Torsdagens første møte var alt annet enn oppløftende. Ett par oljerike stater, henholdsvis Saudi Arabia, Kuwait, Oman og Qatar, blokkerte forespørselen om å undersøke de økonomiske kostnadene og vinningene med et 1,5 graders mål.

Det var alliansen av de små øystatene (AIOSIS) som, i den første forhandlingsuken, la fram forslaget om å fremskynde skrivingen av denne rapporten, slik at den kan legges fram på toppmøtet i Cancun i desember.

1.5 to stay alive Ungdommene i Bonn viser at de støtter forslaget om en rapport på de økonomiske kostnadene og vinningene med et 1,5 graders mål

1.5 to stay alive: Ungdommene i Bonn viser at de støtter forslaget om en rapport på de økonomiske kostnadene og vinningene med et 1,5 graders mål

Copenhagen Accord anerkjenner et 2 graders mål som nødvendig for å unngå irreversible klimaendringer. I henhold til Copenhagen Accord (Punkt 12) skulle det også gjøres en utredning på de økonomiske konsekvensene av å klare å nå et 1,5 graders mål og de økonomiske konsekvensene en temperaturstigning på over 1,5 grader vil ha. Den opprinnelige tanken var at dette skulle gjøres etter lanseringen av FNs klimapanels (IPCC) femte rapport i 2015. 2015 er lenge til og i begynnelsen av mellommøtet la AIOSIS fram et forslag om å framskynde denne rapporten. Sekretariatets respons var at de ville sette i gang dette arbeidet, dersom partene ble enige om det.

Da denne saken skulle opp i SBSTA (Subsidiary Body for Scientific and Technological Advice) – det organet som informerer partene i konvensjonen om tekniske og vitenskapelige spørsmål,  i går, kunne ikke partene bli enige og møtet ble utsatt til i dag. Saken er egentlig av mindre betydning og er en av mange småsaker som har blitt blåst ut av proposjoner i FNs klimaforhandlinger. Det disse oljerike statene fikk utsatt, var rett og slett skrivingen av en rapport, ikke en anerkjennelse av et 1,5 graders mål.

Så hva er da grunnen til at de bruker så mye krefter på denne saken? Hva er det de har å tape?

Resultatene av en slik undersøkelse vil ha mye større status og potensiell innvirkning på forhandlingene dersom den foretas under UNFCCC. Da vil partene kunne referere til undersøkelsen i argumentasjonen sin. Dersom en uavhengig part skulle foreta den samme undersøkelsen, vil resultatene stille på linje med hvilken som helst annen vitenskapelig rapport.

2 + 2 er som kjent 4 tilsammen, og i dette tilfellet tror jeg det første 2-tallet representerer rapporten og det andre frykt. Frykten for at resultatet av denne rapporten vil være at det faktisk vil lønne seg økonomisk å nedjustere målene og oppjustere anstrengelsene, slik at global oppvarming ikke overstiger 1,5 grader celsius. Anstrengende i det korte løp? Ja! Men hva verden kan tjene på dette i det lange løp, kan ikke Saudi Arabia, Kuwait, Oman og Qatar har reflektert noe videre over.

Stemningen etter møtet var nedtrykt. Mange, både delegater og observatører, var deprimerte og uttrykte at det føltes som om vi var tilbake i København. Et konstruktivt forslag om å finne vitenskapelig grunnlag for hvilket temperaturmål vi skal forholde oss til, ble simpelthen blokkert av nasjoner som setter sine nasjonale interesser over andre menneskers lidelse og overlevelse OG ikke minst livene til våre framtidige generasjoner.

Da møtet startet, stod vi ungdommene utenfor med våre ”How old are you in 2050?” t-skjorter og 1,5* celsius plakater. En påminnelse til våre forhandlere om at det de forhandler om handler om oss, vårt liv og vår fremtid. Og jeg tror spørsmålet er betimelig. Hvor gamle vil disse forhandlerne være i 2050 – og forhandler de virkelig på vegne av planeten og menneskenes beste?