Ingen forsinkelser, ingen utsettelser, ingen store uoverenstemmelser, (nesten) ingen sterke uttalelser. Er vi virkelig på klimatoppmøte?

Vi har nå snart kommet til slutten av den første uken her i Cancun og til tross for klønete transportsystemer, lang reisevei mellom seminarsenteret og forhandlingssenteret, dårlig catering og elendig internettilgang – går selve forhandlingene urovekkende glatt.

Vi har ikke hatt store utsettelser eller forsinkelser – ingen forhandlinger inn i de små timer – landene har ikke enda krasjet inn i store krangler og den dårlige stemningen som har bygd seg opp siden Bonn i juni,  ser ut til å være kraftig utvannet.

Det største sjokket var da Japan (og det var egentlig ikke uventet) annonserte at de ikke ville gå inn i en ny forpliktelse av Kyotoprotokollen. De synes ikke det er rettferdig at de er nødt til å redusere utslippene, mens verdens største forurensere, Kina og USA, slipper unna.  Det er jo i og for seg forståelig. Men for protokollen selv – og viktigere den globale gjennomsnittstemperaturen, kan det være avgjørende. For, selv om det norske posisjonsdokumentet slår fast at vi skal støtte og arbeide for en ny forpliktelsesperiode – er til og med våre posisjoner i forhandlingene under press.

Vil Norge virkelig gå inn i en ny forpliktelsesperiode dersom det kun blir Norge og EU? Vil ikke det gi Norge store markedsufordeler?

Canada, Russland og Japan er klare på at de ikke er interessert i en ny periode. USA og Kina er fortsatt ikke forpliktet. Likevel mener vi at Norge likevel skal og bør holde på posisjonen om å gå inn i en ny forpliktelsesperiode. Som verdens rikeste land som i tillegg har tjent seg rik på å utvinne fossile energikilder – har vi et ansvar og om noen kan sette et eksempel – er det oss! Og verden trenger et ekstempel!

Svaret vi får tilbake er fremdeles vagt – vi vil, vi vil, men vi må vente å se.

Se på ja. Jeg husker læreren min på barneskolen pleide å si at den som står og se på, også deltar. Og hva er det vi ser? Vi ser en gjeng med rike land som i fortiden og samtiden har sluppet ut mye mer enn sin andel klimagasser. De har pengene og kapasiteten til å redusere utslippene og omstille seg til et lavkarbonsamfunn – men de gidder ikke gjøre det.

Og de landene som sier de skal gjøre det, tør ikke stå fram og si at det ikke er greit å ikke være med.

Og hva mer: Vi ser en stor ansamling med fattige og sårbare land – som har bidratt minimalt til klimaendringene og som samtidig er de som vil bli rammet hardest – noen små og lavtliggende øystater står i fare for å forsvinne helt.

Så når land som har både ansvaret og muligheten til å gjøre noe, ikke gjør det – er ikke det mobbing?

Og når Norge bare står og ser på at det skjer – er de ikke med på det da?