mars 2012


Kvotesystemer og økende privatisering av fiskerettigheter fører til konsentrering av ressurser og kapital, likevel promoteres kvotesystemer som framtiden. Utviklingen bryter med retten til mat og truer kystsamfunn over hele verden, samtidig bygger utviklingen opp under mindre miljøvennlig industrialisert fiskeri. I forrige uke dro vi til København for å lære mer, og for å utvikle felles politikk med andre organisasjoner. I tillegg til Spire deltok forskere, fiskere og sivilsamfunnsrepresentater fra Asia, Oseania, Europa, Afrika og Nord-Amerika.

Deler av kampanjeutvalget 2012. Foto: Harald Sakarias Brøvig Hansen

Spire jobber med småskala fiskeri fordi det sikrer mennesker arbeid, sprer kapital, påvirker økosystem i liten grad og sikrer lokalbefolkning råderett over matressurser. Kampanjen høsten 2012 tar for seg hvordan norske fiskeriinteresser påvirker fiskeri globalt gjennom handelsavtaler.

Carsten Pedersen (Masifundise og PUGAD). Foto: Harald Sakarias Brøvig Hansen

Workshopliv er topp! Lange, inspirerende og lærerike workshops er ikke å forakte, og båndene som skapes mellom deltakerne er uvurderlige. Aktivitetene var lagt til den gamle biografen i Christiania, Byens Lys (City lights). Spires hardcore aktivister bodde likesågodt på loftet over Byens Lys, delvis grunnet nåværende økonomi, delvis grunnet de inspirerende omgivelsene. Fredag 23. mars beveget vi oss over i et mer formelt fora i Christiansborg (parlamentet i København) der vi deltok på seminar om reformen av EUs fiskeripolitikk.

Kampanjeleder Harald Sakarias i Christiania. Foto: Hanne Margrete Johnsen

“You had your chance. You blew it”.  Naseegh Jaffer (Masifundise, WFFP) slår oppgitt ut med armene og ser utover forsamlingen i det danske parlamentet. På t-skjorten står det “Fisher’s Rights = Human Rights”. Han godtar ikke premisset om at en kun skal fiske på ‘surplus stocks’ og har ikke troen på inntektsfordelene ved å selge ut fiskekvoter; han snakker matsuverenitet herifra og langt inn i en havblå himmel:

“Å snakke om overskuddsfisk er som å snakke om overskuddsluft. Alt er en del av naturen, av landet, og den skal forvaltes av de som bor der. Vi vil ikke ha noen andre til å fiske i våre farvann. . Dere sier estimeringsteknikken på fiskeribestander er blitt bedre nå, men en trodde den var god nok før også. Dere har hatt deres sjanse Hvorfor skulle Sør-Afrika adoptere et system som ikke har fungert i EU?”

Workshopdeltakere samlet i Christiania. Foto: Harald Sakarias Brøvig Hansen

For å lese mer om privatisering og EUs fiskerireform, les her.

Spire fortsetter å være tilstede der ting skjer og samarbeide over landegrenser mot felles mål. Følg oss skritt for skritt på bloggen og på twitter (@Spireorg).

På vegne av kampanjeutvalget,

Harald Sakarias (kampanjeleder)

Hanne og Jostein (kampanjemedarbeidere)

Advertisements

Sult er et dyptgående problem. En av mine hjertesaker er arbeidet for retten til mat. Det er mange gode tiltak som kan iverksettes for å styrke sårbare gruppers matsikkerhet, et av disse tiltakene er opprettelsen av lokalt drevne frøbanker.

Foto: Therese Westgård

Fattige småbønder har få forsvarsmekanismer og er derfor en utsatt gruppe. For å redusere risikoen for mislykkede avlinger er tilgjengelighet og en pålitelig forekomst av frø til rett tid svært avgjørende for bøndene.  Å sikre forholdene rundt en av deres mest verdifulle innsatsmidler, frø, vil være en viktig bidragsyter i kampen for å redusere deres sårbarhet.

Foto: Therese Westgård

Lokalt drevne frøbanker  kan bidra til å stabilisere tilførselen av frø. Jeg har selv vært i Kachorwa i Nepal og sett hvor stor betydning den lokale frøbanken har for lokalbefolkningen.

Foto: Therese Westgård

En frøbank består av ulike frøsorter som bøndene oppbevarer i en kollektiv frøbase til fordel for fellesskapet. Frøbanken er eid av lokalsamfunnet og bidrar til å sikre tilbudet av frø og at mangfoldet blir opprettholdt. Bøndene som tar del i frøbankviksomhetene kan hente ut frø ved behov og leverer inn frø etter innhøstningen. I Kachorwa satses det hovedsaklig på tradisjonelle frøsorter som er naturlig tilpasset det lokale jordsmonnet. Dette gjør at lokalbefolkningen ikke trenger å ta i bruk store mengder eksterne innsatsfaktorer for å lykkes med avlingen. Dette er lønnsomt for fattige småbønder.

Foto: Therese Westgård

Prosjekter som dette forandrer kanskje ikke verdens matsituasjon, men det har forandret hverdagen til de bøndene som benytter seg av lånetjenesten. Dette er et tiltak jeg håper å se flere av, fordi det faktisk fungerer for de som får bli en del av det.

– Frauke (politisk nestleder)

Spire har nå bestemt seg for å sette i gang med et prøveprosjekt på bloggen vår, der vi først og fremst skal være mer personlige og oppdatere bloggen oftere. Dette gjør vi fordi vi ønsker å skape en ny og annerledes kontaktflate med folk som har interesse av saker vi i Spire brenner for. På denne måten tror vi at vi vil gi et bedre innblikk i Spires hverdag. Først ut har leder i Spire, Julia Dahr, blitt bedt om å dele noen av hennes personlige tanker. De kommende ukene vil også utvalgskoordinatorene og andre i Spire dele sine tanker og opplevelser både i og utenfor organisasjonen.

Klimaendringene er vår tids største utfordring. Det er som Cubakrisen i slow-motion. I likhet med Cubakrisen i 1962 er det i dag mye som står på spill (global fred, katastrofer og millioner av menneskeliv). Forskjellen er imidlertid at konsekvensene av klimaendringene er så fjerne i tid og geografi. Det er først og fremst fremtidige generasjoner og mennesker i Sør som merker (vil merke) konsekvensene av våre utslipp. Ettersom folket i Norge ikke er direkte påvirket i vesentlig nok grad til å kjempe den kampen som saken trenger, bidrar dette til en treghet i systemet. En livsfarlig treghet.

Foto: Kevin Labianco / flickr.com

De siste årene har denne erkjennelsen bidratt til at jeg sakte men sikkert har bygget meg opp en ubehagelig skepsis til demokratiet. Hvordan skal vi kunne løse vår tids største utfordring når valgperiodene er så korte at politikere ikke blir bundet til langsiktig politikk? Det har vært en veldig drakamp inne i hodet mitt. I utgangspunktet er jeg jo veldig tilhenger av folkestyret, men hva skal man gjøre når Cubakrisen foregår i slow-motion og folk rundt en ikke ser det fordi det skjer for sakte og for langt unna? Man kan selvfølgelig prøve å engasjere folk, gjennom å spre kunnskap, men min erfaring er likevel at det går for sakte. Hva gjør vi da?

Foto: IceNineJon / flickr.com

Jeg er glad for å nå kunne si at denne voldsomme kverninga inne i hoet mitt nå har tatt slutt. Nylig har jeg lært om hvordan opprettelsen av en Ombudsperson for fremtidige generasjoner vil kunne bidra til mer langsiktig tenkning innenfor demokratiet. Dette er den løsningen som Spire nå  pusher på for at Norge skal fronte under Rioforhandlingene i juni. Les mer om Spires løsning her.

Jeg håper at Spire vinner denne viktige kampen!

– Julia

 

Det var god stemning på Litteraturhuset forrige torsdag, da Spires matutvalg arrangerte debatt! Den skulle handle om Norges rolle i å sikre global matsikkerhet, og tittelen var treffende nok «Superland eller pinglestat?». Vi hadde et supert panel, en super ordstyrer, og ikke minst et supert publikum! Sammen skulle vi finne ut om Norge faktisk bidrar nok til å utrydde sult i verden.

For de av dere som ikke var der, her er debatten på 1-2-3:

Ordstyrer Heidi Lundeberg: «Det prduseres nok mat i verden i dag, men likevel sulter nesten 1 mrd mennesker. Hva kan Norge gjøre? Gjøre vi nok? Vil vi nok?»

 

Ane Hansdatter Kismul, politisk rådgiver Landbruks- og matdepartementet: «Dette er en kjempebra debatt! Jeg og Lars Peder (Brekk, minister, red.anm.) vil ha flere slike! Norge gjør masse for å sikre matsikkerhet. Vi har en god landbruksmelding som legger opp til en høy selvforsyningsgrad. Vi må basere oss på å utnytte lokale ressurser, noe Norge gjør. Landbruksbistand må vi imidlertid bli flinkere på.»

 

Elin Ersdal, Norfund: » Økonomisk vekst er absolutt nødvendig for å utrydde fattigdom og sult. Derfor trenger vi investeringer, og Norfund jobber med dette. Norges må øke investeringer i storskala plantasjeprosjekter som hjelper utviklingsland til å styrke sitt komparative fortrinn innenfor enkelte landbruksvarer.»

 

En plansje som ser veldig bra ut, og som viser alle de positive effektene Norfund mener at kommer av storskalainvesteringer i en avocadoplantasje.

 

 

Trygve Berg, forsker fra Noragric: «Vi må ha mer satsing på småskala familiegårder. De som sulter må sikres bedre tilgang til maten som produseres.»

 

 

Kristin Kjæret, FIAN: «De som sulter må myndiggjøres! Norge må være mer aktiv i FN-forhandlinger som jobber for å sikre matsikkerhet. Fattige må sikres eierskap til jorda og naturressursene. Menneskerettigheter!»

 

Panelet diskuterer

 

Guro von Germeten avslutter debatten med en flott minikonsert hvor hun synger om vin og sirkus.

Hurra!

 

Du kan lese mer om debatten på Spires nettside.
Du kan også høre reprisen av Opplysningen 99,3 på Radio Nova, som handler om matsikkerhet og temaene som ble tatt opp på debatten. Her får du høre intervjuer fra enkelte av paneldeltakerne, samt høre hva Mari Gjengedal, koordinator for matutvalget, mener er nødvendig at Norge gjør for å bidra til en verden uten sult.

Spires kampanje Rio Må Rokke! er i gang! Kampanjen skal spre informasjon om Rio+20-konferansen som skjer fra 20. til 22. juni i år. En stor del av kampanjen handler om å informere ungdom på videregående skoler om deres rett til å delta og si fra når politikere og verdenssamfunnet tar avgjørelser som former nåtiden og fremtiden. Ungdom under 25 år utgjør halvparten av verdens befolkning, og derfor må deres stemme høres. Det er dagens ungdom som arver jorden, og derfor mener Spire at de har en rett til å bestemme hvordan vår planet og vårt samfunn skal være i fremtiden.

For 20 år siden, under den første Rio-konferansen, fikk man på plass flere store og avgjørende avtaler (Klimakonvensjonen, Biomangfoldskonvensjonen, Agenda 21, og Rio-prinsippene ) og dessuten ble bærekraftig utvikling etablert som et ledende prinsipp for verdens videre utvikling. I dag, 20 år senere, står vi overfor enda større kriser og derfor haster det med handling nå. Spire og mange med oss mener at Rio+20 er vår mulighet til å rokke på systemet, få til en endring, slik at vi sikrer oss og verden en bærekraftig fremtid! Derfor sier vi Rio Må Rokke!

Vi reiser rundt på skoler i Oslo, Bergen og Trondheim og holder foredrag om Rio+20-konferansen. En av de viktigste delene av foredraget er når ungdom skriver ned sine tanker og krav til fremtiden. Vi spør: Hvilken verden vil DU ha i 2040?

Dette er noen av svarene vi har fått så langt:

Jeg vil at verden skal fortsatt være her i 2040! Ferdinand, 14 år.

Jeg vil ha en grønnere verden der man legger større vekt på å resirkulere, ha et mindre forbruk og en verden der alle har de samme rettighetene. Katharina, 14 år

Jeg vil...ha ein ombudsperson for framtidige generasjonar. Frikk, 24 år.

Jeg vil at.... kjærleik

Jeg vil ha en verden hvor mennesker lever i harmoni med naturen og tar vare på hverandre som medmennesker! Frauke.

Spires Lan Marie Nguyen Berg was one of the speakers in the 8th March Seminar «Women’s leadership and climate-related disasters» held yesterday. The seminar was hosted by CICERO and the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. Lan has been active in Spire for years. Here you can read her speech:

Thank you for having me here today. I have been asked to talk about youth activism and climate related disasters.

I will start by telling a short story.

When a 7.1 magnitude earthquake struck Christchurch, New Zealand in 2010, the 21-year-old student Sam Johnson created a Facebook-group called “The Student Volunteer Army” – as a platform for how people could volunteer. In a couple of days he had mobilized over 2,500 volunteer students that he offered placement, transport, food and support in organizing their  volunteer work.

Later in 2011, when the much more damaging 6.3 magnitude earthquake struck Christchurch, the group of volunteers had grown to a staggering 18,000 people. Now, not only students, but also people of all ages and stages in life joined to help.  Thousands of volunteers were in the streets every day for many weeks. The Student Volunteer Army then created an efficient system to bring the help to where it was needed. People could register their needs online or through the telephone and then the volunteering teams would be sent out to the site. In addition, they offered food, clean water, toilets and professional help in the local communities. Soon the organization was the most effective way of the citizens to request or receive help and they also managed operations for the city council and the civil defence. Today the facebook group has over 27,000 members and now facilitate general volunteer work in Christchurch.

Though earthquakes are not climate related, the story of Sam Johnson and the Student Volunteer Army is a wonderful example of how young people can be important actors in the case of a disaster.

Four days ago, I turned 25. This doesn’t only mean that I am half way to 50 and all too soon 30, it also means that about 3 billion people or almost half of the world’s population is now younger than me.

18 percent of the world’s population are between 15 and 24 years old.

Through my work in Spire, I have seen youth from over a hundred different countries that spend all of their spare time, money and creativity to create awareness, engagement and fight for the green transition that we are all dependent on. While the negotiators got stuck in Copenhagen, in Cancun and in Durban, the youth, from so many different countries and backgrounds, cooperated, discussed, found common ground and demanded action.

Young people represent enormous resources that we need as community leaders, decision-makers, doers and thinkers at all levels, in all societies. Nationally and internationally.

85 percent of the world’s children and youth live in developing countries. The countries that are the most exposed to climate related disasters and that have the least ability to cope with the consequences. It is therefore crucial to empower youth as positive actors in the communities. Also, youth leadership can have many positive spinoff effects.

For example, on the small island state Tuvalu, the Red Cross Volunteers are mainly unemployed youth. The ones I spoke to there were proud of being volunteers. It was part of their identity. If they didn’t have a job, they were at least doing something good for the community. They learned disaster preparedness, first aid and also researchers and government officials often channelled request of small day jobs through the organization so that the volunteers could get some salary here and there to take home to their families.

If half of the world’s population are youth, then about one quarter are young women. Young women are often excluded from decision-making both because they are young and because they are women.

In Malawi, many young women don’t participate in civil issues because of patriarchal structures, values in the local communities and the lack of self-confidence to do so.

One of Spires’s partner organizations is the Network for Youth Development in Malawi. Together we work on the programme called “Young women can do it!” – a project that aims to increase female participation in decision-making processes related to climate change. In the exchange programme this spring we expect to exchange experiences and knowledge about gender and climate change issues. However, this is not the only thing we are going to discuss. We will also discuss how Norwegian youth can prevent climate related disasters from home.

While there are many things that can be done to prepare communities for disasters, the best Disaster Risk Reduction is the one that we don’t have to do. Therefore Norwegian youth have a crucial part to play in disaster risk reduction. As youth of the global North and especially a country with one of the highest per capita emissions in the world, Norwegian youth have the possibility to prevent climate related disasters in the future.

Therefore we want the Norwegian government to take on strong mitigation targets. To be part of the solution. To show the world the way.

However, our leaders are not taking their responsibilities. Currently, in Norway, the public debate is more about cutting ambitions than emissions. No wonder why many youth have lost the sense of urgency of the situation. And consequently, the politicians do even less. So how do we turn this vicious circle?

Firstly, our leaders need to lead. By showing leadership, they show that the issue is important and thereby they can create a positive synergy effect instead of a negative one.

Secondly, we need to create awareness about the urgency of climate change and to empower the youth in how they can be part of the change.

A first step can be to start with the schools. We have to empower the schools as important platforms of change. Youth have the right for an education that prepares them for taking part and developing a new green economy and to create sustainable livelihoods for themselves.

Today, education for sustainable development in schools is put into the different parts of the curriculum in several subjects. However, sustainable development is still neglected. As it can involve practical work and going outside and cannot easily be measured in national and regional tests, the teachers do not prioritize them. Moreover, the test-based school system is not giving much room for the interdisciplinary teaching that is needed to understand climate change and sustainability issues.

In the year of the Rio+20 and for the two last years of the UN decade for Education for Sustainable Development, we should make an effort to fully integrate it into the schools and the universities.

I have three ideas.

Firstly, a more careful and holistic integration of sustainable development into the curriculum. Basically – sustainable development needs more space. Students need to be presented to the issues in all contexts, every day, as it will influence all contexts of their lives every day for the rest of their lives.

Secondly, we need the pupils and students to work on sustainability. Engage students in school projects related to how to implement sustainable development in their schools and universities, at home and in their local communities. Soon we will have recycling, roof top gardens, energy efficiency projects going on all over the country.

Thirdly, we need physical examples of how to mitigate emissions and live more sustainably. Make the campuses and schools as examples. Take the students on field trips to plus-houses and teach them how to eat more carbon friendly. Show them that it is possible and fun. That is how we create change!

Last but not least. Formal education is extremely important. However, informal education is also vital in creating awareness. A recent survey conducted by the Norwegian National Youth Council showed that the youth that are active in their spare-time have a broader understanding of climate change as well as other global issues. Through the organizations they get practical experience and knowledge and they are empowered as agents of change. Supporting non-governmental organizations in their awareness work is therefore important in order to create a green society and limit global warming.

Thank you.