desember 2010


Natt til lørdag, klokka halv fem, avsluttet forhandlingene med et overraskende resultat I Cancun. Resultatet ble ENIGHET (tross Bolivias ustoppelige protest). Både om Kyoto Protokollens framtid og det større rammeverket for en ny klimaavtale. Når det gjelder Kyoto Protokollen ble man enige om at man skal lage den andre forpliktelseperiode «så fort som mulig». Det er veldig synd at Kyoto + Cancun ikke ble = sant, så nå må vi bare pushe for at Kyoto + Durban blir = sant.

Det ble som sagt også enighet om teksten om en ny, større klimaavtale. Teksten likner veldig lite på en ambisiøs, bindene klimaavtale, men den er et viktig steg på veien mot den avtalen man sikter på å få til i Durban, COP17. Man kan se på avtalen som rammeverk, som man i det kommende året må fylle med mer presist språk på utslippsforpliktelser, finansiering fra Nord til Sør og juridisk form. Det største steget med avtalen fra Cancun er at man opprettet et grønt fond for klimafinansiering fra Nord til Sør.

Solheim sa lørdag natt til NRK: «Det er ikke en endelig avtale, og den er ikke god nok på utslippsreduksjoner og finansiering, men det er et sjumilssteg fremover». Jeg vil nok si at et sjumilsstig er å ta litt godt i, og at hva man får til i Durban neste år vil være det som kan si om steget i Cancun var langt nok eller ei. Avtalen i Cancun redder absolutt ikke klimaet, som Solheim også sier er den svak. Men veldig viktig – enigheten i Cancun redder prosessen. Tillitt mellom land og tro på FN som arena for å redde klimaet ble ødelagt ved fiaskoen i Kjøbenhavn ifjor. Enigheten oppnådd i Cancun gjenomppretter tilitt og den er en viktig byggesten i prosessen mot en bindene avtale i Durban neste år.

Skrevet av: Kari-Anne Isaksen

Reklamer

Jeg sitter spent på vent her på Moon Palace. De siste utgavene av forhandlingstekstene har akkurat blitt sluppet. En 10 meter lang kø av forhandlere, NGO-er, presse osv. venter på å få tak i tekstene. Klokka er fire, forhandlingene skulle

COP-presidenten, Mexicos utenriksminister Espinoza, jobber hardt for å få et verdig utfall av Cancun-forhandlingene. Bilde er fra http://www.iisd.ca

være ferdig klokka seks i ettermiddag, men det ser ut som det kommer til å dra ut over natta. Det er vanskelig å vite hva som egentlig foregår, da forhandlingene den siste natta og formiddagen har skjedd i små og større lukkende grupper og i samtaler mellom ministere. Men ryktene summer, noen har snakket med en journalist med gode kontakter og andre med noen ministere. Sivilsamfunnet prøver sammen å analysere hvor forhandlingene vil ende.

Forhandlingene på utslippskutt holdt på til klokka 5 i går natt. Partene blir ikke enige om de skal ligge under Kyoto Protokollen eller Konvensjonen, hvor store og hvor bindene de skal være. Det har også vært stor uenighet på finansiering; om et fond for finansiering skal ligge under Verdensbanken eller ei, og om man skal referere til AGF-rapporten om klimafinansiering. Når det gjelder regnskogsbevaring (REDD) og klimatilpasning ryktes det at landene er nærmere enighet.

Det føles surrealistisk å ikke ane hva det konkrete utfallet av Cancun-møtet blir mens det bare er to timer igjen av den planlagte forhandligstiden. Tross stor uenighet på noen sentrale områder, krysser jeg fingrene for at partene vil klare å ta noen gode skritt framover – alt dette kan ikke være for ingen ting!

Skrevet av: Kari-Anne Isaksen

Da er vi der, siste forhandligsdag av det sekstende partsmøte under FNs klimaforhandlinger i Cancun, Mexico. To uker med hard jobb, forvirring og mange gode minner er snart over.

København var en flopp, og det ser ut som forhandlingene her heller ikke kommer til å lede oss dit vi må, og skuffelsen sitter utenpå kroppen. Forventningene før toppmøte var lave, men vi fikk vite av forhandlingsleder Audun Rosland ved ankomst at det så lysere ut enn fryktet, og vi har hatt noen oppturer blant annet på ungdomsdeltagelse, udanning og bevissthet.

Den ungdommenlige naiviteten som jeg har hatt helt siden jeg begynte å jobbe med klima begynner å bli tynnslitt. Disse forhandlingene har nå foregått i 18 år, mesteparten av livet mitt, og vi er ikke i nærheten av en bra nok avtale som begrenser klimaforandringene som allerede skjer og de som kommer til å skje, slik at mine barn og barnebarn får en bedre verden å leve i.

FN er en evig snakkemaskin, store ord og løfter flyr veggimellom her i Moon Palace, hvor forhandlingene foregår. Vår egen Erik Solheim oppfordrer til kompromiss og samarbeid, men land som USA, Canada, Japan, Russland og ikke minst Saudi Arabia tar ikke den oppfordringen til hjertet og kjører på med sin egen greie hele veien. Jeg lurer på om de glemmer at vi bor på en klode, og at vi har et felles ansvar for å bevare den.

Denne prosessen har vært forvirrende og til tider veldig motløs, men den har også lyspunkter. Mennesker fra hele verden har kommet hit for å jobbe og å vise at vi bryr oss og at vi ikke går med på denne tregheten og uaktsomheten som blir utøvd av noen av våre ledere, men det skal sies at ikke alle er like ille – noen jobber hardt og viser virkelig lederskap.

Det som får meg til å fortsette er de engasjerte menneskene som brenner for dette og som har jobbet non stop i to uker med lobbyarbeid, aksjoner og informasjonsspredning. Jeg kan love dere at vi er like bleike som da vi kom hit, sola eller stranda har vi ikke sett noe til. Denne konferansen kunne like gjerne vært på hvor som helst, vi ville ikke merket noen forskjell ettersom vi kun er i konferanselokalene hele tiden.

Ungdommen er de som inspirerer mest; innsatsen, kunnskapen og engasjemanget deres gir meg håp om at vi har muligheten til å påvirke våre ledere nå og selv være gode, intelligente og rettferdige ledere når vår generasjon sitter ved roret. Slik tenker hver generasjon, mye fremgang har blitt gjort, og vi i Norge har vært ekstremt heldige.  Derfor har vi et ansvar og en plikt ovenfor de som ikke har vært like heldige. Vi må hjelpe, dele – begge veier, de har utolig mye å lære oss. Vi må hvertfall ikke gjøre deres hverdag værre slik som vi gjør i dag ved enorme utslipp av klimagasser. Klimaendringer kommer til å ramme de som er mest sårbare, og det er ikke oss.

Jeg klinger meg fortsatt til håpet om at noe kan skje her iløpet av natta, vi får kanskje en avtale på skogbevaring og tilpasning til klimaendringer og muligens et tomt klimafinansieringsfond. Men en ny forplinktelsesperiode av Kyoto får vi ikke, en fellesvisjon som reflekterer det vitenskapen viser vi trenger får vi nok ikke. I bunn å grunn vet vi veldig lite nå, en kan bare håpe at et mirakel slår ned i hode på forhandlerne, spesielt de egoistiske landene nevnt over, slik at vi får en FAB – fair, ambitious and binding avtale her i Cancun!

Skrevet av: Dina Hestad

Møtet i Mexico har, som jeg har antydet tidligere, vært utrolig konfliktfritt – ingen store uenigheter eller blokkader så langt. Ganske annerledes enn det de siste tre forhandlingssesjonene (Bonn 2, Bonn 3 og Tianjin) skulle tilsi. Men under overflaten ulmer forsatt den klassiske konflikten mellom rik og fattig.

Siden juni har spenningene igjen bygd seg opp mellom blokkene (grovt sett G77 og Kina mot de rike, industrialiserte med USA i spissen). I Tianjin snakket man om en deadlock der USA og Kina stod mot hverandre – og UNFCCCs generalsekretær Christina Figures uttalte at alle andre ikke kunne gjøre annet enn å vente på at de skulle bli ferdige.

Kina ønsker ikke å åpne for et internasjonalt overvåkningssystem som skal måle hva de faktisk gjør for å redusere forventede utslipp (på forhandlingsspråket MRV ). USA vil ikke binde seg i en internasjonal avtale uten at de voksende økonomiene, kjent som BASIC-landene (Brasil, Sør-Afrika, India og Kina), er med. Dette bunner i Byrd-Hagel resolusjonen fra 1997 – den sier at USA ikke kan ta del i en bindende avtale om utslippsreduksjoner dersom dette kan ha en negativ innvirkning på deres økonomi. (Og ja, dere husker riktig – Byrd-Hagel ble vedtatt akkurat det året da Kyoto ble framforhandlet.)

Spenningene mellom fattige og rike land bunner i en total mangel på tillitt og det enorme urettferdighetsperspektivet som ligger i klimakrisen. De fattige landene har enda ikke sett noen ordentlige tiltak fra de rike landene for å faktisk gjøre store kutt i klimagassutslippene. De har heller ikke sett noen av de kompensasjonspengene som de har vært lovet siden Rio i 1992. Samtidig som de fattige landene har bidratt minimalt til klimaendringene, merker flere og flere klimaendringene hardere og hardere på kroppen – og konsekvensene for fattige land i sør er enormt mye større enn for rike land i nord. Sårbare og fattige land trenger penger og de trenger det nå. Det trenger også sikre lovnader om utslippsreduksjoner – for å sikre framtiden for deres befolkning. Og ikke nok med det – de har rett på det.

Så hvem må gå foran?

De rike landene liker best å forhandle på temaer som bevaring av regnskog (REDD +), måleinstrumenter for utslippsreduksjoner i utviklingsland osv. Men ikke så lett å forhandle om regler for telling av utslippsreduksjoner av temperert skog (skog i rike land) og en ny forplktelsesperiode av vår juridisk bindende avtale – Kyotoprotokollen.

Dette gjør det selvfølgelig vanskelig å gå videre med forhandlingene. Hvorfor skal fattige land bry seg om en lavutslipps-utviklingsvei, bevaring av regnskogen (isteden for å bruke områdene til dyrking eller selge tømmeret) eller å implementere et byråkratisk og kostbart overvåkningssystem om de rike landene ikke gjør noenting?

Det er kjernen på konflikten er i Cancun – det var kjernen i København. Og så lenge rike land ikke klarer å forplikte seg til å betale tilbake minst en brøkdel av sin økologiske gjeld – vil denne konflikten fortsette å hindre den rettfedige, ambisiøse og bindnde avtalen vi trenger for å bevare verden for oss og fremtidige generasjoner.

Selvfølgelig er det ikke de fattige som skal vise vei – det er oss, vi med penger og kapasitet – vi som har tjent oss rike på å skape den krisen vi nå står ovenfor. Vi trenger lederskap fra rike land – en vilje til å stå fram som et eksempel. Vi har teknologien, vi har løsningene – nå trenger vi bare vilje og mot.

Lan Marie Nguyen Berg for Spire i Cancun

Datoen i dag viser 8 desember. I følge programoversikten til COP 16 er siste forhandlingsdag fredag 10 desember. Det vil si at det bare er TO dager igjen av forhandlingene!! Ryktet på gata sier at forhandlingene mest sannsynlig kommer til å fortsette utover lørdagen, men det betyr likevel at det er svært få dager igjen for land å komme til en enighet på noen punkter og kunne danne et bedre grunnlag for forhandlinger i Durban neste år.
 
Som kjent har forhandlingene gått sakte og det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til blant annet Kyotoprotokollen, hvordan det vil gå videre med forhandlingene om bevaring av regnskog og dette grønne fondet som skal sikre finansiering til utslippsreduksjoner og tilpasning i utviklingsland. Årets mest populære ord som spesielt USA har lagt sin elsk på, må være balanse eller balansert pakke. Det går igjen i taler, forhandlinger, diskusjoner og samtaler på gulvet på Moon Palace og Cancun Messe. Kort sagt går en balansert pakke ut på at både industriland og utviklingsland må gi og ta, og at utslippskrav derfor må stilles til begge parter i forhandlingene. I tillegg til at en ikke kan gjøre store fremskritt på et område uten at en også gjør fremskritt på andre områder. Altså ikke den ene uten den andre. Stoltenberg tok også i bruk dette ordet i talen han holdt i Joint high-level segment i dag.
  
I det dagen i dag gikk over til kveld og jeg tuslet til bussene som skal ta meg «hjem» fikk jeg et lite øyeblikk være vitne til en av de utrolige solnedgangene som er så kjent her i Cancun. Jeg satte meg til rette på bussen og sovnet på veien med et håp om at positive og oppløftende nyheter skal komme ut av forhandlingene for morgendagen..
Skrevet av: Merete Nyhammer
Jeg er litt utålmodig der jeg står å venter på en Margarita i baren på klimaforhandlingenes mottakelse. Jeg ser at den unge, kjekke forhandler ved siden av meg puster tungt ut, og jeg spør: «For how long have you been standing here?» Oppgitt svarer han: «Since the last commitement periode of the Kyoto».

Carrie Bradshaw med en sur (?) drink

 Mannens utsagn får meg til å tenke over; hvor langt er det mellom utslippsforpliktelsene egentlig? Siden Rio 1992, altså i over 18 år har det vært forhandlet på en internasjonal klimaavtale. Og dent enste vi har fått til på forpliktende utslippskutt er Kyoto-protokollen av 1997. En drink som egentlig smaker ganske vondt til å være den beste vi har. Partene, eller ingrediensene om du vil, står for omtrent 30% av verdens globale utslipp. Deres forpliktelsekutt i første periode (som de ikke lever opp til) vil bety omtrent 5% reduksjon av verdens klimagassutslipp. Spire vil kjempe for en ny forpliktelseperiode i Kyoto i Canucn, selv så sur den er – den må beholdes fram til vi får en bredere avtale. Med det må ta mindre en 18 år!

Skrevet av: Kari-Anne Isaksen

De internasjonale klimaforhandlingene  finner sted på et hotell kalt Moon Palace i Cancun, Mexico. Og et palass er det virkelig. På folkemunne blir det kalt månen, og det rettmessig, forhandlingene på månen befinner seg langt ifra den Mexicanske virkeligheten, langt ifra klimaendringer og vitenskap, og langt ifra en global avtale som må til for nå dit vi må.

Bassengområdet på Moon Palace

 

Mexico er et vibrerende land med en rik kultur og mye fattigdom som gjør befolkningen sårbare for klimaendringene som en allerede ser her borte via bl.a ekstremvær og tørke. Vi bor i sentrum av Cancun, hvor tacosene, musikken og de hyggelige menneskene er overalt. På Moon Palace er det sandstrender, endeløse basseng, hundrevis av hus, tonnevis av amerikans mat og mennesker fra hele verden. Delegater tripper rundt i dress og høye hæler med ”badge’s” i forskjellige farger som gir deg adgang til denne litt absurde FN verdenen.  Man føler ikke man er i Mexico.

Sivilsamfunnet og forhandlingene er fordelt på to arenaer 20 minutt unna hverandre med buss, forhandlinger på månen og sivilsamfunn på Cancun Messe, et enormt messeområde som alle må gjennom for å komme til månen. Logistikken og sikkerheten rundt de begge er ekstrem. Minst seks krigsskip svirrer rundt utenfor kysten og flere tusen politimenn fra hele Mexico samt USA patruljerer områdene og veiene rundt Messe og Moon, mange med pistoler og maskingevær. Det er et fort – og enda værre skal det bli når et tyvetalls statsoverhoder ankommer denne uken.

Sivilsamfunndeltagelse har vært et het tema her, og Mexico kom med et forlag som ytterligere ville begrense sivilsammfunnet sin deltagelse i forhandlingene. Men dette ser ikke til å komme noen vei, isteden har vi fått en seier på utdannelse, deltagelse og bevissthet i forhandlingene og i ens respektive land, spesielt for ungdom. Dette kommer mye på grunn av ungdoms lobbyinnsats, spesielt av vår egen Kari-Anne Isaksen.

I tillegg til å befinne oss langt unna den Mexicanske virkeligheten befinner vi oss også langt unna den vitenskapelige virkeligheten. Forhandlingene reflekterer ikke det forskere sier vi er nødt å gjøre for å begrense klimaforandringene og holde temperaturen på et forsvarlig nivå, som vitenskapen tilsier er 1,5 grader og 350 deler per million av CO2 i atmosfæren. Kyotoprotokollen står for en reduksjon på 5,2% CO2 og utslippsmålene land har melt inn under Københavnavtalen representerer en oppvarming på mellom 3 og 4 grader.

Den største plenumsalen på månen

Det er også indirekte snakk om Jens Stoltenberg sin Månelanding her på Månen i Cancun, via implementeringen av karbonfangst og lagring i den grønne utviklingsmekaninsmen under kyotoprotokollen. Norge fikk sammen med 8 andre arabiske land den annerkjente prisen ”fossil of the day” for deres innsats på dette området av Climate action network (CAN) på andre forhandlingdag. CAN argumenterer for at dette ikke har noe i denne mekanismen å gjøre fordi teknologien ikke er testet og sikker og fordi rike land, som Norge, ikke burde få kvoter i tillegg til penger når de selger sin teknologi til land i sør. Det kan argumenteres for at dette da blir enda en måte for Norge å kutte ute istedenfor hjemme.

En befinner seg med andre ord på mange områder på Månen i klimaforhandlingene, langt borte fra virkeligheten, i de internajonale klimaforhandlingene. Langt unna den virkelige verden og relalitetene mennsker i land som Mexico relaterer seg til daglig.

Skrevet av: Dina Hestad

Neste side »