisjonelt har solgt fisk på lokale markeder.

Auksjonene går høylytt og fort, gjerne med noen over telefon. Foto: Harald Sakarias

Dette er deler av virkeligheten vi møter når vi besøker fiskere og markeder, intervjuer forskere, organisasjonsmennesker og myndigheter. Hva har så dette med Norge å gjøre, og hvorfor er Spire i India? Sjømatnæringen i Norge er svær, og norske handelsinteresser aggressive. Vi mener norske lakseinteresser ikke må gå på bekostning av andre lands suverenitet til å forvalte egne havområder og beskytte lokale næringer. I ledige stunder skriver vi nå innspill til regjeringens kommende Sjømatmelding og forbereder høstens kampanje som setter fokus på norske fiskeriinteresser. Fortsettelse følger.

På et lokalt marked i Kollam har ikke folk lenger råd til å kjøpe fisk som før. Foto: Harald Sakarias

– Hanne Margrete og Harald Sakarias

Neste side »