Aftenposten skriver: «Indonesiske risbønder får ingen glede av at prisen på ris blir stadig høyere verden over. Det sørger landets myndigheter for.» Eksportforbud holder prisene nede, men samtidig øker prisene på innsatsfaktorer. Resultatet er at risdyrkerne subsidierer konsumentene. Er dette et resultat av manglende  forståelse og kontakt mellom landets styre som holder til i urbane strøk, og bønder i de rurale områdene?

Det er nok fort det.

The Economist skriver om et annet problem innen matverden. Gjennom å effektivisere forsyningskjeden i amerikanske dagligvarebutikker kunne langt mindre mat blitt gammel og råtnet bort. Det er til og med en øknomisk gevinst. Det vil ikke overraske meg om vi har et tilsvarende potensiale i Norge.

Av: Andreas Viken Førster
Advertisements