juni 2011


Så, nå har jeg vært i Bonn på UNFCCCs klimaforhandlinger i nesten to uker. Opplevelsen har vært ganske overveldende og forvirrende med mange inntrykk og en rekke uoversiktlige prosesser og inndelinger. Men opplevelsen har også vært spennende, artig og jeg har lært veldig mye og kan glede meg over at det finnes inspirerte og inspirerende unge mennesker rundt om i Europa og i resten av verden som ønsker å gjøre en forskjell og bidra til endring.

Ungdom og sivilsamfunn på forhandlingene

Det er likevel noe jeg har lagt mer merke til enn andre ting. Det gjelder jo selvfølgelig det som har føltes som en eviglang agenda diskusjon og en vanskelig situasjon for sivil samfunnet å bidra til forhandlingene og holde en kontroll over hva som skjer, samt å holde forhandlerne i ørene 😉

Forhandlingene fikk en treg start på grunn av manglende enighet over agendaen. Det er jo vanskelig å komme i gang om en ikke i utgangspunktet blir enige om hva som skal diskuteres. Årets agendadiskusjon og problemene med å få i gang møtene og forhandlingene i SBI under formanskapet til Robert Owen Jones har slått den tidligere rekorden på lengden det tok å komme i gang med de faktiske forhandlingene. Dette er kanskje ikke den mest positive rekorden å sitte med ifølge Jones selv. Utfordringen med agendaen og grunnen til de lange diskusjonene rundt den er at den, og hva som blir diskutert, vil ha stor innvirkning på hva som blir det endelige resultatet.

Robert Owen Jones som nå sitter med den nye SBI rekorden for lengst agendadiskusjoner

Forhandlingene har nå, ved avslutningen av dem, til dels vært i gang, men områder og møter er blitt forsinket av krangling over agenda og diskusjonstema. Noe som er blitt sagt mens jeg har vært her er at det er ikke-annex I landene (ulandene) som er blitt anklaget for å være de som hindrer fremgang. Annex I

landene derimot er de som framstår som de som ønsker fremgang og forhandlinger. Dette er likevel noe som kan settes spørsmålstegn ved. Noe av problemet ved agendaen er at den er noe kreativt brukt. I teorien skal ordstyreren være nøytral og følge mandat og retningslinjer gitt av forrige møte. Det er likevel slik at han/hun kan være noe selektiv på hva som skal diskuteres (og når i prosessen). Til tross for at dette er en grusomt frustrerende prosess

er det likevel et poeng at det som er på agendaen og blir diskutert, samt hvordan og eventuelle retningslinjer for denne diskusjonen vil ha innvirkning på det endelige resultatet.

UNFCCC kan være forvirrende, og utelukkende?

Til en viss grad, og gitt ulike lands kjente posisjoner kan en nesten si hvor det kommer til å bli diskusjoner og protester mot agendaen og en kan derfor også lure på om det er til tider en bevist strategi. Det er klare regler for hvordan agenda og protester mot denne skal behandles, men disse reglene overses. Siden agendaen er så viktig for hva slags resultat vi får til slutt, er det en viktig diskusjon, der det er viktig at ”riktige” fokuspunkter blir inkludert og diskutert. Det er likevel noe usikkert hvem som er med på denne diskusjonen siden den i stor grad skjer på bakrommet uten noe innsyn (denne forhandlingsprosessen er kanskje bare noe en kan spekulere i når en ser den endelige agendaen). Det har likevel vært rykter om at det skjer mye mer på bakrommet enn diskusjoner over agendaen, om dette stemmer vil det også si at noen diskusjoner om substans og innhold også skjer på bakrommet. Dette er i seg selv positivt, siden det da kan indikere at det er en prosess som går fremover, men det ekskluderer også innsyn, kontroll og innspill. Det viktige er kanskje likevel å påpeke og understreke at det er noe som skjer.

En annen side av saken er ordbruken, ALLE er veldig forsiktige i ordbruk og formuleringer. Mitt foreløpige inntrykk er at det er mye detaljer rundt formuleringer og ordbruk som skal på plass, både for ikke å si for mye, for lite, fornærme og være nedlatende og/eller for direkte. Dette gjelder også ungdommen, en gruppe som vanligvis går for å være noe mer radikal. Denne forsiktige språkbruken kan til tider være et hinder for mer radikale (og nødvendige tiltak), men samtidig også være mer pragmatisk og sikre en avtale i stedet for fullstendig sammenbrudd. Et gjengående problem og frykt er likevel at dette veldig tekniske språket (som i seg selv kan ha en ekskluderende effekt) og detaljfokus blir brukt for å undergrave forhandlingene. Denne strategien kan føre til at mange lover mye (gjennom fine ord og formuleringer) men også lovnader som er vage og vanskelig å følge opp og sanksjonere. Det blir dermed mange fine ord, men lite faktisk innhold og handling.

Det er mye som tyder på at det er mye som skjer selv om det ikke skjer noen ting. Det er mye som skjer i kulissene og at det i kombinasjon med agendadiskusjonen også blir diskutert substans og innhold i avtalen. Det foregår en rekke uformelle og enda mer uformelle møter i gangen og rundt bord i lobbyen og kafeen. En liten utfordring med alle disse småmøtene og avgreiningene i alle retninger er at det blir veldig vanskelig å holde oversikt over hva som skjer, når og hvor. Dette gjelder spesielt sivilsamfunnet som i denne sammenhengen stort sett er ekskludert, men også til dels for delegasjonene selv. Dette framhever i så måte betydningen av artikkel 6 og tyder på at arbeidet for å implementere denne er langt fra over og at sivilsamfunns deltagelse er noe som må påpekes og oppfordres om også framover. Ekskludering gjør det umulig for sivilsamfunnet å komme med konstruktive forslag og å operere som vakthunder i forhold til tema, innholdsbestemmelser og konsekvenser. Dette gjør det jo også vanskelig å forvente noe og forberede seg på dette eller bidra med press i positiv eller negativ retning.

I tillegg, et annet tegn på det er en viss fremgang på bakrommet er at det går rykter om at mange temaer og diskusjoner vil bli

Er dette det UNFCCC gjør med sivilsamfunnet?

suspendert til neste møte, nettopp for å unngå den samme agendadiskusjonen da. Slik sett kan en vel kanskje anta at der er et genuint ønske om fremgang og en løsning, i hvert fall hos de fleste parter (spørsmålet er jo da selvfølgelig hva som er løsningen noe som igjen bringer oss tilbake til forhandlinger og kompromisser).

Gitt at ståa er slik som den er, kan en kanskje stille spørsmål ved visten ved å ha slike forhandlinger uansett.. spesielt om en ser på ressursbruk og de økologiske fotsporene av konferansen og dens deltagere. Strengt talt kan en like gjerne være uenig og diskutere agenda i hvert sitt land og bruke ressursene på mer konkrete tiltak og heller ta diskusjonene over de ymse høyteknologiske mediene vi i dag har tilgang til (noe som også vil ha konsekvenser i forhold til deltagelse åpenhet og kontroll). Dette vil likevel ikke ha samme effekten som ansikt til ansikt forhold og tiltro vil føre med seg, noe som er avgjørende om vi ønsker å etablere en felles, global avtale. I tillegg, til tross for de mange problemene og utfordringene er et annet spørsmål om vi har noen brukbare alternativer, og om en dermed bare må jobbe med å forbedre det vi har og presse på for å få faktisk handling.

Skrevet av: Kristine Wasrud

Henrik Harboe var forberedt på frustrasjon og kaotiske tilstander før han tiltrodde som Norges nye forhandlingsleder i de internasjonale klimaforhandlingene. I hans første møte med UNFCCC i Bonn er det nettopp det som har møtt ham. Likevel øyner han håp om framgang mot Duban.

Spire møtte Norges nye forhandlingsleder for å bli kjent med denne karen som har tatt over for Audun Rosland som forhandlingsleder for den Norske delegasjonen.  Han har tidligere jobbet i Bankseksjonen til UD med finans og gjeldsspørsmål relatert til utvikling og har derfor sterke meninger om utviklingsspørsmålet i klimaforhandlingene.

Henrik Harboe med Erik Solheim. Kilde: regjeringen.no

Hvorfor forhandlingsleder?

Klima og fattigdomsproblemene er de to store problemene i verden som må ses og løses i sammenheng sier Harboe til spørsmålet om hvorfor han søkte på jobben som forhandlingsleder for Norge. Han har jobbet med utvikling lenge og hans erfaring spesiet relatert til klimafinansiering gjorde at interessen for klima økte, og han så derfor forhandlingslederjobben som en spennende mulighet  til å bruke det han kan om internasjonale utfordringer og det mulilaterale systemet i klimakonteksten.

En av hans prioriteringer kommer til å være å tenke bredere. Det handler ikke bare om å tenke utvikling eller klima, men begge deler parallelt. Han referer til nord-sør konflikten; de rike opptatt av å redusere utslipp, og fattige land opptatt av å ikke begrense sin egen mulighet til utvikling. Det eksisterer en mistillit, og derfor må man løse begge. Selv om han bemerker at dette er veldig vanskelig.

Første møte med UNFCCC og forventninger for Bonn og Durban

Han var forberedt på å bli veldig frustrert forut for sitt første møte med UNFCCC, iom at situasjoen kan være ganske kaotisk. Derfor var hans forventninger ganske nøkterne. Han var skuffet over Bangkok hvor det bare var krangling over agenda, noe man også så i de første dagene i Bonn. Han bemerker at det er de store tingene som forpliktelser og penger som er viktig framover. I tillegg til at det er mye teknisk arbeid som må gjøres. ”Flere tusen mennesker er samlet her for å gjøre arbeid, derfor er det viktig at agendakrangel blir ferdig slik at viktig arbeid kan gjøres både teknisk og politisk.”

Harboe sier at det viktigste her i Bonn og fram mot Durban er at vi kommer videre fra Cancun, Bali og København.  Dette innebærer at vi må ha en stor bindende avtale som er større en Kyoto protokollen. På den andre side sier han at Norge er veldig tro mot Kyotoprotokollen og ønsker å føre den videre på en eller annen måte, men legger til at den dekker bare 15-20 prosent av verdens klimautslipp (dette kommer ann på hvem som er med og hvordan du regner det), og det er ikke nok for å løse verdens klimaproblemer. ”En må få til noe bredere, mer forpliktende og ha større ambisjoner enn de som er i dag. Det er krevende, men det må være ambisjonen, en kan ikke bare sankke om at Kyoto Protokollen skal fortsette i en annen forpliktelesperiode for det blir utilstrekkelig.” Han argumenterer for at vi få med flere land og øke ambisjonene deres, USA, Kina, India, og derav også en større andel av utslippene. En stor omfattende juridisk bindende avtale må være målet.

Han argumenterer for at opp imot Durban må en legge byggesteiner og ikke bruke tid på agendakrangling. Et av aspektene han legger vekt på her, er et mer teknisk nivå når det kommer til måling, rapportering og verifisering av utslipp, dette er viktig i henhold til å kunne sammenligne utslippstallene fra de ulike landene. Man må danne et felles rapporteringssystem for å skjønne hva som ligger bak tallene de ulike landene rapporterer.

En forhandlingsleder i media?

I de siste årene har vi sett ulike typer forhandlingsledere. Hanne Bjurstrøm var veldig profilert før Københavnmøtet – mens etter dette har delegasjoen blitt ledet av en noe mer nøktern Audun Rosland. Derfor spurte Spire om i hvor stor grad Harboe vil være i media og spre informasjon om forhandlingene til den norske befolkningen.

Han starter med å si at han ikke har gjort seg noen veldig store tanker rundt dette men vet at det er en veldig viktig del av jobben. Han bemerker også viktigheten av kommunikajson med sivilsamfuinnet i tillegg til offentligheten mer generelt.

Han er opptatt av at det må skje mer enn det som skjer i gangene her i Bonn. Skal du få til det som trengs må du ha politisk utvikling, flere i Norge må vite om det som skjer her, for det som skjer her er nettopp avhengig av hvilken kllimapolitikk Norge har og vice versa. De som jobber med forhandlingene, kanskje han spesielt, innser at det å dra på seminarer, og å være tilgjengelig for media er viktig i henhold til dette. Han anerkjenner at det er en utfordring å kommunisere det som skjer i forhandlingene grunnet det veldig tekniske stammespråket som eksisterer innenfor konvensjonen. Likevel er det som skjer i forhandlingne nært forbundet med det bredere perspektivet, noe han mener han kan bidra med. Han innrømmer at han ikke vet om alle de tekniske aspektene enda, men at hans bredere perspektiv kan bidra til å gjøre det mer forståelig, og at han skal gjøre sitt.

Skrevet av: Dina Hestad

Spire var en av de som for noen dager siden fikk mulighet til å spørre Christiana Figueres et spørsmål under en spørsmålsrunde for ungdomsnettverket YOUNGO under klimaforhandlingene her i Bonn. Spørsmålet vi valgte å stille gjaldt sammenhengen mellom klimaendringer og menneskerettigheter, og lød som følger: hvilken rolle kan og burde menneskerettighetene spille i internasjonale klimaforhandlinger og hvordan kan disse rettighetene bli brukt som et redskap og virkemiddel?

Kristine stiller spørsmål til Christiana Figueres

La oss si at vi, evt jeg;-), fikk så hatten passet og et par klapp på hodet i samme slengen. Det skal også sies at dette var berettiget. Som damen sa, å spørre et slikt spørsmål blir som om å spørre om mennesker har behov for oskygen. Et veldig godt poeng. Klimaendringer er i bunn og grunn om MENNESKER. Menneskerettigheter er dermed ikke middelet men MÅLET.

I følge damen på toppen av UNFCCC byråkratiet er klimaendringer den største menneskerettighetsutfordringen vi har i dag. Min skepsis ligger likevel i forhold til at styrken av dette i klimaforhandlingene. Der er allerede mange viktige menneskerettigheter som har internasjonale avtaler og som også til tider er ratifisert og inkludert i nasjonale lover (for eksempel retten til vann i Sør Afrika). Likevel er det veldig mange (også i Sør Afrika) som mangler vann. Når det er sagt, er det likevel viktig å påpeke at dette arbeidet og disse lovene er et veldig viktig skritt for å nå målet om at alle skal ha tilgang til vann.

Jeg har blitt fortalt at du klarer deg 5 minutter uten luft, 5 dager uten vann og 5 uker uten mat, det sier noe om betydningen av retten til vann. Klimaendringer har innvirkning på samtlige av disse, og andre, essensielle menneskerettene og er samtidig et mye mer komplekst og lite håndfast problem. Klimaendringers uhåndterlige og komplekse egenskaper er noe som stadig blir trukket fram som en del av problemet med klimaendringer. Konsekvensene av utslipp påvirker og oppleves av mennesker i helt andre deler av verden eller i fremtiden, en de som er årsaken til utslippene. Men, nettopp av denne grunnen kan det derfor være veldig viktig å huske på menneskene som blir rammet av klimaendringer. Mennesker og menneskerettigheter er i sentrum av klimakonvensjonen.

Siden mennesker er det som er i sentrum er det derfor viktig at denne prosessen går fremover. Tillit til både prosessen og samarbeidspartnere i den må derfor økes og føre til at vi faktisk sikrer en avtale. Det er likevel nødvendig at dette skjer nå, siden klimautfordringen blir større og større dess lenger en venter og dess mer CO2 som akkumuleres i atmosfæren. På grunn av denne akkumulasjonen er klimaendringer ikke bare noe som vi vil få i fremtiden men noe som allerede er her på grunn av tidligere utslipp. Mennesker rundt om i verden må håndtere og tilpasse seg til dette allerede nå, og vi begynner derfor å få det ganske travelt i forhold til å finne frem til gode avtaler og ordninger (hvor alle viktige hensyn er tatt, noe som igjen gjør det så umåtelig komplisert).

En tankefull Figueres svarer på Kristines spørsmål

I så måte er vi mennesker både årsaken og løsningen på problemet, og det er viktig å påpeke at det ikke er et uoverkommelig problem, eller at denne utviklingen er noe vi ikke kan endre. Denne retningsendringen krever likevel at der er en politisk vilje. Om viljen er der vil vi også kunne finne løsninger (noe naiv tanke kanskje, men likevel veldig viktig). I disse forhandlingene, har jeg til tider følt meg ganske fortapt (og dette går for å være en liten konferanse:-/), fortapt i et veldig teknisk og diplomatisk språk. Siden det som blir diskutert og snakket om er så teknisk og detaljfokusert, er det derfor en fare for at en mister det store bildet av syne? Christiana Figueres påpekte at det er viktig å ta et skritt tilbake å se det store bildet, og det store bildet handler om mennesker. Vår oppgave blir derfor kanskje å minne både oss selv, delegasjoner, og andre om at det er mennesket som er viktig og i sentrum, at det er det som er målet med avtalen og at vi ikke må glemme det i prosessen for å nå en avtale.’

Skrevet av: Kristine Wasrud

Hei dere,

Nå er Kristine, Dina og jeg på klimaforhandlingene i Bonn. De starter for tre dager siden, men fortsatt er to av fire forhandlingsspor ikke ordentlig kommet i gang. Det gjør at stemningen er ganske laber. Hvorfor har de ikke klart å starte forhandlingene på to av sporene? Det er mange grunner til det. En grunn er at man er uenige om hva man skal diskutere, mens en annen grunn er forhandlingstaktisk, stoppe to spor for å komme videre på de to andre. Også forhandler landene på bakrommet, mer enn i de åpne forhandlingsrommene.

En annen vind?

Mitt første klimaforhandlingsmøte var for to og et halvt år siden i Poznan, så det er litt rart å sammenligne. For det første synes jeg at det er mange nye ansikter. Selv i den norske delegasjonen har det vært ganske stor utskiftning. Samtidig har du noen ringrever som er med på hvert møte, både blant forhandlerne og sivilsamfunnsrepresentanter. I forkant av København lå forventningene og optimismen latent i luften. I dag er forhandlingene preget av detaljarbeid og der hver eneste lille skritt blir sett på som en seier.  Jeg opplever at forhandlerne i større grad enn før snakker med forakt om hverandre, spesielt om landene Bolivia, Saudi-Arabia og forhandleren Bernaditas “Ditas” Muller. Kanskje dette også er fordi jeg kjenner flere forhandlere enn jeg gjorde tidligere eller så har tilliten blitt dårligere?

COP 15

Det var jo mange som trodde at i København skulle man få det store gjennombruddet, men isteden ble det en kræsj-landing. Det skal vel også sies at man fikk til noen i København, men langt fra det som folk flest forventet. Så København ble en milepæl i den forstand at troen på top-down avtaler, der man internasjonalt ble enige om noe som landene så skal innføre i sine land, ble svekket.

Likevel klarte man i Cancun med godt meksikansk vertskap å etablere noe tro på de internasjonale forhandlingene.  Når man spør deltagerne her i Bonn om man har sett noen framgang, er det ulikt fra hvilke øyne som ser. De som jobber med mindre kontroversielle temaer som opprettelse av teknologi sentre og ekspertgrupper eller tilpasning ser framgang. Mens temaer som handler og makt- og pengeoverføring der nasjonal suverenitet blir svekket er det vanskelig å se de store endringene. På toppmøtet i desember fikk man gjennombrudd på de elementene som var mulige å flytte på, mens mange av de kontroversielle temaene ble utsatt. Et eksempel på dette intellektuelle eiendomsrettigheter på teknologi.

De store temaene eller de små detaljene?

Når vi nå møtes i Bonn, vil det være interessant å se om man klarer å ta tak i noen av disse kontroversielle temaene, eller om man fortsette å jobbe videre med detaljene man allerede har fått gjennombrudd på. Det er vanskelig å si tre dager ut i de to ukerslange forhandlingene.

Hva betyr det for forhandlingene om man ikke klarer å få til en eller flere globale avtaler på klima? Noen har tatt til orde for at de progressive landene (EU og Kina) skal finne sammen og starte arbeidet, mens sinkene (USA, Canada, Australia, Russland, Saudi-Arabia) får komme etter når det nasjonalt er politisk mulig. Andre snakket om at man på finne regionale løsninger og avtaler, slik som innenfor Europa. Noen snakker om at man må heller rette fokuset på det lokale myndigheter og at dette igjen skal lede til nasjonale og internasjonale målsetninger, altså en down-top prosess.  Det vil jo da være det motsatte av det man ønsket i København.

Som statsviter synes jeg det er interessant å prøve å forstå hvordan land alene og sammen prøver å løse utfordringene med klimaendringer. FNs klimapanel forteller oss at vi ikke kan organisere samfunnene våre slik vi har. Den utviklingsbanen de rike landene har vært igjennom, kan ikke de mindre utviklede land legge seg på. Vår levemåte og hvordan man måler utvikling må endres. Om vi gjør noe i dag vil vi se konsekvensene av dette om flere tiår. Og sett moralsk på dette, så er det de som minst skyld i klimaendringene som merker klimaendringene mest og derfor bør få kompensasjon. Hvordan skal man sammen bli enige om en felles utvikling som er mer bærekraftig og der de mest sårbare får de overføringene de har krav på? Hvilken rolle velger FN selv? FNs klimakonvensjon er helt avhengig av økonomisk støtte fra landene, så hvordan gjør de seg relevante?

Vel, det er noen tanker. Vet ikke helt om jeg har blitt mer klokk av denne prosessen eller ikke.

Skrevet av: Johanne Houge

Yesterday I had the honour to represent YOUNGO, the youth constituency, at the UNFCCC climate negotiations at the intersessional meeting in Bonn, Germany.

Bonn plenary hall

I presented an intervention at the opening session for the Kyoto Protocol negotiations (AWG-KP). This was the first session that was on time without fights about the agenda here in Bonn.

My intervention was about the need for clear leadership by developed countries and the need for them to step up and commit to a second commitment period under the protocol without conditions. The last line was: Show leadership and political will and we will support you.

I was very nervous, as this was my first time speaking in this weird setting. However I was as happy as I can be with the outcome, but questioned whether anyone listened as the themes being addressed were pretty general. But 20 minutes later we had a meeting with the head of the Norwegian delegation who immediately upon meeting me commended my intervention and wanted a written copy of it. That made it worth it for me although I wonder what he will use it for.

You can see the intervention at the UNFCCC webcast website at 1.16 http://unfccc2.meta-fusion.com/kongresse/110606_SB34/templ/play.php?id_kongresssession=3579&theme=unfccc
And a youtube video will be published later.

Dina Hestad

I forbindelse med Nansen-Amundsen-året i 2011 arrangeres det en internasjonal konferanse om klimaendringer og flukt. Nansenkonferansen – The Nansen Conference on Climate Change and Displacement in the 21st Century – blir avholdt i Oslo 6. – 7. juni 2011. Hit kommer både politikere, NGOer, forskere og FN-representanter – og Spire! Lan er på plass og kommer med innlegg etterhvert, men aller først – her er noen videosmakebiter:

Intervju med Margretha Walstrøm, ordstyrer:

 

Intervju med Francois Gemenne:

 

Fra Nansen UNG, Signhild Stave Samuelsen (Senterpartiet) og Knut Sverre (Røde Kors Ungdom) :

 

Intervju med Erik Solhem:

 

Intervju med Kristalina Georgieva om de rikestes ansvar:

Da er det klimaforhandlingstid igjen, for undertegnede er dette første forhandlingsmøte etter Cancun. Cancun endte med større suksess en hva en hadde ventet, selv om det på langt nær ikke er nok!

Gledesrusen etter siste natta på Månen (ref tidligere bloggpost) var stor, spesiselt etter at null håp om framgang midt på natten sendte skribenten rett i baren – overraskelsen var derfor stor da forhandlingene kl. 04.30 endte i trampeklapp av om lag 2000 veldig slitne delegater. Cancun avtalene var resultatet. Ikke rart en er fornøyd når en hadde null forhåpninger på forhånd.

I bakrusen fra Mexico har vi en rekke tekniske saker som må løses før  og etter Durban, i tillegg må de gjennomføres som viser seg å være den største utfordringen av dem alle.

Siden Cancun har optimismen dalt noe – mellommøtet i Bangkok endte med krangling om agendaen under Bonn – altså krangling om hva en skal krangle om i Bonn. Den norske delegasjonen er redd det samme skal skje igjen her nede.

Johanne, Kristine og Dina forran FN flagget i Bonn

Presset mot Durban og COP17 blir større og større. Erik Solheim tror ikke vi får en bindende avtalei i Sør Afrika ,det tror ikke jeg heller – det skal et ganske stort mirakel til før vi er der, dessverre!

Det er et par store spørsmål som er overhengende i denne runden, en ny forpliktelsesperiode under Kyoto er en av dem. Et annet er 1,5 graders målet; Cristina Figueres (sekretæren for UNFCCC), gikk nylig ut å sa at vi trenger å gå til 1,5 grader ikke 2 grader – siden 2 gradersmålet er et politisk mål mens vitenskapen sier vi trenger 1,5.

Spire er tilstede med tre representanter under disse forhandlingene. Dina Hestad, Kristine Wasrud og Johanne Houge. Vi kommer til å følge med og holde dere oppdaterte på morroa, so stay tuned!

Skrevet av: Dina Hestad