Det er fire måneder siden klimatoppmøtet i Durban avsluttet på overtid. Om en måned skal forhandlerne møtes til mellomforhandlinger i Bonn i Tyskland for å diskutere videre framgang i forhandlingene. Et viktig tema vil være klimarettferdighet. I Durban gikk alle verdens land med på å delta i en internasjonal klimaavtale fra 2020, men på hvilke vilkår ulike land skal delta vil være gjenstand for stor diskusjon i årene framover.

Ungdomsaktivister på klimatoppmøtet i Durban. Foto: Kari-Anne Isaksen

Mange u-land krevde at Durban-avtalen skulle anerkjenne rettferdighetsdimensjonen, og vise til det viktige prinsippet om felles, men ulikt ansvar. Prinsippet om felles, men ulikt ansvar er essensielt under Klimakonvensjonen og har stått sentralt i alt av konvensjonens arbeid siden 1992. I vedtaket fra Durban om en ny klimaavtale ble det ingen direkte referanse til rettferdighetsdimensjonen i klimaendringene. Det ble midlertidig referert til Klimakonvensjonen, og mange mener at man da også refererer til alle prinsippene under Klimakonvensjonen. Dette virker kanskje som små, uviktige detaljer, men i internasjonale forhandlinger er slike referanser, ord og formuleringer ekstremt viktig. Og det er ingen tvil om at hvordan man tolker vedtaket fra Durban blir viktig for hvordan en framtidig klimaavtale ser ut. Spire vil være tilstede i Bonn i slutten av mai, og blogge om hvordan disse diskusjonene utarter seg.

Forhandlingene i Durban. Foto: IISD

Det er helt klart at klimaendringene er urettferdige. De fattige kjenner i størst grad konsekvensene av et problem de ikke har skapt. Men hvordan kan utslippskutt bli fordelt på en rettferdig måte? Jeg synes det alt for ofte under diskusjoner om fordeling av utslippskutt snakkes om dagens utslippsnivå. Dette er selvfølgelig viktig, men kanskje er andre faktorer minst like viktige. Her er tre andre elementer som også må tas med når man skal beregne hvilke land som skal kutte hva:

1. Historiske utslipp. Klimagasser blir i atmosfæren over lang tid, så vi må se tilbake på hvilke land som i størst grad har bidratt til konsentrasjonen. Mange vestlige industriland har hatt store utslipp i nesten 200 år, mens utslipp i noen u-land kun har blitt store de siste få tiårene. I 1990 stod industrialiserte land for 70 prosent av verdens utslipp. Andelen har blitt mindre med årene, men landene må ta ansvar for det de har gjort i fortiden.

2. Utslipp per innbygger. Det er naturlig at folkerike land har større utslipp enn mindre folkerike land. Å se på landsutslipp uten å forholde seg til antall innbyggere blir derfor litt rart. Utslipp per innbygger er i følge FN i USA 19,74, Norge 9,53, India 1,38 og Kamerun 0,19 tonn (tall fra 2007). Å se på utslipp per innbygger kan hjelpe med å skille mellom hva som er «luksusutslipp» og hva slags utslippsvekst som kan hjelpe mennesker ut av fattigdom.

3. Mulighet til å gjennomføre utslippskutt. Rike land har i størst grad mulighet til å gjennomføre utslippskutt, legge om til en mer miljøvennlig økonomi og utvikle ny grønn teknologi. Under FNs klimakonvensjon er dette et viktig tillegg til prinsippet om felles, men ulikt ansvar. Rike land har også mulighet til å bidra med teknologi og finansiell støtte til fattige land, slik at de ikke trenger å velge en like forurensende utviklingsvei som det vi gjorde.

– Kari-Anne Isaksen (koordinator for klimautvalget)