Så, nå har jeg vært i Bonn på UNFCCCs klimaforhandlinger i nesten to uker. Opplevelsen har vært ganske overveldende og forvirrende med mange inntrykk og en rekke uoversiktlige prosesser og inndelinger. Men opplevelsen har også vært spennende, artig og jeg har lært veldig mye og kan glede meg over at det finnes inspirerte og inspirerende unge mennesker rundt om i Europa og i resten av verden som ønsker å gjøre en forskjell og bidra til endring.

Ungdom og sivilsamfunn på forhandlingene

Det er likevel noe jeg har lagt mer merke til enn andre ting. Det gjelder jo selvfølgelig det som har føltes som en eviglang agenda diskusjon og en vanskelig situasjon for sivil samfunnet å bidra til forhandlingene og holde en kontroll over hva som skjer, samt å holde forhandlerne i ørene 😉

Forhandlingene fikk en treg start på grunn av manglende enighet over agendaen. Det er jo vanskelig å komme i gang om en ikke i utgangspunktet blir enige om hva som skal diskuteres. Årets agendadiskusjon og problemene med å få i gang møtene og forhandlingene i SBI under formanskapet til Robert Owen Jones har slått den tidligere rekorden på lengden det tok å komme i gang med de faktiske forhandlingene. Dette er kanskje ikke den mest positive rekorden å sitte med ifølge Jones selv. Utfordringen med agendaen og grunnen til de lange diskusjonene rundt den er at den, og hva som blir diskutert, vil ha stor innvirkning på hva som blir det endelige resultatet.

Robert Owen Jones som nå sitter med den nye SBI rekorden for lengst agendadiskusjoner

Forhandlingene har nå, ved avslutningen av dem, til dels vært i gang, men områder og møter er blitt forsinket av krangling over agenda og diskusjonstema. Noe som er blitt sagt mens jeg har vært her er at det er ikke-annex I landene (ulandene) som er blitt anklaget for å være de som hindrer fremgang. Annex I

landene derimot er de som framstår som de som ønsker fremgang og forhandlinger. Dette er likevel noe som kan settes spørsmålstegn ved. Noe av problemet ved agendaen er at den er noe kreativt brukt. I teorien skal ordstyreren være nøytral og følge mandat og retningslinjer gitt av forrige møte. Det er likevel slik at han/hun kan være noe selektiv på hva som skal diskuteres (og når i prosessen). Til tross for at dette er en grusomt frustrerende prosess

er det likevel et poeng at det som er på agendaen og blir diskutert, samt hvordan og eventuelle retningslinjer for denne diskusjonen vil ha innvirkning på det endelige resultatet.

UNFCCC kan være forvirrende, og utelukkende?

Til en viss grad, og gitt ulike lands kjente posisjoner kan en nesten si hvor det kommer til å bli diskusjoner og protester mot agendaen og en kan derfor også lure på om det er til tider en bevist strategi. Det er klare regler for hvordan agenda og protester mot denne skal behandles, men disse reglene overses. Siden agendaen er så viktig for hva slags resultat vi får til slutt, er det en viktig diskusjon, der det er viktig at ”riktige” fokuspunkter blir inkludert og diskutert. Det er likevel noe usikkert hvem som er med på denne diskusjonen siden den i stor grad skjer på bakrommet uten noe innsyn (denne forhandlingsprosessen er kanskje bare noe en kan spekulere i når en ser den endelige agendaen). Det har likevel vært rykter om at det skjer mye mer på bakrommet enn diskusjoner over agendaen, om dette stemmer vil det også si at noen diskusjoner om substans og innhold også skjer på bakrommet. Dette er i seg selv positivt, siden det da kan indikere at det er en prosess som går fremover, men det ekskluderer også innsyn, kontroll og innspill. Det viktige er kanskje likevel å påpeke og understreke at det er noe som skjer.

En annen side av saken er ordbruken, ALLE er veldig forsiktige i ordbruk og formuleringer. Mitt foreløpige inntrykk er at det er mye detaljer rundt formuleringer og ordbruk som skal på plass, både for ikke å si for mye, for lite, fornærme og være nedlatende og/eller for direkte. Dette gjelder også ungdommen, en gruppe som vanligvis går for å være noe mer radikal. Denne forsiktige språkbruken kan til tider være et hinder for mer radikale (og nødvendige tiltak), men samtidig også være mer pragmatisk og sikre en avtale i stedet for fullstendig sammenbrudd. Et gjengående problem og frykt er likevel at dette veldig tekniske språket (som i seg selv kan ha en ekskluderende effekt) og detaljfokus blir brukt for å undergrave forhandlingene. Denne strategien kan føre til at mange lover mye (gjennom fine ord og formuleringer) men også lovnader som er vage og vanskelig å følge opp og sanksjonere. Det blir dermed mange fine ord, men lite faktisk innhold og handling.

Det er mye som tyder på at det er mye som skjer selv om det ikke skjer noen ting. Det er mye som skjer i kulissene og at det i kombinasjon med agendadiskusjonen også blir diskutert substans og innhold i avtalen. Det foregår en rekke uformelle og enda mer uformelle møter i gangen og rundt bord i lobbyen og kafeen. En liten utfordring med alle disse småmøtene og avgreiningene i alle retninger er at det blir veldig vanskelig å holde oversikt over hva som skjer, når og hvor. Dette gjelder spesielt sivilsamfunnet som i denne sammenhengen stort sett er ekskludert, men også til dels for delegasjonene selv. Dette framhever i så måte betydningen av artikkel 6 og tyder på at arbeidet for å implementere denne er langt fra over og at sivilsamfunns deltagelse er noe som må påpekes og oppfordres om også framover. Ekskludering gjør det umulig for sivilsamfunnet å komme med konstruktive forslag og å operere som vakthunder i forhold til tema, innholdsbestemmelser og konsekvenser. Dette gjør det jo også vanskelig å forvente noe og forberede seg på dette eller bidra med press i positiv eller negativ retning.

I tillegg, et annet tegn på det er en viss fremgang på bakrommet er at det går rykter om at mange temaer og diskusjoner vil bli

Er dette det UNFCCC gjør med sivilsamfunnet?

suspendert til neste møte, nettopp for å unngå den samme agendadiskusjonen da. Slik sett kan en vel kanskje anta at der er et genuint ønske om fremgang og en løsning, i hvert fall hos de fleste parter (spørsmålet er jo da selvfølgelig hva som er løsningen noe som igjen bringer oss tilbake til forhandlinger og kompromisser).

Gitt at ståa er slik som den er, kan en kanskje stille spørsmål ved visten ved å ha slike forhandlinger uansett.. spesielt om en ser på ressursbruk og de økologiske fotsporene av konferansen og dens deltagere. Strengt talt kan en like gjerne være uenig og diskutere agenda i hvert sitt land og bruke ressursene på mer konkrete tiltak og heller ta diskusjonene over de ymse høyteknologiske mediene vi i dag har tilgang til (noe som også vil ha konsekvenser i forhold til deltagelse åpenhet og kontroll). Dette vil likevel ikke ha samme effekten som ansikt til ansikt forhold og tiltro vil føre med seg, noe som er avgjørende om vi ønsker å etablere en felles, global avtale. I tillegg, til tross for de mange problemene og utfordringene er et annet spørsmål om vi har noen brukbare alternativer, og om en dermed bare må jobbe med å forbedre det vi har og presse på for å få faktisk handling.

Skrevet av: Kristine Wasrud

Reklamer