Av: Odilia Haussler Melbøe, politisk nestleder i Spire og Brita Brekke, kampanjeleder i Spire

Forsiden av gårsdagens utgave av Dagsavisen (15.10.09) avslørte at det finnes spor av genmodifiserte linfrø i sju partier på til sammen 154 tonn, som har endt i brød over hele landet. Genmodifiserte organismer (GMO) er et omstridt tema i mange deler av verden der store selskapers økonomiske interesser påvirker sosiale, juridiske og miljømessige forhold. Gårsdagens forside vitner om at tiden er moden for en GMO-debatt også i Norge. Denne gangen ble det avslørt at sikkerhetssystemet for mat sviktet. Men kan vi stole på at det ikke skjer oftere?

Canadiske myndigheter stoppet eksport av linfrø til Europa i september i år, da det ble kjent at det fantes spor av den genmodifiserte linfrøtypen Triffid, som har vært ulovlig å dyrke i Canada siden 2001. Situasjonen vi er inne i er alvorlig, og er med på å undergrave tilliten til maten vi spiser i Norge.

Genmodifiserte organismer er utbredt globalt. På det amerikanske kontinentet er genmodifisert mat en del av hverdagen til de fleste. Blant annet er over 80% av all mais og soya som produseres i USA genmodifisert. Ettersom mange fabrikerte matprodukter i dag inneholder enten soya eller mais, er dette viktig å ta stilling til også i Norge. Når vi nå vet at en ulovlig type linfrø har havnet i norske butikker burde vi stille spørsmål ved hva slags mekanismer som sørger for at vi som forbrukere vet at vi spiser mat uten spor av for eksempel GM-soya eller -mais.

En viktig ufordring verden står ovenfor i dag er tap av biologisk mangfold i landbruket. Det kan sees som et miljøproblem at GMO-avlinger monokultiveres. Monokultur er en trussel mot det naturlige og rike biologiske mangfoldet. Tre fjerdedeler av verdens fattige bor på landsbygda. Ved å kunne dyrke flere ulike sorter i landbruket, blir verdens befolkning, særlig de fattigste, mindre sårbare i forhold til klimaendringer. Tap av biologisk mangfold i jordbruket er en reell trussel mot matsikkerhet på verdensbasis og GMO er en viktig bidragsyter til denne utviklingen.

Ukontrollerbar spredning er et problem bønder står ovenfor i land der GM-produksjon er utbredt. Når en åker med GM-planter introduseres kan disse, som alle andre planter, spres og krysspollineres. For bønder som ikke ønsker GMO på sine åkre kan dette føre til at deres avlinger blir forurenset med modifiserte gener. Dette har ført til mange juridiske konflikter der bønder blir saksøkt av multinasjonale selskaper for å ha patenterte gener i avlingene sine. Spire mener at det heller burde være forurenser som betaler for forurensning. Den ukontrollerbare spredningen kan være en årsak til at vi nå har spor av GM-linfrø fra Canada i Norge og Europa. For første gang har Norge blitt et ”offer”. Vi mener at Norge bør kreve at GMO-selskaper internasjonalt skal stå juridisk og økonomisk ansvarlig for utgifter de påfører en tredje part.

 Multinasjonale agroselskaper har klare økonomiske interesser i at flere land åpner for produksjon og import av GMO. Spire mener dette kan legge press på bønder og lands matsuverenitet i form av lobbyvirksomhet fra økonomisk sterke selskapers side. Det finnes mange eksempler på at bønder har kommet i et avhengighetsforhold med ved å ta opp lån for å kjøpe selskapenes patenterte frø og innsatsmidler, som de samme selskapene har monopol på. Også Norge er under kontinuerlig press for å åpne for import og dyrking. Til nå har Norge offisielt ikke åpnet for import av GMO, men uten et fungerende kontrollorgan er det vanskelig å stole på at importert mat fra land som har GMO-produksjon ikke er forurenset.

Spire krever sammen med Nettverket for GMO-fri mat og fôr, blant annet Utviklingsfondet, Oikos og Norges Bygdekvinnelag, at det foretas en gjennomgang av rutiner i Mattilsynet slik at norske forbrukere kan være trygge på at norske matvarer er testet og kontrollert for GMO. Frøene fra Canada har vært ulovlige å produsere siden 2001. Allikevel ble ikke dette oppdaget før de nådde Tyskland. Dette viser at det er nødvendig at Norge får et egnet organ, som Mattilsynet, med utstyr til å kunne teste GMO i importvarer til Norge.

For å lese mer om Spires GMO engasjement, delta i vårt politiske utvalg som arbeider med GMO. Ta kontakt med Odilia, politisk nestleder i Spire, på odilia(dot)hm(at)gmail(dot)com

I forbindelse med at Spire har valgt “Landgrab” som neste års kampanjetema, har vi kommet over en interessant artikkel for deg..

Tanzania har nylig suspendert investeringer av biofuel, og Action Aid, skal nå undersøke konsekvensene produksjonen av Biofuel har på matproduksjon i Tanzania. Les hele artikkel fra NY Times her.

I onsdagens (30.09.09) utgave av Klassekampen sier landbruksminister Lars Peder Brekk at matsikkerhet og landbruk må inn i klimaavtalen i København i desember. Han savner engasjement fra miljøorganisasjoner som ser sammenhengen mellom matproduksjon og klimaendringer.

Klimaendringer og landbruk henger tett sammen på flere måter. Først og fremst ved at landbrukssektoren i land i sør blir sterkt berørt av klimaendringer i form av mer ekstremvær som flom og tørke, som igjen påvirker avlingene. Spire er dermed enig med landbruksministeren i at det trengs et større fokus på matsikkerhet og landbruk. Imidlertid er det viktig å bemerke at det er småskalabønder som er mest utsatt for klimaendringstrusselen.

Spires kampanje i 2008, Grønn illusjon, satte fokus på storskala matproduksjon i land i sør, og hvordan dette påvirket blant annet matproduksjon og klima. Årets kampanje, Shit happens?, har jobbet opp mot klimamøte i København i forhold til å øke regjeringens bevilgninger til klimatilpasningstiltak i sør. Riktignok har ikke kampanjene kun fokusert på sammenhengen mellom klimaendringer og matproduksjon, men i tråd med Spires holdninger er matsikkerhet og landbruk sett i et bredere perspektiv, i tillegg til sosiale, økonomiske, kulturelle og biologiske faktorer. Vi ser det som en viktig del av klimaforhandlingene, og som en utfordring for klimatilpasningstiltak å styrke småbønder i møte med klimaendringer.

Ikke bare påvirkes landbrukssektoren av klimaendringene, den bidrar også blant annet i form av økte metanutslipp som følge av effektivisering av storfedrift, og co2 utslipp på grunn av økt mekanisering og bruk av maskiner, samt avskoging. Dette er viktig å ha i bakhodet når landbruksministeren ønsker landbruket inn i klimaforhandlingene. Spire mener det er viktig at selv om landbruk og matproduksjon er livsviktig, må landbrukssektoren også ta sin del av ansvaret og være med på å kutte utslippene.  

Slik Spire ser det handler klimaforhandlingene mer om å få til et felles rammeverk for å få bukt med klimaendringene. For å sette matsikkerhet og matproduksjon på dagsorden mener Spire at man må se på de underliggende økonomiske strukturene som gjør at dagens matproduksjon bidrar til klimaendringer. Spire mener at det er essensielt med en matproduksjon som kan mette en voksende befolkning, men dette bør skje ved hjelp av, og ikke på bekostning av, småskala bønders selvbestemmelsesrett og nasjoners matsuverenitet.

Leserinnlegg av:

Ida Søgnen Tveit (organisatorisk nestleder i Spire)
Odilia Häussler Melbøe (politisk nestleder i Spire)

Av: Karin Lillevold

Etter å ha bodd nærmere ett år i Tyskland er det visse forskjeller som har kommet frem som utspeiler seg fra mitt eget land. Trivielle forskjeller skal jeg her utelate å snakke om.Men én klisjé vil jeg trekke frem, nemlig klisjéen om at tyskerne er så nøyaktige og ordentlige. ”Ordnung muss sein” som det heter. Jeg vil her argumentere for at dette kan ses også i en annen dimensjon, nemlig i bevisstheten til miljøet. Jeg mener vi nordmenn kan ta litt lærdom av dette fra våre venner i sør.

For å ta ett eksempel. Bæreposen. I Tyskland kjøper man ikke bærepose for hver gang man er på butikken. Ikke for annenhver gang heller. I Tyskland tar man med bærenett hjemmefra, eller man passer på å ha stor nok veske/sekk til å få plass til sine innkjøp. Ja, man planlegger rett og slett sine innkjøp med omhu. Tyskerne sies å være gode på planlegging, og når det gjelder innkjøp så ser nok dette ut til å stemme. Jeg mener også å kunne se mindre av impuls-kjøp, og den kjøp-og-kast-kulturen vi dessverre skimter mer og mer til i dagens Norge. Tyskerne har ikke latt seg blitt likegyldige. Dersom man, og kanskje særlig som utlending – ny og bortskjemt – mot formodning skulle komme til å kjøpe bærepose, og det en bærepose av plast, da vil man nok ikke komme fra det uten en del både rare og stygge blikk. Det er nå i alle fall min erfaring. Joda, det hender jeg kjøper plastpose, fy skam. Jeg bruker de som søppelposer, skoposer og skittentøyskurv. Det er klart at plastikkposen har sine nyttige sider. Men at det er en bittersøt oppfinnelse er det vel uansett liten tvil om.

Hvert år produseres det rundt en trilliard plastposer verden over, en milliard av disse brukes i Norge, i følge Teknisk Ukeblad. Én milliard plastposer på 4,7 millioner mennesker?  Rundt 212 plastposer per person i året altså. Til sammenligning brukes det i Tyskland ca 65 plastposer per person i året. I Norge har vi dermed over tredobbelt så stort forbruk av plastposer som i Tyskland, og dermed mye å lære.

Et annet eksempel på at tyskerne er gode på miljø og har den rette tankegangen inne, er miljøsortering. Sorteringen er her en del av den daglige rutine og det går nærmest på autopilot, så innarbeidet er det. I den byen jeg bor i sorterer man biologisk avfall/kompost, papp og papir, glass, restavfall, og den berømte ”Gelbe Sacke” med kunstig avfall og emballasje av plast, metall og aluminium. Da jeg flyttet hit var noe av det første jeg fikk opplæring i hvordan man sorterer søpla, og en riktig grundig en sådan.

Nå er selvfølgelig ikke alle tyskere like flinke, det finnes selvfølgelig unntak og jeg har kanskje generalisert litt vel mye i denne artikkelen. Likevel mener jeg å se et mønster, et mønster av miljøbevissthet og innarbeidethet. Vi nordmenn burde ikke være noe dårligere vi heller! Pliktfølelse og nøyaktighet er slettes ikke dårlige egenskaper i forhold til å ta vare på miljøet!

Spire er engasjert i et internasjonalt nettverk av ungdomsorganisasjoner som arbeider med å følge opp FNs klimaforhandlinger. Og for å tale de fattigste landenes sak, – de landene som blir mest påvirket av klimaendringene som vi er skyldige i.

Les artikkelen om hvordan det internasjonale ungdomsnettverket startet.