Henrik Harboe var forberedt på frustrasjon og kaotiske tilstander før han tiltrodde som Norges nye forhandlingsleder i de internasjonale klimaforhandlingene. I hans første møte med UNFCCC i Bonn er det nettopp det som har møtt ham. Likevel øyner han håp om framgang mot Duban.

Spire møtte Norges nye forhandlingsleder for å bli kjent med denne karen som har tatt over for Audun Rosland som forhandlingsleder for den Norske delegasjonen.  Han har tidligere jobbet i Bankseksjonen til UD med finans og gjeldsspørsmål relatert til utvikling og har derfor sterke meninger om utviklingsspørsmålet i klimaforhandlingene.

Henrik Harboe med Erik Solheim. Kilde: regjeringen.no

Hvorfor forhandlingsleder?

Klima og fattigdomsproblemene er de to store problemene i verden som må ses og løses i sammenheng sier Harboe til spørsmålet om hvorfor han søkte på jobben som forhandlingsleder for Norge. Han har jobbet med utvikling lenge og hans erfaring spesiet relatert til klimafinansiering gjorde at interessen for klima økte, og han så derfor forhandlingslederjobben som en spennende mulighet  til å bruke det han kan om internasjonale utfordringer og det mulilaterale systemet i klimakonteksten.

En av hans prioriteringer kommer til å være å tenke bredere. Det handler ikke bare om å tenke utvikling eller klima, men begge deler parallelt. Han referer til nord-sør konflikten; de rike opptatt av å redusere utslipp, og fattige land opptatt av å ikke begrense sin egen mulighet til utvikling. Det eksisterer en mistillit, og derfor må man løse begge. Selv om han bemerker at dette er veldig vanskelig.

Første møte med UNFCCC og forventninger for Bonn og Durban

Han var forberedt på å bli veldig frustrert forut for sitt første møte med UNFCCC, iom at situasjoen kan være ganske kaotisk. Derfor var hans forventninger ganske nøkterne. Han var skuffet over Bangkok hvor det bare var krangling over agenda, noe man også så i de første dagene i Bonn. Han bemerker at det er de store tingene som forpliktelser og penger som er viktig framover. I tillegg til at det er mye teknisk arbeid som må gjøres. ”Flere tusen mennesker er samlet her for å gjøre arbeid, derfor er det viktig at agendakrangel blir ferdig slik at viktig arbeid kan gjøres både teknisk og politisk.”

Harboe sier at det viktigste her i Bonn og fram mot Durban er at vi kommer videre fra Cancun, Bali og København.  Dette innebærer at vi må ha en stor bindende avtale som er større en Kyoto protokollen. På den andre side sier han at Norge er veldig tro mot Kyotoprotokollen og ønsker å føre den videre på en eller annen måte, men legger til at den dekker bare 15-20 prosent av verdens klimautslipp (dette kommer ann på hvem som er med og hvordan du regner det), og det er ikke nok for å løse verdens klimaproblemer. ”En må få til noe bredere, mer forpliktende og ha større ambisjoner enn de som er i dag. Det er krevende, men det må være ambisjonen, en kan ikke bare sankke om at Kyoto Protokollen skal fortsette i en annen forpliktelesperiode for det blir utilstrekkelig.” Han argumenterer for at vi få med flere land og øke ambisjonene deres, USA, Kina, India, og derav også en større andel av utslippene. En stor omfattende juridisk bindende avtale må være målet.

Han argumenterer for at opp imot Durban må en legge byggesteiner og ikke bruke tid på agendakrangling. Et av aspektene han legger vekt på her, er et mer teknisk nivå når det kommer til måling, rapportering og verifisering av utslipp, dette er viktig i henhold til å kunne sammenligne utslippstallene fra de ulike landene. Man må danne et felles rapporteringssystem for å skjønne hva som ligger bak tallene de ulike landene rapporterer.

En forhandlingsleder i media?

I de siste årene har vi sett ulike typer forhandlingsledere. Hanne Bjurstrøm var veldig profilert før Københavnmøtet – mens etter dette har delegasjoen blitt ledet av en noe mer nøktern Audun Rosland. Derfor spurte Spire om i hvor stor grad Harboe vil være i media og spre informasjon om forhandlingene til den norske befolkningen.

Han starter med å si at han ikke har gjort seg noen veldig store tanker rundt dette men vet at det er en veldig viktig del av jobben. Han bemerker også viktigheten av kommunikajson med sivilsamfuinnet i tillegg til offentligheten mer generelt.

Han er opptatt av at det må skje mer enn det som skjer i gangene her i Bonn. Skal du få til det som trengs må du ha politisk utvikling, flere i Norge må vite om det som skjer her, for det som skjer her er nettopp avhengig av hvilken kllimapolitikk Norge har og vice versa. De som jobber med forhandlingene, kanskje han spesielt, innser at det å dra på seminarer, og å være tilgjengelig for media er viktig i henhold til dette. Han anerkjenner at det er en utfordring å kommunisere det som skjer i forhandlingene grunnet det veldig tekniske stammespråket som eksisterer innenfor konvensjonen. Likevel er det som skjer i forhandlingne nært forbundet med det bredere perspektivet, noe han mener han kan bidra med. Han innrømmer at han ikke vet om alle de tekniske aspektene enda, men at hans bredere perspektiv kan bidra til å gjøre det mer forståelig, og at han skal gjøre sitt.

Skrevet av: Dina Hestad

Reklamer