desember 2008


By: Stefan Kistler

Climate Change is one of the most pressing issues of our time, and perhaps the single most debated and visible topic in our society as well as on a global basis. Spire has in its still young past constantly been working with the issue – culminating now in it being chosen as the campaign topic for 2009. In choir with the Development Fund, Spire has been persistently pointing out the lack of a “South”-perspective in the climate debate. A quite selfish and ignorant focus on more local and often minor problems connected to a changing climate usually enjoys priority in the North. The general public debate in our wealthier societies frequently fails to see (and care about?) the existential problems a changing climate brings along – especially for the poorer and less resourceful people – in the Global South.

 dsc00705-300x225

Now, Climate Change can also be perceived as the most overrated, exaggerated and exhausted topic in the media and in the public arena. Dozens and hundreds of articles are written everyday about it – notwithstanding this being one of them. Sometimes it can be a daunting task as well as quite confusing to keep the overview. Myself, I’m a suspicious person by nature. I am never easily convinced, meaning I prefer seeing and investigating things with my own eyes, liking to always leave some space for doubt. Currently being in East Africa, I have the opportunity to do exactly that; to see some of the impacts and implications with my own eyes.

 

In September, I was part of a group which conducted a brief fieldwork over three days with semi-structured interviews on conservation and farming practices in a rural district just outside of Kampala, Uganda. A minor focus lay further on the environmental challenges these respondents were experiencing. Neither being explicitly asked about it nor being the main focus of the research, over two-thirds of the 15 households interviewed independently named changing weather patterns as one of the major challenges that they face. Here are some of their voices:

 

“There is long persistent sunshine now”. “You prepare the land and wait for the rainfall, but it simply doesn’t come”. “The rain damages crops”. Thus, when the rains finally come the rainfall periods are shorter than before but more severe. “There is a change in seasons, it has become unpredictable”. “Unpredictable seasons lead to difficulties for planting”.

 

The latter quote underscores the central point: Seasons have become so unpredictable that farmers often miss the crucial timing of when to sow their seeds. Having farming as their main and often only livelihoods, it is needless to say what consequences a failure of the crops can have for these households and their food-intake. A more subtle consequence, mentioned by one respondent, is that the changing in seasons and crops failure actually leads to difficulties with paying school fees. The timing of payment used to correspond with the period of harvest and thus a larger income. Further, six of the respondents thought that the changing weather patterns were in some relationship to the extensive cutting of trees in and around their village. Our small research project thus suggests that Climate Change and variability is well perceived by local communities.

 

These findings correspond with a recent and yet unpublished study on Tanzania and Malawi by a group of researchers from Malawi, Tanzania and the UK, which was presented at a research conference in Dodoma in October. It summarizes that farmers can explain climate change in terms of changes in both rainfall and temperature. Agriculture, the key livelihood activity, is constrained by “delayed onset of rains and prolonged drought periods”.

 

This study being one example, there is increasingly more funding put into climate change research – on the mitigation as well as the adaptation side. I got this confirmed by a Norwegian embassy staff in Dar es Salaam in a meeting on wildlife and natural resources. Due to extensive corruption scandals in the wildlife and forestry sector over the last years in Tanzania, Norway has stopped all funding to these sectors, but they are now moving into a number of projects related to Climate Change. Being the ‘hot topic’ that Climate Change is this increase in attention and funding might surprise little. Though this could perhaps render us somewhat optimistic for the future, it is important not to neglect other pressing issues – which are often interconnected.

 

Thus, the circle closes. My journey has led me to comprehend that a changing climate is a well perceived reality by and for communities in the Global South who lead a daily struggle to cope with it and adapt to it. Notwithstanding that the conclusion here might be an old one and little concrete – rather resembling a moralistic index finger – initiatives must take place on both the adaptation as well as the mitigation side. Endeavors must be made both at home as well as abroad, starting with the former, with each individual. I have had the opportunity to see it with my own eyes and hear it with my own ears. I know that we can and must do something about it – with our own hands and our own minds.

 

dsc_16193Verda treng politikarar som viser leiarskap i klimasaken.

 

Av: Elisabeth Veivåg Helseth

Dei siste vekene har medlemslanda i FN vært samla i Poznan for å diskutere ei utfordring som er felles for alle på jorda: korleis kan me hindra vidare global oppvarming og ytterlegare klimaendringar. Ein kunne jo tenka at det var enkelt å komma til ei løysing, det er jo berre å gi og ta litt, og gjera nokon kompromiss, så vil kutt i klimagassutslepp væra eit faktum. Men slik er det dessverre ikkje. Utgangspunktet til dei som samla i Poznan er nemleg så vidt forskjellig. Nokon land har pengar, makt og ressursar til å takla klimaendringane, i alle fall i nærmaste framtid. Mens andre land allereie dagleg møter problem som resultat av global oppvarming, men står utan midlar til å tilpassa seg. Rettferdig? Det er enkelt å skjønna at største del av ansvaret for den menneskeskapte globale oppvarminga ligg hos dei industrialiserte landa. Og i forlenginga av denne innsikta forstår me at utviklingsland har svært vanskeleg for å akseptera eventuelle krav om at dei må forplikta seg til utsleppskutt.

 

Det er fattige menneske i Sør som blir ramma hardast av klimaendringane. Her i Noreg slepp me, foreløpig, billeg frå det heile. Litt mindre snø. Litt meir regn og surt ver. Nokon ukjente, kanskje til og med tropiske, dyreartar som tar turen til det kalde landet vårt. Men uansett kva utfordringar me måtte møta her, har me jo godt utbygd infrastruktur og eit stort lager av pengar å ta av. Berre litt guffent å tenka på kvar dei pengane kjem frå då. Olje- pengar. Det seier seg sjølv at det følgjer eit vist ansvar med rikdommen vår.

 

Samstundes som dei fleste politiske leiarane i rike, industrialiserte land skjønnar at dei må redusera utslepp av klimagassar, er dei svært motvillege. Det å ikkje kutta i klimagass- utslepp vil i framtida få alvorlege konsekvensar for verdsøkonomien, men det er pr i dag ein nasjonal risiko knyta til å forplikta seg til utsleppskutt. Denne risikoen ville naturleg nok bli redusert ettersom fleire land inngjekk i ein global avtale. Difor er det viktig at nokon går foran og tar initiativ.

 

Det er dei industrialiserte landa som sitter med trumfkorta i dei internasjonale klimaforhandlingane. Men dessverre viser desse landa skremmande lite vilje til å investera i viktige områder som klimatilpassing og teknologioverføring. For utviklingslanda er finansiering av klimatilpassing og ’grøn’ teknologi svært avgjerande i ein internasjonal avtale. Det er ingen grunn til at utviklingsland skal følgja i våre, miljø- øydeleggandes, fotspor. Utan vilje til å bidra med finansiering, vil industrialiserte land møte lite forståing frå utviklingsland i desse og vidare forhandlingar. På Bali i fjor kom Noreg med eit viktig bidrag til bevaring av regnskog. Fram mot København 2009 er det avgjerande at Noreg også bidrar med betydeleg finansiering til klimatilpassing og teknologioverføring. Noreg kan markera seg som eit tydeleg føregangsland i klimasaken, og dette er eit ansvar den norske regjeringa bør ta på alvor.

 

2009 må bli året for å setta søkelys på  konsekvensane klimaendringar har for mange fattige i utviklingsland. Spire meinar at ein sterk klimaavtale bør bli signert i København 2009, og at politikarane bør væra lovmessig forplikta til dei løfta dei gir i førehald til kutt i klimagassutslepp. Ei klimalov er allereie snart på plass i England, og andre europeiske land ser no på mogleikane for å innføra ei slik lov. Noreg bør vera offensivt ute i klimasaken, og størstedelen av norsk utsleppskutt bør takast heime. Det er på tide å ta ansvar.

Today, people in nearly 100 countries around the world will mark the Global day of actisbjornion on Climate Change. Demonstrations, manifestations and conferences on climate change will take place from Norway in the north, to South Africa in the scrowd1outh.

 

In Bangladesh there will be organised events in the coastal areas keeping in mind that these are the most vulnerable places of the world to the natural disasters caused by climate change. A radio station in Benin will send talk shows on climate change the whole day. In Australia there will be public talks and presentations on climate change. No one can hide from the climate changes. People all over the world are realising we share the same world Many countries are sending messages to the climate negotiations in Poznan.

klovn1

 

In Poznan there was a big demonstration with more then four hundred youth.  Here are some pictures.

By Johanne S.  Houge, in Poznan, Polen

Av: Espen Nolan Knutsen

Å vite hva slags fattigdom man prater om er viktigere, vanskeligere og mer omstridt enn mange tror. Mye makt skjuler seg under en fattigdomsdefinisjon. Mange vil for eksempel hevde at noen steder trenger man mer for ikke å være fattig. Levekår som få år tidligere ikke ville blitt betraktet som ”fattigslige” i Norge, blir nå betraktet nettopp som det. Noen vil hevde at vi overvurderer norsk fattigdom og undervurderer fattigdommen internasjonalt. Det er dessuten mange måter å måle både land og menneskers fattigdom på som ikke bare tar hensyn til økonomi. Regjeringen gir uttrykk for vanskelighetene i sin handlingsplan mot fattigdom «En enkelt definisjon vil ikke kunne fange opp fattigdommen som et sammensatt og uensartet fenomen» (www.regjeringen.no)

 

Enklest sett kan vi skille mellom to hovedformer for fattigdom:

 

Absolutt fattigdom: elendighet så alvorlig at basisbehovene knapt kan møtes ved minimumsnivået for overlevelse (Verdensbanken)

 

Relativ fattigdom: mangel på nødvendige ressurser for deltakelse i dietter og aktiviteter normalt akseptert i samfunnet (Peter Townsend)

 

Vi kaller den relativ fordi den fokuserer mer på ulikhet og kultur. Gjør dette den til en bedre definisjon? Mange heller kanskje intuitivt mot at det er bedre med en definisjon som kun tar hensyn til de aller fattigste slik at ressursene blir plassert der de trengs mest. Men menneskelivet

har alltid krevd mer enn tilfredsstillelse av rent biologiske behov fordi mennesket også er et

samfunnsvesen. Kanskje både og er eneste fornuftige løsning selv om det skaper forvirring? 

 

I Norge har vi 2,9 prosent fattigdom i følge vår egen relative fattigdomsdefinisjon som ligger på 40 prosent av medianinntekten. Man trekker fra studenter og nullskatteyterne (de rikeste). Definisjonen til OECD sier at man er fattig når man har mindre enn 50 % av medianinntekten. Enkelt forklart vil det si at vi stiller opp alle de forskjellige inntektene på rad, så velger vi den midterste og så finner ut hvor mange antall inntekter som ligger under 50 % av denne. EU bruker riktignok enda en annen definisjon da de regner 60 % av medianinntekten. Ved å bruke EUs definisjon får Norge 11 % fattige mens Tsjekkia og Bulgaria får lavere – 10 %!

            Ulempene med denne definisjonen er altså flere. Det er fult mulig at en velferdsreduksjon for de dårligst stilte skulle kunne være sammenfallende med en reduksjon i fattigdom. Det er imidlertid også fullt mulig å ha 0 % fattigdom matematisk sett. Generelt kan vi kanskje si at dersom 50 eller 60 % grensen brukes, vil for mange fremstå som fattige i Norge.

 

Verdensbanken har den mest flittig brukte definisjonen for absolutt fattigdom– fattigdom er å leve under 1,08 amerikansk dollar i 1993 justert for inflasjon – eller – 2,15 amerikanske dollar i 1993 justert for inflasjon. Vi kaller det PPP dollar – prisjustert dollar – og ideen er at dollaren får samme verdi over hele verden – man skal i prinsippet få samme matkurven over alt fordi den er justert for valuta og kjøpekraft. 1 ppp$ er riktignok alt for lite for å opprettholde et verdig eksistensminimum. Det gir derfor noe mer mening i å bruke 2 dollar målet og man får da 2.7 milliarder fattige. Øker man grensen med 0,5 USD utover det, vil ytterligere godt over 500 millioner mennesker falle inn under fattigdomsdefinisjonen. Grensene fremstår kanskje som litt vilkårlige… – det er de faktisk… Konklusjonen er at verken det absolutte eller det relative fattigdomskriteriet er tilfredsstillende.

 

For rike land har Verdensbanken for øvrig også sin egen relative fattigdomsindeks som går på 14,4 PPP dollar 1993 nivå. Denne stemmer ganske godt for Norge da vi ender opp med 3% fattigdom. 

 

USA benytter sin egen fattigdomsindeks som går på 3 ganger basisbehovene – eller 3000 $ årlig i 1965 verdi. Denne er justert i forhold til konsumprisindeksen noe som kanskje gjør den til en bedre definisjon enn Verdensbankens som bare er justert i forhold til inflasjon? Ulike steder vil man for eksempel forvente at man forbruker mer enn andre steder. Eller må vi se på dette som urimelig?

 

Et annet mål på fattigdom som FN benytter er HDI. Denne har som kjent Norge gjort det bra på. Den omfatter 4 faktorer – forventet levealder, analfabetisme, utdanningsnivå og brutto nasjonalprodukt per innbygger (BNP). BNP – BNP er et mål som finnes for praktisk talt alle selvstendige stater. I mange sammenhenger hadde det imidlertid vært mer relevant å se på nasjonalinntekt, i stedet for nasjonalprodukt, som mål for inntekt mottatt istedenfor inntekt skapt i landet. For eksempel for land som mottar mye i utviklingshjelp.Kapabiliteter – Dette er den mest kjente og mest brukte av de utvidete fattigdomsdefinisjonene. Den kommer fra Amartya Sen og Martha Nussbaum. Et menneske kan ha adekvate materielle ressurser, men mangle utdannelse og følgelig ikke få realisert sine evner på sentrale områder. Ut fra kapabilitetsinnfallsvinkelen er en person fattig hvis han eller hun mangler visse grunnleggende ”kapabiliteter” og dette skyldes manglende ressurser. De fleste vil si seg enig i at kapabiliteter som knytter seg til helse, ernæring, rent vann, losji, utdannelse og bekledning er grunnleggende. Kapabilitetsinnfallsvinkelen ligger tettere opp til det absolutte fattigdomsbegrepet enn det relative, fordi det angir et visst minstemål som skal være oppfylt for at en person ikke skal betraktes som fattig. Det er imidlertid vanskelig å måle kapabilitetene – innfallsvinkelen kan sies å være noe vag. (Og man blir ikke nødvendigvis klarere i toppen av å lese Amartya Sens kronglete hovedverk Development as Freedom) Som et svar på en slik innvending har Sen henvist til John Maynard Keynes’ ord om at det er bedre å ha vagt rett enn å ta presist feil 🙂

 

 

 

Linker

(Om tusenårsmålene) Færre ekstremt fattige i verden (- i Asia kunne de like gjerne sagt)

http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.5338461

Verdensbanken har kommet med ny rapport i år som fremmer troen på byene – jeg har vært på fremleggingen på NORAD og har mer info for den som er interessert

http://e24.no/utenriks/article2759524.ece