De internasjonale klimaforhandlingene  finner sted på et hotell kalt Moon Palace i Cancun, Mexico. Og et palass er det virkelig. På folkemunne blir det kalt månen, og det rettmessig, forhandlingene på månen befinner seg langt ifra den Mexicanske virkeligheten, langt ifra klimaendringer og vitenskap, og langt ifra en global avtale som må til for nå dit vi må.

Bassengområdet på Moon Palace

 

Mexico er et vibrerende land med en rik kultur og mye fattigdom som gjør befolkningen sårbare for klimaendringene som en allerede ser her borte via bl.a ekstremvær og tørke. Vi bor i sentrum av Cancun, hvor tacosene, musikken og de hyggelige menneskene er overalt. På Moon Palace er det sandstrender, endeløse basseng, hundrevis av hus, tonnevis av amerikans mat og mennesker fra hele verden. Delegater tripper rundt i dress og høye hæler med ”badge’s” i forskjellige farger som gir deg adgang til denne litt absurde FN verdenen.  Man føler ikke man er i Mexico.

Sivilsamfunnet og forhandlingene er fordelt på to arenaer 20 minutt unna hverandre med buss, forhandlinger på månen og sivilsamfunn på Cancun Messe, et enormt messeområde som alle må gjennom for å komme til månen. Logistikken og sikkerheten rundt de begge er ekstrem. Minst seks krigsskip svirrer rundt utenfor kysten og flere tusen politimenn fra hele Mexico samt USA patruljerer områdene og veiene rundt Messe og Moon, mange med pistoler og maskingevær. Det er et fort – og enda værre skal det bli når et tyvetalls statsoverhoder ankommer denne uken.

Sivilsamfunndeltagelse har vært et het tema her, og Mexico kom med et forlag som ytterligere ville begrense sivilsammfunnet sin deltagelse i forhandlingene. Men dette ser ikke til å komme noen vei, isteden har vi fått en seier på utdannelse, deltagelse og bevissthet i forhandlingene og i ens respektive land, spesielt for ungdom. Dette kommer mye på grunn av ungdoms lobbyinnsats, spesielt av vår egen Kari-Anne Isaksen.

I tillegg til å befinne oss langt unna den Mexicanske virkeligheten befinner vi oss også langt unna den vitenskapelige virkeligheten. Forhandlingene reflekterer ikke det forskere sier vi er nødt å gjøre for å begrense klimaforandringene og holde temperaturen på et forsvarlig nivå, som vitenskapen tilsier er 1,5 grader og 350 deler per million av CO2 i atmosfæren. Kyotoprotokollen står for en reduksjon på 5,2% CO2 og utslippsmålene land har melt inn under Københavnavtalen representerer en oppvarming på mellom 3 og 4 grader.

Den største plenumsalen på månen

Det er også indirekte snakk om Jens Stoltenberg sin Månelanding her på Månen i Cancun, via implementeringen av karbonfangst og lagring i den grønne utviklingsmekaninsmen under kyotoprotokollen. Norge fikk sammen med 8 andre arabiske land den annerkjente prisen ”fossil of the day” for deres innsats på dette området av Climate action network (CAN) på andre forhandlingdag. CAN argumenterer for at dette ikke har noe i denne mekanismen å gjøre fordi teknologien ikke er testet og sikker og fordi rike land, som Norge, ikke burde få kvoter i tillegg til penger når de selger sin teknologi til land i sør. Det kan argumenteres for at dette da blir enda en måte for Norge å kutte ute istedenfor hjemme.

En befinner seg med andre ord på mange områder på Månen i klimaforhandlingene, langt borte fra virkeligheten, i de internajonale klimaforhandlingene. Langt unna den virkelige verden og relalitetene mennsker i land som Mexico relaterer seg til daglig.

Skrevet av: Dina Hestad