Hei dere,

Nå er Kristine, Dina og jeg på klimaforhandlingene i Bonn. De starter for tre dager siden, men fortsatt er to av fire forhandlingsspor ikke ordentlig kommet i gang. Det gjør at stemningen er ganske laber. Hvorfor har de ikke klart å starte forhandlingene på to av sporene? Det er mange grunner til det. En grunn er at man er uenige om hva man skal diskutere, mens en annen grunn er forhandlingstaktisk, stoppe to spor for å komme videre på de to andre. Også forhandler landene på bakrommet, mer enn i de åpne forhandlingsrommene.

En annen vind?

Mitt første klimaforhandlingsmøte var for to og et halvt år siden i Poznan, så det er litt rart å sammenligne. For det første synes jeg at det er mange nye ansikter. Selv i den norske delegasjonen har det vært ganske stor utskiftning. Samtidig har du noen ringrever som er med på hvert møte, både blant forhandlerne og sivilsamfunnsrepresentanter. I forkant av København lå forventningene og optimismen latent i luften. I dag er forhandlingene preget av detaljarbeid og der hver eneste lille skritt blir sett på som en seier.  Jeg opplever at forhandlerne i større grad enn før snakker med forakt om hverandre, spesielt om landene Bolivia, Saudi-Arabia og forhandleren Bernaditas “Ditas” Muller. Kanskje dette også er fordi jeg kjenner flere forhandlere enn jeg gjorde tidligere eller så har tilliten blitt dårligere?

COP 15

Det var jo mange som trodde at i København skulle man få det store gjennombruddet, men isteden ble det en kræsj-landing. Det skal vel også sies at man fikk til noen i København, men langt fra det som folk flest forventet. Så København ble en milepæl i den forstand at troen på top-down avtaler, der man internasjonalt ble enige om noe som landene så skal innføre i sine land, ble svekket.

Likevel klarte man i Cancun med godt meksikansk vertskap å etablere noe tro på de internasjonale forhandlingene.  Når man spør deltagerne her i Bonn om man har sett noen framgang, er det ulikt fra hvilke øyne som ser. De som jobber med mindre kontroversielle temaer som opprettelse av teknologi sentre og ekspertgrupper eller tilpasning ser framgang. Mens temaer som handler og makt- og pengeoverføring der nasjonal suverenitet blir svekket er det vanskelig å se de store endringene. På toppmøtet i desember fikk man gjennombrudd på de elementene som var mulige å flytte på, mens mange av de kontroversielle temaene ble utsatt. Et eksempel på dette intellektuelle eiendomsrettigheter på teknologi.

De store temaene eller de små detaljene?

Når vi nå møtes i Bonn, vil det være interessant å se om man klarer å ta tak i noen av disse kontroversielle temaene, eller om man fortsette å jobbe videre med detaljene man allerede har fått gjennombrudd på. Det er vanskelig å si tre dager ut i de to ukerslange forhandlingene.

Hva betyr det for forhandlingene om man ikke klarer å få til en eller flere globale avtaler på klima? Noen har tatt til orde for at de progressive landene (EU og Kina) skal finne sammen og starte arbeidet, mens sinkene (USA, Canada, Australia, Russland, Saudi-Arabia) får komme etter når det nasjonalt er politisk mulig. Andre snakket om at man på finne regionale løsninger og avtaler, slik som innenfor Europa. Noen snakker om at man må heller rette fokuset på det lokale myndigheter og at dette igjen skal lede til nasjonale og internasjonale målsetninger, altså en down-top prosess.  Det vil jo da være det motsatte av det man ønsket i København.

Som statsviter synes jeg det er interessant å prøve å forstå hvordan land alene og sammen prøver å løse utfordringene med klimaendringer. FNs klimapanel forteller oss at vi ikke kan organisere samfunnene våre slik vi har. Den utviklingsbanen de rike landene har vært igjennom, kan ikke de mindre utviklede land legge seg på. Vår levemåte og hvordan man måler utvikling må endres. Om vi gjør noe i dag vil vi se konsekvensene av dette om flere tiår. Og sett moralsk på dette, så er det de som minst skyld i klimaendringene som merker klimaendringene mest og derfor bør få kompensasjon. Hvordan skal man sammen bli enige om en felles utvikling som er mer bærekraftig og der de mest sårbare får de overføringene de har krav på? Hvilken rolle velger FN selv? FNs klimakonvensjon er helt avhengig av økonomisk støtte fra landene, så hvordan gjør de seg relevante?

Vel, det er noen tanker. Vet ikke helt om jeg har blitt mer klokk av denne prosessen eller ikke.

Skrevet av: Johanne Houge