Spire på feltarbeid i Brasil, for soyakampanjen

Frokosten. Hjemmedyrkede bananer, godt sukret kaffe og melk fra egne kyr.

Vi fikk en tidlig start på lørdag – til hanegal og oppspilte MST-ere. Det var duket til felles frokost og så bar det opp til fellessalen for åpningstaler, appeller og debatt. Salen var nesten full – nesten fire hundre mennesker tok turen til 14 de agosto denne helgen. MST er en organisasjon som tiltrekker seg fattige mennesker som drømmer om sitt eget jordstykke, men også studenter og andre som ønsker å jobbe for en endring i den økonomiske modellen i Brasil. Hovedbudskapet i de lange talene var at MST har oppnådd mye for mange, men det har krevd sine ofre, og de har fremdeles en lang vei å gå i kampen mot agroindustrien, kapitalismen og den strukturelle urettferdigheten. MST krever en jordbruksrevolusjon der målet er å produsere mat uten gift i et agroøkologisk system. Reformen må også finne sted innen utdanningssystemet. Universitetene må fremme kreativitet og innsikt, ikke ignoranse og profitt. Utdanningen og kunnskapen må være for alle og jordbruksreformen må omfatte alle samfunnsklasser.

 

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

 

Lucilene og Luçinete: Hverdagsglede i kampen for egen jord

 

Like før middagen lørdag snakket jeg, Aurora med to lattermilde damer, Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva.

 

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

 

De to venninnene var interessert i oss norske jentene, og spurte beskjedent om hva vi gjorde på festen til MST. Da vi fortalte dem om prosjektet vårt ble de ivrige og ville hjelpe. Luzilene kjente en av kvinnene i bosetningen og sa hun kunne ta oss med til henne. Nora og jeg hev oss rundt, dro på langbukser mot myggen og var klare til nytt intervju. Først fikk vi snakket kort med Lucilene og Luçinete. Litt smigret og beskjedne over den plutselige oppmerksomheten, fortalte de sine historier.

 

Luçinete og Lucilene har kommet til MST-festen fra Mutum, en bosetning 25 km fra 14 de agosto. Lucilene har kjempet kampen før. Hun og eksmannen fikk land gjennom MST, men når de skilte seg tok mannen over jorda. Nå kjemper hun den samme kampen om igjen. Denne gangen uten mann og med mål om å få egen jord å jobbe med. Hun har bodd i telt i Mutum i 2 år og 4 måneder. ”Vi har en egen liten flekk å dyrke på”, sier Luçinete. ”For selvforsyning!” skyter venninna inn. “Vi har bananer, mais, kassava, kiambo og gresskar”, forteller de. Likevel strekker ikke produksjonen til alle formål. Døtrene til Luçinete bidrar litt slik at hun kan kjøpe blant annet kjøtt og medisiner.

 

Lucilene ble invitert til bevegelsen av en venninne. Hun var deprimert og fortalte at det var veldig fint for henne å dyrke selv. Luçinete smiler og er enig. ”For meg var det helt utrolig å kunne plante gresskar, og høste,” hun tar en tenkepause. ”Å kunne høste mais, male maismel og lage maten med det.” Noen ganger tar Luçinete med mat til en venn i byen. ”Da blir han så glad.”

 

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

 

Party-crashers

I løpet av de få minuttene vi har pratet har det blitt bekmørkt. Luçinete tar oss med til venninna si og lyser vei for oss med mobilen.

 

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Vi blir bedt inn i den beskjedne stua og bydd på nok en kopp kjempesøt kaffe. Det smaker litt bedre denne gangen når det ikke drikkes på tom mage. Det er datteren i huset som tar oss imot. «Det er egentlig moren min dere må prate med», sier hun etter å ha delt noen historier om sitt engasjement med mst. Moren kommer inn med et bredt smil om munnen og vil gjerne fortelle. Hun introduserer seg som Maria Aparecida Oliveira da Silva, og setter seg ned ved siden av mannen sin, Ailton Alvis da Silva.

 

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

 

Maria begynner med å fortelle om hvordan hun ble kjent med bevegelsen. Hun ble med i bevegelsen som 21-åring, den gang som engasjert, men ikke som okkupant. Hun vokste opp på landet i Rondonapolis og flyttet til byen – til Cuiabá – med foreldrene da hun var 17 år. Siden har hun bodd mange steder, men hun har savnet bygda og savnet å dyrke mat selv, sier hun. Som ung jobbet hun i et kollektiv, men begynte senere å arbeide med å lære analfabeter å skrive og lese. Til slutt var det nok av bylivet og som 45 åring dro hun med seg mannen og barna og flytta til 14 de agosto. Slik ble hun og familien blant pionerene i bosettingen, og de gjorde mye av det grunnleggende arbeidet rundt opprettelsen av leiren. Mens hun snakker, stikker stadig nye kvinner i familien ansiktet inn for å hilse på og det er et viss Syvende far i huset–preg over det hele – bare at her er det kvinnene som som dominerer. Mens jeg sitter der og lytter til Aurora sin oversettelse av det som blir sagt, får jeg klare assosiasjoner til moren min og hennes bakgrunn som hippie, aktivist og fra kollektiver på 70-tallet. Feminismen gir gjenklang i veggene og jeg titter bort på mannen som nikker med når det hevdes at han egentlig ikke ønsket det her, men lydig måtte følge konas ordre. Det gjorde han lurt i, for de er begge svært fornøyde med det de har vært med på. «Det er så bra her. Nå har jeg et flott hus, rent vann og dyrker agroøkologiske grønnsaker selv», sier Maria stolt. Nå er de i ferd med å starte et kvinnekollektiv med fem kvinner og to menn. Vi forstår ikke helt hvordan et kvinnekollektiv kan bestå av både kvinner og menn, men før vi rekker å spørre har Maria dratt samtalen videre.

 

«Det er ikke bare en kamp for jorda», sier hun og forteller oss at MST ikke er en like samlet bevegelse som før. Mange av de unge flytter inn til byene og blir der, slik at bosettingene tømmes for ressurser. Mer enn bare å kjempe for jordlapper, er det også viktig å få startet opp skoler og skape arbeidsplasser for at folk skal bli boende, sier hun. Før var det teknologien som førte folk inn i byene, mens nå har man internett også i bosettingen, fortsetter hun. Fremdeles flytter mange unge for å få seg utdannelse, noe hun synes er en flott ting i seg selv, men problemet er at de ikke kommer tilbake etterpå. Selv har hun to voksne døtre i bosettingen, og en tredje som har flyttet ut. Vi sier at vi la merke til at mange av talene tidligere på dagen handlet om at man måtte holde engasjementet oppe og fortsette å kjempe: «Er det en annen kamp i dag enn det var tidligere?» Maria svarer at hun merker en forskjell: «Før var det mer en samlet kamp. Man var mer engasjert og tenkte på kollektivet. Nå er det mer individuelt og når folk har fått jord glemmer de kampen.»

 

Vi forsøker å avrunde intervjuet, litt flaue over å ha bedt oss selv inn midt under det som viser seg å være et familieselskap. Ikke noe problem, svarer hun overbevisende. Hun virker svært engasjert i saken og glad for å kunne bidra med sin kunnskap om temaene. Et siste spørsmål, tenker vi, så får det være nok for i dag og tid for fest. «Hvordan ønsker du at jordpolitikken i Brasil skal være?» Forfriskende for oss nordmenn handler svaret til Maria om hva hun forventer av befolkningen – ikke av politikerne. Hun sier at MST, og småbønder generelt, trenger representanter i politikken. At Silva var et steg i riktig retning, men at folk var for uengasjerte til å få ham i en solid nok posisjon. I stedet for å bli president alene, var han nødt til å alliere seg med politikere på høyresida for å få gjennomslag for politikken sin. Men sivilbefolkningen er ikke kun stemmegivere, de har også mulighet til å gjøre seg synlig på andre måter: «Folk må ta til gatene. Folk har blitt alt for late og de skjønner ikke at de faktisk kan gjøre en forskjell ved å engasjere seg. Det er mange som bor på landet. Hvis alle disse hadde samlet seg, kunne de fått til mye!» Amen, tenker jeg og kjenner at jeg er klart for å riste alvoret av meg med lokalbrygget rom og glade mennesker. På vei ut samler storfamilien seg i den lille stua for en fotosesjon med de eksotiske nordmennene. Med nieser, tanter, besteforeldre, kjærester og inngifte svigerdøtre tar det litt tid før alle har fått sin tid i rampelyset, men til slutt er vi klare for å traske opp til festen.

 

Spire på feltarbeid i Brasil i Grosso Matto for soyakampanjen

 

Tid for fest

Tilbake på fellesområdene hadde folk samlet seg igjen. De hadde rigget opp med digert lydanlegg og et band på tre mann som spilte forro – en musikksjanger fra det nordøstlige brasil som tradisjonelt spilles av trekkspill, tromme og triangel. Dansen er enkel hvis man kan telle til to, så tre unge spirer klarte fint å følge når mannfolkene bød opp til dans. Ute var det satt opp griller og de solgte pølser, hamburgere, brus og øl til festdeltakerne. Bosetningen har sitt eget cachaça-destilleri, og det ble solgt tradisjonelle søtsaker laget av melk og kastanjer. Det ble danset forro til langt på natt, og spirene, slitne av inntrykk og av varmen, kastet inn håndkledet før klokken slo tolv. De jordløse fortsatte å danse og markere sin kamp mot jordbruksindustrien, kapitalismen og urettferdigheten.

 

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Tekst og bilder: Aurora Mæhle Førland, Nora Hougen og Maria Skaare

 

Advertisements

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss da vi gikk ut av bussen i bekmørket et par mil utenfor Campo Verde. Vi hadde blitt invitert til å ta del i MSTs jubileumsfeiring i bosetningen 14 de agosto. Feiringen markerer 19 årsdagen for etableringen av denne bosetningen, som er den første i Mato Grosso, men er også en innledning til jubileumsåret 2015, når MST – De jordløses bevegelse feirer 30 år. For oss var festen en god mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med MST, og til å lære litt mer om hva soya og annen storproduksjon betyr for tilgangen til jord i Brasil.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Før vi reiste fra Cuiaba, hadde vi hørt mange mer eller mindre troverdige utsagn om de jordløses bevegelse. En taxisjåfør hadde sagt at de er kriminelle mennesker som stjeler jord og at det er farlig å nærme seg dem. På hostellet ble vi advart av en hjelpsom guide: ”Disse menneskene vil dere ikke assosieres med”. Det manglet heller ikke på kraftige betegnelser som ”snyltere”, ”svindlere”, ”latsabber” og ”hunder”. Vi hadde hørt vanvittige teorier om at bevegelsen er styrt av høytstående politikere som spekulerer i de okkuperte områdene og trakk i trådene for egen vinning. Personalet på bussholdeplassen klarte heller ikke å skjule sin forskrekkelse og avsky da vi fortalte hvor vi skulle. Kunne det virkelig stemme at MST er en gjeng med simple kriminelle? Det var jo ikke det inntrykket vi hadde fått fra litteraturen og møtet med sekretariatet i Cuiabá? Vi var usikre, men det er ikke fritt for at vi holdt et ekstra godt tak i lommebøker og kamerautstyr da vi vandret innover fra hovedveien under den mest stjerneklare himmelen vi hadde sett.

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

Små telt og presenninger lå strødd rundt på fellesområdet. Det var flere enn oss som hadde bestemt seg for å ankomme fredag kveld for å våkne og uthvilte til felles frokost, taler og appeller på lørdag. Vi fant vår kontaktperson Rosa over grillene ute bak felleskjøkkenet. Vi ble overøst av klemmer og snart kom MSTere fra alle kanter for å ønske oss velkommen. Inne på kjøkkenet sto enorme gryter med ris, bønner og maniok, samt store sekker med tomater og salat fra bosetningen. Vi hadde ikke fått skaffet oss noe telt, men Rosa sa ”vent litt” og forsvant. Før vi visste ordet av det, kom en diger mann bort til oss med tre sammenrullede madrasser under armen, og en gammel dame åpnet døren for oss og ville dele sitt lille krypinn for natten.

Vi gikk til sengs med magene fulle av maniok, ris og bønner. At MST skulle være farlige, hadde vi i alle fall fått avkreftet. Derfor gledet vi oss til å våkne dagen etter og finne ut hvem de jordløse egentlig er.

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Skrevet av: Maria

Foto: Aurora og Maria

Diamantino

Det var tredje dag på feltarbeid for soyakampanjen til Spire, og vi ville ut fra byen til rurale områder for å finne soyaproduksjon. Produksjonen her i Mato Grosso som er så sentral for norsk kjøttproduksjon, men som vi enda ikke kunne mye om. Valget for utferden falt på den lille byen Diamantino. Diamantino er et av de stedene som har produsert soya til det norske markedet. På leit etter opprinnelsen til den soyaen og konsekvensene produksjonen skaper for miljø og lokalsamfunn, var dette et naturlig reisemål. På busstasjonen i Cuiabá blir de lettere forfjamset over de tre jentene som skal på dagstur. Hva skal vi i Diamantino? Vi vil ikke røpe for mye og holder kortene tett til brystet, men vi sitter igjen med andre spørsmål. Hvorfor går det ikke flere busser? Er det ikke noen som bor der? Dagens tidlige buss har allerede kjørt, og redningen vår blir taxisjåfør Osvald som lover å ta oss med til Diamantino og hjem igjen. Fra forsetet i taxien frisker jeg, Aurora, opp portugisisken min og samtidig får vi en førsteklasses guide for turen. Fornøyde og spente suser vi ut av byen mot soyaland.

Spire på feltarbeid i Brasil

Osvald tror fortsatt vi er turister og viser ivrig fram den brasilianske savannen, cerradoen. ”Her er det ingenting,” sier han og bekrefter dermed det puslete ryktet til dette biomet. På tross av et rikt biologisk mangfold med over 10 000 plantearter og en rekke ulike dyr, blir ikke skogen og faunaen her verdsatt. For meg står biomet fram som en herlig blanding av palmer, busker og trær, noen med knallgule blader. Ifølge myndighetene er cerradoen lite produktiv og arealet kan med fordel brukes til ekstensivt jordbruk, for eksempel soya. Vi ser rundt oss, er det soya her? Ingen soya forløpig. Da vi er kommet opp på det vakre fjellplatået, chapadaen, ser Nora og Maria på kartet i baksetet. Det er noe som skurrer. Vi er på vei mot øst, mens Diamantino ligger i nord-vest. Osvald banner kraftig og snur.

Spire på feltarbeid i Brasil

Det er tett mellom bilene og innimellom kniper det i magen, men Osvald kjører pent.

Forbi oss suser tunge lastebiler. Vi har beveget oss bort fra turistveien og over i industritrafikken. De store avlinger fra jordbruket blir fraktet fra bygda mot byen. På jordene rundt oss blir det produsert mais og soya, en sort per sesong. Vi blir lettere skuffet da vi skjønner at det fortsatt er maissesong og ingen soyaspirer å se. Likevel gir landskapet inntrykk. Jordene strekker seg nakne ut mot horisonten. I motsetning til cerradoen vi kjørte forbi tidligere ser vi ingen fugler og mangfoldet av planter er fraværende. Etter noen mil slår det meg at jeg ikke har sett en eneste gård, kun en traktor som sprøytet i det fjerne.

Spire på feltarbeid i Brasil

”Nå er vi her,” sier Osvald og er tydelig lettet. Det ble en ekstra lang dag for ham. I Brasils tredje største delstat er avstandene store, særlig når du tar en omvei på 20 mil. Vi ser oss rundt. Den Diamantino vi finner er et veikryss, et par restauranter, industrianlegg med store siloer, lager og parkeringsplasser fylt med enda flere lastebiler. Heller ikke her ser vi bebyggelse. Det er ikke rart det går få busser hit, tenker jeg. Senere finner vi ut at det bor nærmere 20 000 mennesker i Diamantino. Hvor sentrum befinner seg og hvordan innbyggerne livnærer seg forblir en gåte. Det vi så var at svært få bor i nærheten av den dyrka jorda, produksjonen var sterkt industrialisert og preget av store jordbruksselskaper, agrobusiness.

Store, lovende reklameskilt pryder byen.

Store, lovende reklameskilt pryder byen.

Vi føler oss litt malplassert der vi kjører mellom industritrafikken og de store lagrene. Vi vil gjerne ha med noen gode bilder hjem til forbrukerne i Norge. Hele 57 % av proteinkildene brukt i norsk dyrefôr kommer fra soyabønner ifølge den nylig publiserte rapporten ”From Brazilian Field to Norwegian Farms” av Framtiden i våre hender, Regnskogfondet og Kirkens Nødhjelp. Rapporten viser dessuten at store deler av importen kommer fra Mato Grosso, blant annet fra Diamantino. De nakne jordene og de store lagrene i Diamantino føles fjernt fra norsk jordbruk. Til og med taxisjåfør Osvald rister oppgitt på hodet når vi forteller om soyaforbruket i norsk jordbruk. Han visste ikke engang at kyr kunne spise soya. De brasilianske kyrne lever for det meste på gress og mais, mens soyabønnene som produseres rett ved sendes til de fjerne slektningene i nord og øst.

Spire på feltarbeid i Brasil

Disse kuene spiser garantert ikke soya.

Gatelyktene tennes og solen daler bak de store siloene. Vi har en lang vei tilbake til Cuiabá. Før vi vender tilbake mot byen, får vi knipset noen bilder av dagens helt. Fra å være en noe forknytt mann har Osvald blitt vår beste allierte, vår lokale agent som stopper i veikanten for å ta foto og trykker ned gassen før vi blir oppdaget. Vamos! Vi hopper inn i bilen og kjører av gårde, litt saktere denne gangen.

Spire på feltarbeid i Brasil

 

Skrevet av: Aurora

SPIRES STORE VERVEKAMPANJE 2014 er offisielt i gang. Kampanjen begynner fra og med mandag 11. august og varer fram til 31. oktober. I denne perioden håper vi å få med oss så mange som mulig (og gjerne de som er under 26 år).

Vi har et mål om at hver aktiv i Spire verver minst 4 personer til Spire. Da er vi sikre på å bli så mange som vi trenger for å sikre at organisasjonen ikke går dukken ved hvert minste økonomiske vindkast. I tillegg er flere alltid hjertelig velkomne i kampen for en mer bærekraftig klode og rettferdig framtid. Enten man er passiv støttespiller eller et aktivt medlem.

Anna, Ingrid og Mariel på Høyskolen i januar

Anna, Ingrid og Mariel på Høyskolen tidligere i år

Det kan være ganske hardt arbeid å overtale andre til å bli med i organisasjonslivet. Derfor vil det utvalget/lokallaget som verver flest bli premiert. Den spiren som får med seg flest nye mennesker i organisasjonen skal også få lønn for strevet. I tillegg har jeg utarbeidet mine ti beste råd for å få med seg folk i organisasjonen. Andre tips tas gladelig i mot. 

Her følger ti tips for verving: 

  1. Øv dere på å presentere hva Spire er så kort, konkret og fengende som mulig. Personlig liker jeg å si: «Vi er en ungdomsorganisasjon som jobber med bærekraftig utvikling og for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser gjennom politisk påvirkning og informasjonsarbeid» (selv om jeg innser at dette kanskje ikke er den mest fengende setningen). Potensielle passive medlemmer lurer ofte på akkurat hva slags arbeid de støtter som medlem.
  1. Hva er det som gjør at man har lyst til å være medlem i Spire framfor andre organisasjoner? På hvilken måte er Spire spesiell? Her er det også fint å svare personlig. NB! Spire er en av få ungdomsorganisasjoner som prøver å formidle og påvirke de store sammenhengene som skaper global urettferdighet og ressursskjevheter på flere plan.  Vi er en liten organisasjon som det er lett for hver enkelt person å gjøre en stor forskjell i.
  1. Hva liker personen du har foran deg spesielt godt å holde på med? Hva er denne potensielle nye Spiren god på? Prøv å vise personen du prøver å verve hvordan akkurat hun eller han kan bruke seg selv til å redde verden gjennom Spire.
  1. Hva skjer i Spire dette semesteret som den potensielt nye spiren kan engasjere seg i? Hva får man som passivt medlem av Spire? Det kan være kjekt å liste godene man får ut av å være medlem. Men kanskje også hva Spire (om ikke verden) får igjen for et nytt medlem i Spire!
  1. Ikke vær redd for å spørre folk rett ut: Har du lyst til å bli medlem? Det er mye lettere å ta stilling til en konkret forespørsel enn å ta initiativ til å bli medlem selv.
  1. Pass på alltid å gi folk muligheten til å bli medlem på arrangementene Spire holder, selv om det ikke er et informasjonsmøte. Send rundt epostliste for eksempel. Dette gjelder også for foredragene vi holder.
  1. Lokk med mat! Det er mye lettere å få studenter til å møte opp på arrangementer hvis man også tilbyr fôr til middagssultne mager. Går det an å alliere seg med et kult og grønt prosjekt? For eksempel Framtidskafè?
  1. Ha en vervekampanje på nett, med kule bilder eller morsomme videoer. Går det an å utnytte seg av ulike bølger på sosiale medier, for eksempel å verve en person per tiende liker? Eller å «utfordre» venner til å bidra i vervingen?
Hey Boy, Wanne Go Sustainable ? Bærekraftig med Spire

Bli inspirert av fjorårets vervekampanje !

  1. Om du synes det er skummelt å ta kontakt med folk på stand for eksempel, kan det være litt lurt å velge hvem man går bort til med omhu. Unngå den stressa mannen med ørepropper som løper over plassen. Prøv deg heller på den jenta som kikker nysgjerrig over på standen som tusler bortover som om hun hadde all tid i hele verden. Men ikke tenk at du er dårlig til å verve om du blir avvist! Det blir vi alle.
  1. Sist men ikke minst, tenke over hvorfor du selv er medlem. En personlig historie/argumentasjon vil være mer effektivt enn generell. I tillegg er det et supert triks om du skulle få jernteppe mens du prøver å verve noen.

–           «Hvorfor burde jeg bli medlem av Spire?»

–          «Vel, jeg ble medlem fordi…»

Leser du dette og vet med deg selv at du IKKE er medlem av Spire, men har lyst til å bli med? Send en sms til 2434 med kodeord Spire og din epostadresse eller meld deg inn her. Husk å skriv på hvem som vervet deg og hvilket lokallag/utvalg. 

Velkommen til Spire!!!

Elvelangs ved Akerselva med Spire

Spire på stand under Elvelangs i Oslo

Skrevet av:  Andrea Weme, organisatorisk nestleder i Spire

Hvem sier at dagens unge ikke er engasjerte? De har i hvert fall ikke møtt de frivillige i Operasjon Dagsverk.

Hvem sier at dagens unge ikke er engasjerte? De har i hvert fall ikke møtt de frivillige i Operasjon Dagsverk.

I 2014 er det Spires moderorganisasjon Utviklingsfondet som har blitt tildelt Operasjon Dagsverk, og Spire skal hjelpe til. Vi i Spire har et spesielt forhold til OD fordi Spire ble startet som et resultat av at Utviklingsfondet hadde OD i 2003. Ungdomsengasjementet som vokste fram da var utgangspunktet vårt, og engasjementet har vokst seg til å bli en landsdekkende og kunnskapsrik organisasjon. Det er derfor veldig morsomt for oss å kunne hjelpe til med utformingen og gjennomføringen av årets OD-prosjekt.

Denne uken samlet OD-frivillige fra hele landet seg på Hadeland for å ha skoleringsseminar. Her holdt både Utviklingsfondet og Spire foredrag. Mens Utviklingsfondet presenterte årets OD-foredrag og snakket om prosjektene OD skal gå til, holdt jeg foredrag om aktivisme og hva vi som enkeltpersoner og organisasjoner kan gjøre for å skape endring. I løpet av foredraget fikk alle i oppgave å utforme Spires kommende kampanje i grupper. Det kom mange kule og engasjerende forslag til aktiviteter! Her var det mange vordende spirer, og jeg håper at OD kan være en kanal for unge engasjerte til å oppdage Spire som en arena for å få utløp for sitt engasjement. OD handler jo om å bidra til en mer rettferdig verden, akkurat slik som Spire.

_DSC1742

Cathy fra Young Women can do it fortalte om hvordan det er å være jente i Malawi. Jenter må ofte jobbe mye mer enn gutter, og blir giftet bort før de får gjort ferdig skolegangen sin.

På høstseminaret kom det også gjester fra Etiopia og Malawi, landene årets prosjekter gjennomføres i. Representanter fra Spires samarbeidspartner Network for Youth Development (NfYD) og Young Women Can do it (et likestillingstiltak Spire var involvert i å starte) kom og fortalte om hvordan det var å være ung i Malawi. Det var veldig inspirerende å høre om deres hverdag og om alt de som unge får til i hjemlandet sitt. Ikke minst ble vi minnet på viktigheten av arbeidet de gjør, og at kampen for utdanning og likestilling mellom gutter og jenter på langt nær er vunnet. Jeg håper vi i Spire snart kan få til et nytt internasjonalt prosjekt hvor vi kan reise og besøke OD-prosjektene og lære av alt det våre partnerorganisasjoner jobber med.

OD-elever er glade i å danse, og fellesdansene ble satt stor pris på av gjestene fra Etiopia og Malawi. Alle bilder: Mari Gjengedal

OD-elever er glade i å danse, og fellesdansene ble satt stor pris på av gjestene fra Etiopia og Malawi. Alle bilder: Mari Gjengedal

I oktober skal skoler rundt omkring i hele landet lære mer om prosjektene og om viktige utviklingsspørsmål, og 30. oktober går selve OD-dagen av stabelen. Jeg håper mange skoler deltar i aksjonen, og ikke minst: at mange lar OD være starten på et langt liv som engasjert aktivist! Vi i Spire er i hvert fall veldig klare for å ta imot alle som vil gjøre noe for å endre verden 🙂

 – Mari Gjengedal, leder for Spire

Har du en fin sommer? 

Den solfylte tiden er her fremdeles for fullt, og de siste ukene har mesteparten av Norge vært varm som en bakerovn. Mediene melder om rekordhete i sommer, og selv om de fleste er glade for å oppleve ordentlig sommervær, er jeg blant dem som nyter den uvanlige varmen med en viss engstelse. Jeg spør meg selv om dette er en smakebit på hvordan somrene kommer til å bli framover: varmere, tørrere og mer ekstreme. Det er ikke alltid bra å slå rekorder, og de siste årene har vi slått mange av dem. Det er tydelig allerede nå at vi lever i en verden med klimaendringer.

Likevel kan vi fremdeles unngå de verste skadene om verden går sammen om å kutte utslipp og gjøre endringer i hvordan vi organiserer samfunnet på. Men dessverre vil de som står for de store pengene i Norge gå i motsatt retning. Statoil vil kjøre på og pumpe opp stadig mer olje, selv om de vet det innebærer at Norge da vil bidra til en verden i retning av klimaendringer som skjer raskere enn ekspertene kan forutse.

Typisk fiskebåt fra Lofoten.

Typisk fiskebåt fra Lofoten.

Lofoten, Vesterålen og Senja har vært et symbol på sårbare og spesielt viktige områder som mange ikke ønsker at skal åpnes for oljeutvinning. Oljemotstandernes siste skanse, for å si det slik. I rent volum er det andre steder som er minst like viktige å forhindre at utvinnes for olje om vi skal forhindre klimaendringer. Men LoVeSe er likevel et symbol på hvor mye kapitalistene er villige til å ofre for å bli enda rikere.

I sommer har jeg vært på roadtrip i Lofoten og Vesterålen og sett noen av disse fantastiske områdene med egne øyne. Det er lett å se hva miljøvernerne har lyst til å beskytte. Disse områdene er helt spektakulære, og har utrolig verdifulle naturressurser. Og da tenker jeg ikke på oljen.

En inneklemt stein mellom fjellsidene i Å, ved den sørlige tuppen av Lofoten.

En inneklemt stein mellom fjellsidene i Å, ved den sørlige tuppen av Lofoten.

Fisken alene står for en kjempenæring i Lofoten. Jeg leste en plass at på sikt vil fiskerinæringen være verdt rundt 40 000 ganger mer enn inntektene fra oljen i området. Jeg vet ikke hva som ligger bak disse utregningene eller hvordan de har kommet fram til det, men det er i hvert fall en tydelig indikasjon på at de fornybare ressursene vil være langt mer lønnsomme og mer framtidsrettet enn oljeutvinningen og den kortsiktige profitten som kommer med den. En bærekraftig fiskerinæring forårsaker heller ikke miljøødeleggelse, men bidrar til et livsgrunnlag for mange folk i regionen. Likevel prøver Statoil og mange politikere å lure oss til å tro at vi bør bidra til klimaendringer og risikere store skader på økosystemer for å pumpe opp oljen istedenfor. De prøver å gjøre oss blinde for den lille avkastningen og de få jobbene vi kan få her og nå, framfor det vi kan ha i generasjoner framover.

Selvsagt er den unike naturen en stor turistattraksjon. Det kan jeg egenhendig skrive under på; jeg har aldri sett så mange bobiler og campingvogner på en plass i mitt liv! Det er det ekte og urørte som får folk fra hele verden til å komme hit; den røffe naturen i møte med elementene. Oljeplattformer i solnedgang oljesøl i buktene vil ikke være på langt nær like vakkert å se på.

Tørrfisken er det helt store i Lofoten. Etter vinterfisket henges fisken opp til tørk langs hele kysten og henger til sommeren.

Tørrfisken er det helt store i Lofoten. Etter vinterfisket henges fisken opp til tørk langs hele kysten og henger til sommeren.

Fornuftig næringsdrift burde handle om å sikre et godt grunnlag for drift i lang, lang tid. Statoil gjør det motsatte. De investerer vanvittige mengder penger for å få opp den norske oljen så snart som mulig. Hvorfor? De vet at det er begrensede mengder igjen, og de vil sikre så mye olje de kan, mens de kan. Dessverre går dette på bekostning av så mye annet. Pengene som investeres i framtidige oljeplattformer kunne blitt investert i å utvikle en fornybar industri istedenfor. Folkene som utdannes til å bli oljeingeniører kunne brukt sin kunnskap i en mer miljøvennlig næring. Alt utstyret som produseres til oljeindustrien kunne heller blitt brukt til å produsere fornybar energi. Statoil tenker ikke på hva som er best for Norge, deres innbyggere, naturen eller den norske økonomi for den del, på lang sikt. De tenker kun på bunnlinjen. Og den bunnlinjen innebærer en framtid som er langt mer enn to grader varmere. En slik framtidsvisjon vil ikke jeg være med på.

Heldigvis er det mange av oss som vet at Statoil sin tankegang og idealer er bullshit. Det er mange som vet hvor uvurderlig den virkelige verdien til naturen er. Alt naturen forsyner oss mennesker med, som rent vann, fisk, oksygen, biomangfold, fruktbar jord og mye annet, er så uendelig mye mer verdt enn all verdens oljefat. Men vi som vet dette må stå sammen og gjenta denne sannheten igjen og igjen, slik at stadig flere får høre det. Bare slik kan stemmekoret bli så høyt at hverken Statoil eller politikerne kan ignorere oss.

Mange sommerklemmer fra Mari Gjengedal, leder for Spire og nyforelsket i Lofoten.

Utsikt fra verdens endre. Alle foto: Mari Gjengedal

Utsikt fra verdens ende. Alle foto: Mari Gjengedal

For tredje år på rad arrangerte Framtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp Matgilde mot hungersnød på torget i Trondheim, og Spire Trondheim var med og bidro. I flere dager på forhånd samlet vi sammen mat fra dagligvarebutikker og bakerier som ellers ville havnet i søpla. Så på lørdag 21. juni stilte vi oss opp på torget og delte ut mange deilige matretter helt gratis. Hvis man allikevel følte behov for å gi noen mynter så var Kirkens Nødhjelp der for å samle inn penger til krigens ofre i Syria. Til tross for dårlig vær var det mange som møtte opp og spiste lunsjen sin hos oss. På storskjermen rullet et slideshow med fakta og tips for å redusere matkasting (se linkene under).

Spire er med på Matgilde i Trondheim

Siste kvelden før matgildet var jeg med Miljøpartiet de Grønne på dumpster-diving eller konteinerdykking. Denne maten ble ikke brukt i matserveringa. Vi la den i en haug (Matberget) der folk kunne forsyne seg og ta med hjem.

Spire er med på Matgilde i Trondheim

De 830 millioner menneskene som i dag lider av alvorlig underernæring, kan bli mette på mindre enn en tredel av den maten som kastes i USA og Europa. Ti prosent av klimagassutslippene i den rike delen av verden kommer fra dyrking av mat som aldri blir spist. Flere politiske partier i Trondheim har bedt oss om innspill til miljøpolitikken. Da har vi selvsagt også gitt dem noen innspill som kan redusere matkastinga i Trondheim. I Oslo har man opprettet en matsentral der de samler inn mat fra butikkene som ellers ville blitt kastet, og så deler de ut til hjemløse og narkomane. Det er på tide å opprette en slik matsentral her (og i andre byer) også.

Spire er med på Matgilde i Trondheim

Aldri før har mulighetene til å redusere matsvinnet vært så gode som nå. Likevel har kanskje aldri så mye mat gått til spille. Årsakene er mange. Agurker som er for krokete blir sortert ut før de kommer til butikken. Potetene er for små eller for store. Kanskje blir aller mest verdifull mat kastet fra båter og fiskemottak, når fangsten består av feil sort fisk eller fisk som ikke holder ønskede mål, eller når kvotetaket er nådd før trålposen er tømt i lasterommet. EU anslår at mellom 40 og 60 prosent av fisken som blir tatt av EU-båter, blir kastet død eller halvdød tilbake i havet.

Her er linken til slideshowet:

http://vimeo.com/99015099

Og her er noen andre relevante linker:

http://www.fao.org/docrep/014/mb060e/mb060e.pdf

 

Skrevet av: Spire Trondheim