Da er vi der, siste forhandligsdag av det sekstende partsmøte under FNs klimaforhandlinger i Cancun, Mexico. To uker med hard jobb, forvirring og mange gode minner er snart over.

København var en flopp, og det ser ut som forhandlingene her heller ikke kommer til å lede oss dit vi må, og skuffelsen sitter utenpå kroppen. Forventningene før toppmøte var lave, men vi fikk vite av forhandlingsleder Audun Rosland ved ankomst at det så lysere ut enn fryktet, og vi har hatt noen oppturer blant annet på ungdomsdeltagelse, udanning og bevissthet.

Den ungdommenlige naiviteten som jeg har hatt helt siden jeg begynte å jobbe med klima begynner å bli tynnslitt. Disse forhandlingene har nå foregått i 18 år, mesteparten av livet mitt, og vi er ikke i nærheten av en bra nok avtale som begrenser klimaforandringene som allerede skjer og de som kommer til å skje, slik at mine barn og barnebarn får en bedre verden å leve i.

FN er en evig snakkemaskin, store ord og løfter flyr veggimellom her i Moon Palace, hvor forhandlingene foregår. Vår egen Erik Solheim oppfordrer til kompromiss og samarbeid, men land som USA, Canada, Japan, Russland og ikke minst Saudi Arabia tar ikke den oppfordringen til hjertet og kjører på med sin egen greie hele veien. Jeg lurer på om de glemmer at vi bor på en klode, og at vi har et felles ansvar for å bevare den.

Denne prosessen har vært forvirrende og til tider veldig motløs, men den har også lyspunkter. Mennesker fra hele verden har kommet hit for å jobbe og å vise at vi bryr oss og at vi ikke går med på denne tregheten og uaktsomheten som blir utøvd av noen av våre ledere, men det skal sies at ikke alle er like ille – noen jobber hardt og viser virkelig lederskap.

Det som får meg til å fortsette er de engasjerte menneskene som brenner for dette og som har jobbet non stop i to uker med lobbyarbeid, aksjoner og informasjonsspredning. Jeg kan love dere at vi er like bleike som da vi kom hit, sola eller stranda har vi ikke sett noe til. Denne konferansen kunne like gjerne vært på hvor som helst, vi ville ikke merket noen forskjell ettersom vi kun er i konferanselokalene hele tiden.

Ungdommen er de som inspirerer mest; innsatsen, kunnskapen og engasjemanget deres gir meg håp om at vi har muligheten til å påvirke våre ledere nå og selv være gode, intelligente og rettferdige ledere når vår generasjon sitter ved roret. Slik tenker hver generasjon, mye fremgang har blitt gjort, og vi i Norge har vært ekstremt heldige.  Derfor har vi et ansvar og en plikt ovenfor de som ikke har vært like heldige. Vi må hjelpe, dele – begge veier, de har utolig mye å lære oss. Vi må hvertfall ikke gjøre deres hverdag værre slik som vi gjør i dag ved enorme utslipp av klimagasser. Klimaendringer kommer til å ramme de som er mest sårbare, og det er ikke oss.

Jeg klinger meg fortsatt til håpet om at noe kan skje her iløpet av natta, vi får kanskje en avtale på skogbevaring og tilpasning til klimaendringer og muligens et tomt klimafinansieringsfond. Men en ny forplinktelsesperiode av Kyoto får vi ikke, en fellesvisjon som reflekterer det vitenskapen viser vi trenger får vi nok ikke. I bunn å grunn vet vi veldig lite nå, en kan bare håpe at et mirakel slår ned i hode på forhandlerne, spesielt de egoistiske landene nevnt over, slik at vi får en FAB – fair, ambitious and binding avtale her i Cancun!

Skrevet av: Dina Hestad