Natt til lørdag, klokka halv fem, avsluttet forhandlingene med et overraskende resultat I Cancun. Resultatet ble ENIGHET (tross Bolivias ustoppelige protest). Både om Kyoto Protokollens framtid og det større rammeverket for en ny klimaavtale. Når det gjelder Kyoto Protokollen ble man enige om at man skal lage den andre forpliktelseperiode «så fort som mulig». Det er veldig synd at Kyoto + Cancun ikke ble = sant, så nå må vi bare pushe for at Kyoto + Durban blir = sant.

Det ble som sagt også enighet om teksten om en ny, større klimaavtale. Teksten likner veldig lite på en ambisiøs, bindene klimaavtale, men den er et viktig steg på veien mot den avtalen man sikter på å få til i Durban, COP17. Man kan se på avtalen som rammeverk, som man i det kommende året må fylle med mer presist språk på utslippsforpliktelser, finansiering fra Nord til Sør og juridisk form. Det største steget med avtalen fra Cancun er at man opprettet et grønt fond for klimafinansiering fra Nord til Sør.

Solheim sa lørdag natt til NRK: «Det er ikke en endelig avtale, og den er ikke god nok på utslippsreduksjoner og finansiering, men det er et sjumilssteg fremover». Jeg vil nok si at et sjumilsstig er å ta litt godt i, og at hva man får til i Durban neste år vil være det som kan si om steget i Cancun var langt nok eller ei. Avtalen i Cancun redder absolutt ikke klimaet, som Solheim også sier er den svak. Men veldig viktig – enigheten i Cancun redder prosessen. Tillitt mellom land og tro på FN som arena for å redde klimaet ble ødelagt ved fiaskoen i Kjøbenhavn ifjor. Enigheten oppnådd i Cancun gjenomppretter tilitt og den er en viktig byggesten i prosessen mot en bindene avtale i Durban neste år.

Skrevet av: Kari-Anne Isaksen