På NGO-senteret for WTO-konferansen ble det mandag arrangert seminar om matrett og WTO. I forbindelse med utgivelsen av boken The Global Food Challenge, var flere av bokas bidragsytere tilstede for å legge frem sitt syn på matrett og WTO. Angela Wauye fra organisasjonen Acord International satte fokus på blant annet hvordan det historiske utbyttingsforholdet mellom Afrika og Europa fortsatt legger premisser for dagens afrikanske landbruk. Hun pekte på at store deler av afrikansk landbruk er såkalte «cash crops», avlinger som kaffe, kakaobønner og te, avlinger som eksporteres rett til Europa eller USA. Det er også i disse landene at merverdien på varen blir lagt til, gjennom foredling og salg. Den historiske vinklingen begrunnet hun med kolonitidens behandling av det afrikanske kontinentet som en råvareressurs for vesten, hvor målet var å hente ut så mye verdier som mulig. Hun mente at handel på landbruksvarer i dag fortsatt opprettholder disse forholdene.

Wauye mente at begrepet «cash crop» for bøndene og produsentene i realiteten kunne kalles «poverty crop». Begrunnelsen for dette var interessant. Hun pekte på at produsentene av disse varene ikke hadde noen som helst påvirkning på prisen for varen sin, de kan ikke på noen måte kontrollere markedet eller prisnivået, og produksjonen gir lav inntekt. Det er i videreforedlingen verdiene ligger, og mens råvareprodusentene blir sittende igjen med en marginal brøkdel av endelig salgsverdi, sitter videreforedlerne og selgerne takket være sin markedsmakt med en betydelig profitt. I tillegg er det få muligheter for produksjonsvekst i råvareproduksjon sammenlignet med videreforedling, slik at skjevhetene øker.

Dette eksportorienterte landbruket gir altså ingen større gevinst for bøndene, slik det ofte blir hevdet. Derimot setter det matsikkerheten i utviklingsland på spill, når land ikke har bestemmelsesrett over hva det nasjonale landbruket skal produsere av varer.

Cash crops produsert til eksport legger igjen få verdier lokalt, fordi videreforedlingen skjer utenfor landet. Eksportorientert landbruk skaper ofte en uthuling av lokal matvareproduksjon, fordi dyrkbar jord blir brukt til cash crops fremfor matavlinger. Cash crop kan kanskje virke som et innbringe alternativ til matproduksojn, men resultatet er ofte at prisene presses nedover. I Vietnam har Verdensbanken initiert satsning på cash crops og produksjon av kaffebønner. Siden det allerede produseres mer kaffe enn det som konusmeres, har dette ytterligere bidratt til å drive internasjonale kaffepriser ned. Slik blir land prisgitt internasjonale markeder, og landet så vel som enkeltbøndene blir avhengige av utlandet og potensielle ofre for svingende råvare- og matpriser.

Industrialiserte land derimot, har ofte et langt bedre utviklet system for beskyttelse av landbruket, og ikke minst mer tilgjengelige ressurser for å kunne subsidiere. Industrialiserte land har da eierskap til sitt eget landbruk, i motsetning til utviklingsland.

Slike skjevheter mellom land risikerer å bli forsterket hvis WTOs politikk slik den er i dag videreføres. En økonomisk «strait jacket» (tvangstrøye) som skal strømlinjeforme handel vil skape svært forskjellige resultater for land avhengig av ressurser og kapasitet. Det er derfor viktig at det innenfor WTOs regelverk tas hensyn til at land har ulike behov, og at det legges til rette for stort politisk handlingsrom i nasjonalt landbruk. Slik får også lokale produsenter større handlingsrom og eierskap til egen produksjon, og poverty crops trenger ikke lenger være eneste alternativ.

Spire er i Geneve og følger WTOs ministermøte.

Skrevet av: Mari Haave Sveen

Advertisements