Møtet i Mexico har, som jeg har antydet tidligere, vært utrolig konfliktfritt – ingen store uenigheter eller blokkader så langt. Ganske annerledes enn det de siste tre forhandlingssesjonene (Bonn 2, Bonn 3 og Tianjin) skulle tilsi. Men under overflaten ulmer forsatt den klassiske konflikten mellom rik og fattig.

Siden juni har spenningene igjen bygd seg opp mellom blokkene (grovt sett G77 og Kina mot de rike, industrialiserte med USA i spissen). I Tianjin snakket man om en deadlock der USA og Kina stod mot hverandre – og UNFCCCs generalsekretær Christina Figures uttalte at alle andre ikke kunne gjøre annet enn å vente på at de skulle bli ferdige.

Kina ønsker ikke å åpne for et internasjonalt overvåkningssystem som skal måle hva de faktisk gjør for å redusere forventede utslipp (på forhandlingsspråket MRV ). USA vil ikke binde seg i en internasjonal avtale uten at de voksende økonomiene, kjent som BASIC-landene (Brasil, Sør-Afrika, India og Kina), er med. Dette bunner i Byrd-Hagel resolusjonen fra 1997 – den sier at USA ikke kan ta del i en bindende avtale om utslippsreduksjoner dersom dette kan ha en negativ innvirkning på deres økonomi. (Og ja, dere husker riktig – Byrd-Hagel ble vedtatt akkurat det året da Kyoto ble framforhandlet.)

Spenningene mellom fattige og rike land bunner i en total mangel på tillitt og det enorme urettferdighetsperspektivet som ligger i klimakrisen. De fattige landene har enda ikke sett noen ordentlige tiltak fra de rike landene for å faktisk gjøre store kutt i klimagassutslippene. De har heller ikke sett noen av de kompensasjonspengene som de har vært lovet siden Rio i 1992. Samtidig som de fattige landene har bidratt minimalt til klimaendringene, merker flere og flere klimaendringene hardere og hardere på kroppen – og konsekvensene for fattige land i sør er enormt mye større enn for rike land i nord. Sårbare og fattige land trenger penger og de trenger det nå. Det trenger også sikre lovnader om utslippsreduksjoner – for å sikre framtiden for deres befolkning. Og ikke nok med det – de har rett på det.

Så hvem må gå foran?

De rike landene liker best å forhandle på temaer som bevaring av regnskog (REDD +), måleinstrumenter for utslippsreduksjoner i utviklingsland osv. Men ikke så lett å forhandle om regler for telling av utslippsreduksjoner av temperert skog (skog i rike land) og en ny forplktelsesperiode av vår juridisk bindende avtale – Kyotoprotokollen.

Dette gjør det selvfølgelig vanskelig å gå videre med forhandlingene. Hvorfor skal fattige land bry seg om en lavutslipps-utviklingsvei, bevaring av regnskogen (isteden for å bruke områdene til dyrking eller selge tømmeret) eller å implementere et byråkratisk og kostbart overvåkningssystem om de rike landene ikke gjør noenting?

Det er kjernen på konflikten er i Cancun – det var kjernen i København. Og så lenge rike land ikke klarer å forplikte seg til å betale tilbake minst en brøkdel av sin økologiske gjeld – vil denne konflikten fortsette å hindre den rettfedige, ambisiøse og bindnde avtalen vi trenger for å bevare verden for oss og fremtidige generasjoner.

Selvfølgelig er det ikke de fattige som skal vise vei – det er oss, vi med penger og kapasitet – vi som har tjent oss rike på å skape den krisen vi nå står ovenfor. Vi trenger lederskap fra rike land – en vilje til å stå fram som et eksempel. Vi har teknologien, vi har løsningene – nå trenger vi bare vilje og mot.

Lan Marie Nguyen Berg for Spire i Cancun