“Mass production or production by masses?!”

Av: Christian Bull og Odilia Haussler Melbøe, Lørdag 14. Nov

Det var en lang og tung tur fra Oslo til Roma. Med 30 kg brosjyrer i trillekoffert og sekk  slepte vi oss opp trappene på hotellrommet, etter ett mildere ruinsjokk fra Romas gater. Derfra bar det på kultuell åpning av sivilt samfunnskonferansen hvor urbefolkingsrepresentanter sto for velkomstordene. Blant talerne var en Maori fra New Zealand, en som innledet med å snakke Zapatec og en Sioux indianer ikledd olabukse, skinnjakke og fjærpryd med god beskyttelse av en ulv på stake, samt en kvinnelig representant fra en av de få matrilineære folkegruppene i verden.

I dag har det både vært dresser og fargerike klær som har omgitt oss. 896 mennesker fra sivilt samfunn, NGOer, bønder, fiskere og urfolk var samlet under slagordet ”people’s food sovereignity now!” Dette er sivil samfunnsorganisasjons forumet som går parallelt med verdens mat samling på matsikkerhet.

Jacques Diuof er ved relativt godt mot selv om det knurrer litt i magen i dag....

 Det ble i dag åpnet med talere fra mange hold. Blant dagens høydepunkt var FAOs generalsekretær, Jacques Dioufs tale der han fastslo at bønder skal være med å bestemme over hvordan landbrukspolitikken skal se ut fremover. I solidaritet med verdens over 1 milliard sultne kunne FAOs generalsekretær meddele at han var halvveis i sitt 24-timers prosjekt med sultestreik. Mon tro om magen blir litt mindre?

 Vi har i dag vært endel av en ungdomssamling sammen med andre engasjerte ungdomsorganisasjoner der vi har diskutert veien fremover for en verden uten sult. I regi av Via Campesina og MIJARC har vi brynt oss på temaer som hvem setter vilkårene for matprodusenter, hvem har/trenger tilgang til mat, samt diskusjon rundt begrepene matsikkerhet og matsuverenitet. Vil vi ha masseprodusert mat, eller mat produsert av masser, spurte MIJARCs George Dixon.

Etter endel timer sprakende oversetning mellom engelsk, fransk og spansk, såre ører og lett skrivekrampe snakket vi med filippinske Jon fra en filippinsk allianse mot gruvedrift. Han kunne fortelle oss at et norsk selskap er svært sentralt i å frata småbønder fruktbare rismarker til fordel for gruveutvinning. Den 16 november blir det action foran FAO bygningen. Blir spennende å se hva som skjer…

Lidenskapelige hilsener fra Roma Odilia og Christian

PS. Gratulerer med dagen til våre fantastiske kolleger Mina og Brita.

 

Mat og landbruk

I onsdagens (30.09.09) utgave av Klassekampen sier landbruksminister Lars Peder Brekk at matsikkerhet og landbruk må inn i klimaavtalen i København i desember. Han savner engasjement fra miljøorganisasjoner som ser sammenhengen mellom matproduksjon og klimaendringer.

Klimaendringer og landbruk henger tett sammen på flere måter. Først og fremst ved at landbrukssektoren i land i sør blir sterkt berørt av klimaendringer i form av mer ekstremvær som flom og tørke, som igjen påvirker avlingene. Spire er dermed enig med landbruksministeren i at det trengs et større fokus på matsikkerhet og landbruk. Imidlertid er det viktig å bemerke at det er småskalabønder som er mest utsatt for klimaendringstrusselen.

Spires kampanje i 2008, Grønn illusjon, satte fokus på storskala matproduksjon i land i sør, og hvordan dette påvirket blant annet matproduksjon og klima. Årets kampanje, Shit happens?, har jobbet opp mot klimamøte i København i forhold til å øke regjeringens bevilgninger til klimatilpasningstiltak i sør. Riktignok har ikke kampanjene kun fokusert på sammenhengen mellom klimaendringer og matproduksjon, men i tråd med Spires holdninger er matsikkerhet og landbruk sett i et bredere perspektiv, i tillegg til sosiale, økonomiske, kulturelle og biologiske faktorer. Vi ser det som en viktig del av klimaforhandlingene, og som en utfordring for klimatilpasningstiltak å styrke småbønder i møte med klimaendringer.

Ikke bare påvirkes landbrukssektoren av klimaendringene, den bidrar også blant annet i form av økte metanutslipp som følge av effektivisering av storfedrift, og co2 utslipp på grunn av økt mekanisering og bruk av maskiner, samt avskoging. Dette er viktig å ha i bakhodet når landbruksministeren ønsker landbruket inn i klimaforhandlingene. Spire mener det er viktig at selv om landbruk og matproduksjon er livsviktig, må landbrukssektoren også ta sin del av ansvaret og være med på å kutte utslippene.  

Slik Spire ser det handler klimaforhandlingene mer om å få til et felles rammeverk for å få bukt med klimaendringene. For å sette matsikkerhet og matproduksjon på dagsorden mener Spire at man må se på de underliggende økonomiske strukturene som gjør at dagens matproduksjon bidrar til klimaendringer. Spire mener at det er essensielt med en matproduksjon som kan mette en voksende befolkning, men dette bør skje ved hjelp av, og ikke på bekostning av, småskala bønders selvbestemmelsesrett og nasjoners matsuverenitet.

Leserinnlegg av:

Ida Søgnen Tveit (organisatorisk nestleder i Spire)
Odilia Häussler Melbøe (politisk nestleder i Spire)

 

Miljølærdommer fra Tyskland

Av: Karin Lillevold

Etter å ha bodd nærmere ett år i Tyskland er det visse forskjeller som har kommet frem som utspeiler seg fra mitt eget land. Trivielle forskjeller skal jeg her utelate å snakke om.Men én klisjé vil jeg trekke frem, nemlig klisjéen om at tyskerne er så nøyaktige og ordentlige. ”Ordnung muss sein” som det heter. Jeg vil her argumentere for at dette kan ses også i en annen dimensjon, nemlig i bevisstheten til miljøet. Jeg mener vi nordmenn kan ta litt lærdom av dette fra våre venner i sør.

For å ta ett eksempel. Bæreposen. I Tyskland kjøper man ikke bærepose for hver gang man er på butikken. Ikke for annenhver gang heller. I Tyskland tar man med bærenett hjemmefra, eller man passer på å ha stor nok veske/sekk til å få plass til sine innkjøp. Ja, man planlegger rett og slett sine innkjøp med omhu. Tyskerne sies å være gode på planlegging, og når det gjelder innkjøp så ser nok dette ut til å stemme. Jeg mener også å kunne se mindre av impuls-kjøp, og den kjøp-og-kast-kulturen vi dessverre skimter mer og mer til i dagens Norge. Tyskerne har ikke latt seg blitt likegyldige. Dersom man, og kanskje særlig som utlending – ny og bortskjemt – mot formodning skulle komme til å kjøpe bærepose, og det en bærepose av plast, da vil man nok ikke komme fra det uten en del både rare og stygge blikk. Det er nå i alle fall min erfaring. Joda, det hender jeg kjøper plastpose, fy skam. Jeg bruker de som søppelposer, skoposer og skittentøyskurv. Det er klart at plastikkposen har sine nyttige sider. Men at det er en bittersøt oppfinnelse er det vel uansett liten tvil om.

Hvert år produseres det rundt en trilliard plastposer verden over, en milliard av disse brukes i Norge, i følge Teknisk Ukeblad. Én milliard plastposer på 4,7 millioner mennesker?  Rundt 212 plastposer per person i året altså. Til sammenligning brukes det i Tyskland ca 65 plastposer per person i året. I Norge har vi dermed over tredobbelt så stort forbruk av plastposer som i Tyskland, og dermed mye å lære.

Et annet eksempel på at tyskerne er gode på miljø og har den rette tankegangen inne, er miljøsortering. Sorteringen er her en del av den daglige rutine og det går nærmest på autopilot, så innarbeidet er det. I den byen jeg bor i sorterer man biologisk avfall/kompost, papp og papir, glass, restavfall, og den berømte ”Gelbe Sacke” med kunstig avfall og emballasje av plast, metall og aluminium. Da jeg flyttet hit var noe av det første jeg fikk opplæring i hvordan man sorterer søpla, og en riktig grundig en sådan.

Nå er selvfølgelig ikke alle tyskere like flinke, det finnes selvfølgelig unntak og jeg har kanskje generalisert litt vel mye i denne artikkelen. Likevel mener jeg å se et mønster, et mønster av miljøbevissthet og innarbeidethet. Vi nordmenn burde ikke være noe dårligere vi heller! Pliktfølelse og nøyaktighet er slettes ikke dårlige egenskaper i forhold til å ta vare på miljøet!

 

GM-MAT I NORGE – HVA ER STATUSEN?

av Odilia Häussler Melbøe, Spire Utviklingsfondets Ungdom 

I disse dager går det mot slutten av den interne behandlingen i regjeringsapparatet der det vurderes hvorvidt to typer GM-mais, maislinjene T25 og NK603 skal komme inn på det norske markedet. Til nå har ingen GM-mat vært godkjent i Norge, (med unntak av en midlertidig godkjenning av GM-fôr fram til september i fjor), så dersom regjeringen godkjenner disse maisene vil det bli en klar historisk endring. GMO står for genmodifiserte organismer, altså at plantene har fått endret sitt arvestoff ved bruk av genteknologi. I dag er flertallet av genmodifiserte planter enten resistente mot giftstoffer i sprøytemidler, eller produserer slike giftstoffer selv. De to maisene det er snakk om her er ikke et unntak, de er også genmodifisert til å tåle sterke sprøytemidler.

Det er mye som er usikkert med GM-mat. For det første er teknologien usikker. Det er blitt gjort lite forskning på giftproduserende planter og ikke minst helseeffektene dette har på mennesker, også på lang sikt. Noen forskere mener å ha funnet en link mellom GM-mat, for eksempel i Australia og USA, og stigende antall allergikere. I følge professor Per Brandtzæg ved Rikshospitalets patologiklinikk har vitenskapen en moralsk forpliktelse til å undersøke årsakssammenhengene her før genmodifisert mat kommer i salg i enda flere land.

I tillegg er det viktig å spørre hvem som finansierer forskning på GMO, og hvem som publiserer forskningsresultatene. Om det er Monsanto (multinasjonalt agrokonsern), med kontroll på rundt 90% av GMO markedet i verden, som står bak forskningsresultatene bør man stille spørsmål. Særlig når Monsanto har en historie som kjemisk selskap, der selskapet skjulte år med forurensning, og prøvde å fraskrive seg ansvar da innbyggerne i Alabama, USA merket konsekvensene av utslipp av miljøgiften PCB.   

At GM-frøene er patenterte understreker de store økonomiske interessene på markedet for GMO. Dette fører til at store selskaper får monopol på såfrø, som virker sterkt inn på hverdagen til bønder i sør. I India ser man for eksempel at mange bønder som produserer bomull, med GM-frø, kommer i et avhengighetsforhold til lokale lånehaier fordi de har måttet ta opp lån for kjøpe innsatsmidler til jordbruket som nettopp GM-frø og kunstgjødsel. Med et marked der amerikanske bomullsbønder blir subsidiert med 4 milliarder dollar i året, ustabile avlinger og GM-frø som bare lever en sesong, sier det seg selv at bøndene har det vanskelig. Avhengighetsforholdet og den store gjelden har vært medvirkende årsaker til den stigende selvmordsbølgen i India de siste årene, der så mange som over 100 000 bønder i hele India har tatt selvmord fra selvmordene begynte å bli registrert i 1997. 

En annen faktor med GM-frø er at spredningen av GMOer er ukontrollerbar. En bonde som dyrker økologisk vil likevel kunne erfare at avlingen får spor av GMO, med vind og pollenbærere, slik at store agroselskaper som Monsanto i prinsippet kan saksøke, noe de også har gjort, dersom de finner spor av sine patenterte GM-frø i avlingene til bøndene. Dette virker videre inn på oss som forbrukere. Hvordan kan vi vite at maten vi kjøper er GMO-fri? I tillegg dyrkes GM-avlinger i monokulturer, som da er med på å erstatte et rikt biologisk mangfold, og er en skremmende utvikling for det biologiske mangfoldet. For bønder i sør er det også viktig å ta vare på den kunnskapen de faktisk har om sine egne såfrø, og at det biologiske mangfoldet ikke går tapt til fordel for GM-frø. Det handler også om at bønder blir mindre sårbare for klimaendringer ved å dyrke flere avlinger, og dermed har flere alternativer å falle tilbake på dersom en avling skulle slå feil.   

Spire, sammen med 14 andre organisasjoner og 3 ungdomspolitiske partier overleverte krav til regjeringen om et tiårig forbud mot GM-mat. I juni 2008 anbefalte DN (Direktoratet for naturforvaltning) for første gang en godkjenning av GM-mat i Norge (maistypene T25 og NK603).  

GM-mat må i henhold til genteknologiloven vurderes ut ifra helse og miljørisiko, om produktet er etisk, egnet til å fremme en bærekraftig utvikling, og om det har samfunnsmessig nytteverdi. Genteknologiloven er fremhevet av regjeringen som “verdens beste genteknologilov”, nettopp fordi den tar så brede hensyn. Som tidligere nevnt er maistypene i fokus resistente mot sterke sprøytemidler. Maislinjen NK603 tåler å bli sprøytet med glyfosat, som en fersk studie viser at små mengder av er giftig for både mennesker og dyr. I tillegg tåler maislinjen T25 det helseskadelige sprøytemiddelet glufosinat-ammonium. Dette er forbudt å bruke på mais i både Norge og Europa fordi det kan gi akutte og kroniske skadevirkninger hos pattedyr og mennesker (på hjerne, forplantningsevne og foster). Dette peker tydelig på at en godkjenning av disse maisene og sprøytemidlene vil være i strid med genteknologiens punkter når det gjelder hvorvidt produktet bidrar til en bærekraftig utvikling. I tillegg strider det mot det etiske aspektet ved produktet å åpne opp for bruk av GMO som ikke tillates å dyrkes i Norge grunnet miljø og helsemessige hensyn. Derfor krever Spire at regjeringen ikke må godkjenne disse maisene.

Det er viktig å følge med på utfallet av behandlingen av maislinjene, og å vise at det er mange som stiller seg kritiske i forhold til at GM-mat kommer inn på det norske markedet ut ifra en ”føre vàr” holdning. Nå gjenstår det å se hvor god den norske genteknologiloven er i praksis… 

 

Climate Change and farmer’s affectedness: a personal account from East Africa

By: Stefan Kistler

Climate Change is one of the most pressing issues of our time, and perhaps the single most debated and visible topic in our society as well as on a global basis. Spire has in its still young past constantly been working with the issue – culminating now in it being chosen as the campaign topic for 2009. In choir with the Development Fund, Spire has been persistently pointing out the lack of a “South”-perspective in the climate debate. A quite selfish and ignorant focus on more local and often minor problems connected to a changing climate usually enjoys priority in the North. The general public debate in our wealthier societies frequently fails to see (and care about?) the existential problems a changing climate brings along – especially for the poorer and less resourceful people – in the Global South.

 

Now, Climate Change can also be perceived as the most overrated, exaggerated and exhausted topic in the media and in the public arena. Dozens and hundreds of articles are written everyday about it – notwithstanding this being one of them. Sometimes it can be a daunting task as well as quite confusing to keep the overview. Myself, I’m a suspicious person by nature. I am never easily convinced, meaning I prefer seeing and investigating things with my own eyes, liking to always leave some space for doubt. Currently being in East Africa, I have the opportunity to do exactly that; to see some of the impacts and implications with my own eyes.

 

In September, I was part of a group which conducted a brief fieldwork over three days with semi-structured interviews on conservation and farming practices in a rural district just outside of Kampala, Uganda. A minor focus lay further on the environmental challenges these respondents were experiencing. Neither being explicitly asked about it nor being the main focus of the research, over two-thirds of the 15 households interviewed independently named changing weather patterns as one of the major challenges that they face. Here are some of their voices:

 

“There is long persistent sunshine now”. “You prepare the land and wait for the rainfall, but it simply doesn’t come”. “The rain damages crops”. Thus, when the rains finally come the rainfall periods are shorter than before but more severe. “There is a change in seasons, it has become unpredictable”. “Unpredictable seasons lead to difficulties for planting”.

 

The latter quote underscores the central point: Seasons have become so unpredictable that farmers often miss the crucial timing of when to sow their seeds. Having farming as their main and often only livelihoods, it is needless to say what consequences a failure of the crops can have for these households and their food-intake. A more subtle consequence, mentioned by one respondent, is that the changing in seasons and crops failure actually leads to difficulties with paying school fees. The timing of payment used to correspond with the period of harvest and thus a larger income. Further, six of the respondents thought that the changing weather patterns were in some relationship to the extensive cutting of trees in and around their village. Our small research project thus suggests that Climate Change and variability is well perceived by local communities.

 

These findings correspond with a recent and yet unpublished study on Tanzania and Malawi by a group of researchers from Malawi, Tanzania and the UK, which was presented at a research conference in Dodoma in October. It summarizes that farmers can explain climate change in terms of changes in both rainfall and temperature. Agriculture, the key livelihood activity, is constrained by “delayed onset of rains and prolonged drought periods”.

 

This study being one example, there is increasingly more funding put into climate change research – on the mitigation as well as the adaptation side. I got this confirmed by a Norwegian embassy staff in Dar es Salaam in a meeting on wildlife and natural resources. Due to extensive corruption scandals in the wildlife and forestry sector over the last years in Tanzania, Norway has stopped all funding to these sectors, but they are now moving into a number of projects related to Climate Change. Being the ‘hot topic’ that Climate Change is this increase in attention and funding might surprise little. Though this could perhaps render us somewhat optimistic for the future, it is important not to neglect other pressing issues – which are often interconnected.

 

Thus, the circle closes. My journey has led me to comprehend that a changing climate is a well perceived reality by and for communities in the Global South who lead a daily struggle to cope with it and adapt to it. Notwithstanding that the conclusion here might be an old one and little concrete – rather resembling a moralistic index finger – initiatives must take place on both the adaptation as well as the mitigation side. Endeavors must be made both at home as well as abroad, starting with the former, with each individual. I have had the opportunity to see it with my own eyes and hear it with my own ears. I know that we can and must do something about it – with our own hands and our own minds.

 

 

Fatttigdomsdefinisjoner

Av: Espen Nolan Knutsen

Å vite hva slags fattigdom man prater om er viktigere, vanskeligere og mer omstridt enn mange tror. Mye makt skjuler seg under en fattigdomsdefinisjon. Mange vil for eksempel hevde at noen steder trenger man mer for ikke å være fattig. Levekår som få år tidligere ikke ville blitt betraktet som ”fattigslige” i Norge, blir nå betraktet nettopp som det. Noen vil hevde at vi overvurderer norsk fattigdom og undervurderer fattigdommen internasjonalt. Det er dessuten mange måter å måle både land og menneskers fattigdom på som ikke bare tar hensyn til økonomi. Regjeringen gir uttrykk for vanskelighetene i sin handlingsplan mot fattigdom “En enkelt definisjon vil ikke kunne fange opp fattigdommen som et sammensatt og uensartet fenomen” (www.regjeringen.no)

 

Enklest sett kan vi skille mellom to hovedformer for fattigdom:

 

Absolutt fattigdom: elendighet så alvorlig at basisbehovene knapt kan møtes ved minimumsnivået for overlevelse (Verdensbanken)

 

Relativ fattigdom: mangel på nødvendige ressurser for deltakelse i dietter og aktiviteter normalt akseptert i samfunnet (Peter Townsend)

 

Vi kaller den relativ fordi den fokuserer mer på ulikhet og kultur. Gjør dette den til en bedre definisjon? Mange heller kanskje intuitivt mot at det er bedre med en definisjon som kun tar hensyn til de aller fattigste slik at ressursene blir plassert der de trengs mest. Men menneskelivet

har alltid krevd mer enn tilfredsstillelse av rent biologiske behov fordi mennesket også er et

samfunnsvesen. Kanskje både og er eneste fornuftige løsning selv om det skaper forvirring? 

 

I Norge har vi 2,9 prosent fattigdom i følge vår egen relative fattigdomsdefinisjon som ligger på 40 prosent av medianinntekten. Man trekker fra studenter og nullskatteyterne (de rikeste). Definisjonen til OECD sier at man er fattig når man har mindre enn 50 % av medianinntekten. Enkelt forklart vil det si at vi stiller opp alle de forskjellige inntektene på rad, så velger vi den midterste og så finner ut hvor mange antall inntekter som ligger under 50 % av denne. EU bruker riktignok enda en annen definisjon da de regner 60 % av medianinntekten. Ved å bruke EUs definisjon får Norge 11 % fattige mens Tsjekkia og Bulgaria får lavere – 10 %!

            Ulempene med denne definisjonen er altså flere. Det er fult mulig at en velferdsreduksjon for de dårligst stilte skulle kunne være sammenfallende med en reduksjon i fattigdom. Det er imidlertid også fullt mulig å ha 0 % fattigdom matematisk sett. Generelt kan vi kanskje si at dersom 50 eller 60 % grensen brukes, vil for mange fremstå som fattige i Norge.

 

Verdensbanken har den mest flittig brukte definisjonen for absolutt fattigdom– fattigdom er å leve under 1,08 amerikansk dollar i 1993 justert for inflasjon – eller – 2,15 amerikanske dollar i 1993 justert for inflasjon. Vi kaller det PPP dollar – prisjustert dollar – og ideen er at dollaren får samme verdi over hele verden – man skal i prinsippet få samme matkurven over alt fordi den er justert for valuta og kjøpekraft. 1 ppp$ er riktignok alt for lite for å opprettholde et verdig eksistensminimum. Det gir derfor noe mer mening i å bruke 2 dollar målet og man får da 2.7 milliarder fattige. Øker man grensen med 0,5 USD utover det, vil ytterligere godt over 500 millioner mennesker falle inn under fattigdomsdefinisjonen. Grensene fremstår kanskje som litt vilkårlige… – det er de faktisk… Konklusjonen er at verken det absolutte eller det relative fattigdomskriteriet er tilfredsstillende.

 

For rike land har Verdensbanken for øvrig også sin egen relative fattigdomsindeks som går på 14,4 PPP dollar 1993 nivå. Denne stemmer ganske godt for Norge da vi ender opp med 3% fattigdom. 

 

USA benytter sin egen fattigdomsindeks som går på 3 ganger basisbehovene – eller 3000 $ årlig i 1965 verdi. Denne er justert i forhold til konsumprisindeksen noe som kanskje gjør den til en bedre definisjon enn Verdensbankens som bare er justert i forhold til inflasjon? Ulike steder vil man for eksempel forvente at man forbruker mer enn andre steder. Eller må vi se på dette som urimelig?

 

Et annet mål på fattigdom som FN benytter er HDI. Denne har som kjent Norge gjort det bra på. Den omfatter 4 faktorer – forventet levealder, analfabetisme, utdanningsnivå og brutto nasjonalprodukt per innbygger (BNP). BNP – BNP er et mål som finnes for praktisk talt alle selvstendige stater. I mange sammenhenger hadde det imidlertid vært mer relevant å se på nasjonalinntekt, i stedet for nasjonalprodukt, som mål for inntekt mottatt istedenfor inntekt skapt i landet. For eksempel for land som mottar mye i utviklingshjelp.Kapabiliteter – Dette er den mest kjente og mest brukte av de utvidete fattigdomsdefinisjonene. Den kommer fra Amartya Sen og Martha Nussbaum. Et menneske kan ha adekvate materielle ressurser, men mangle utdannelse og følgelig ikke få realisert sine evner på sentrale områder. Ut fra kapabilitetsinnfallsvinkelen er en person fattig hvis han eller hun mangler visse grunnleggende ”kapabiliteter” og dette skyldes manglende ressurser. De fleste vil si seg enig i at kapabiliteter som knytter seg til helse, ernæring, rent vann, losji, utdannelse og bekledning er grunnleggende. Kapabilitetsinnfallsvinkelen ligger tettere opp til det absolutte fattigdomsbegrepet enn det relative, fordi det angir et visst minstemål som skal være oppfylt for at en person ikke skal betraktes som fattig. Det er imidlertid vanskelig å måle kapabilitetene – innfallsvinkelen kan sies å være noe vag. (Og man blir ikke nødvendigvis klarere i toppen av å lese Amartya Sens kronglete hovedverk Development as Freedom) Som et svar på en slik innvending har Sen henvist til John Maynard Keynes’ ord om at det er bedre å ha vagt rett enn å ta presist feil

 

 

 

Linker

(Om tusenårsmålene) Færre ekstremt fattige i verden (- i Asia kunne de like gjerne sagt)

http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.5338461

Verdensbanken har kommet med ny rapport i år som fremmer troen på byene – jeg har vært på fremleggingen på NORAD og har mer info for den som er interessert

http://e24.no/utenriks/article2759524.ece

 

 

Our dream is a world free of poverty

Skrevet av: Andreas Viken Førster

Spire er representert i styret til Slug (Slett U-landsgjelda) ved Andreas Viken Førster. Forrige uke tok han turen over dammen til selveste D.C. for å representere Slug da Verdensbanken arrangerte konferansen “Debt Relief and Beyond”.  Andreas rapporterer fra konferansen på Slugs nettsider - der en i disse dager også har en glimrende sjanse til å få skrevet under på Slug, Changemaker og Kirkens Nødhjelps kampanje. Gjeldsslettekampanjen krever blant annet at norske myndigheter går gjennom utestående norske gjeldskrav og sletter eventuell illegitim gjeld.  Hele saken fra Andreas er også gjengitt i sin helhet under:

Innenfor dørene hos Verdensbanken står det skrevet med store bokstaver: “Our dream is a world free of poverty.” En nobel visjon som jeg selvfølgelig er enig i. Torsdag og fredag i forrige uke arrangerte Verdensbanken en konferanse om gjeld og utvikling med tittelen “Debt Relief & Beyond”.

Gjeldsspørsmålet står sentralt dersom vi skal nå Verdensbankens visjon om en verden uten fattigdom.
Vi som deltok fikk to interessante dager med paneldebatter rundt forskjellige temaer om gjeld og utvikling. Her var representanter fra Verdensbanken, IMF, OECD, privat sektor, sivilsamfunnet og andre samlet til en konferanse som i utgangspunktet virket svært lovende. Men hvor bra kan det egentlig bli med svært lite representasjon fra land i sør og sivilsamfunnet? Spørsmålet kan stå ubesvart, men skylden kan ikke legges på Utenriksdepartementet, selv om de finansierte konferansen.
Mange av debattene var sentrert rundt Verdensbankens HIPC (Heavily Indebted Poor Countries) initiativ, som tar sikte på å redusere gjelden til de landene med størst gjeldsbyrde. Detaljene i HIPC blir fort tekniske, men det er altså Verdensbankens viktigste gjeldssletteinitiativ og så langt har 33 land fullført programmet.

En av sesjonene handlet om ansvarlig lånegiving. Norge er en av pådriverne for å ta opp dette temaet internasjonalt, og det er gledelig å se at dette står i fokus på en så viktig konferanse som denne. Sesjonen ble ledet av Henrik Harboe, avdelingsdirektør i seksjon for multilaterale bank- og finansspørsmål i Utenriksdepartementet. I panelet satt blant annet EURODADs (European Network on Debt and Development [legg inn hyperlink til www.eurodad.org]) Mark Wilks.
Hans presentasjon av både historiske tilfeller av uansvarlig långiving som har ledet til tilfeller av illegitim gjeld, og hvilke metoder man kan benytte seg av for å unngå nye tilfeller fikk varierende mottakelse. Det er store uenigheter om man bør slette for eksempel diktatorgjeld som går mange tiår tilbake i tid. Det er flere eksempler på land som fortsatt betaler for tidligere regimers urett.

Selv er jeg av den mening at dersom man ikke tar et oppgjør med historien og det ansvaret som ligger på mange långivere, vil det bli vanskelig å samle oppslutning om et regelverk som skal hindre nye tilfeller av uansvarlig långiving i fremtiden. Wilks presenterte også EURODADs charter om ansvarlig långiving som bør kunne legge grunnlaget for et internasjonalt regelverk som omfatter rettferdighet og ansvarlighet i fremtidige låneavtaler.

Dessverre er det mange som ikke ønsker å slette historisk gjeld på grunnlag av at långiver har opptrådt uansvarlig. Det eksisterer en oppfatning som noe spissformulert kan oppsummeres slik: “Hvis vi først gir gjeldsslette til et land på bakgrunn av långivers ansvar, så vil alle land med utestående gjeld komme løpende og rope om gjeldsslette.”
En ex post (fancy begreper og akronymer er en favoritt i slike forsamlinger) tilnærming ble blant annet av Michael Kremer, Gates professor of Developing Societies ved Harvard, hevdet å være lite hensiktsmessig. Han tok til orde for en ex ante-løsning hvor man kan etablere en mekanisme for gjeldssanksjoner på lik linje med de sanksjonsmulighetene man har for handel i dag. Han ser for seg en løsning hvor for eksempel Sikkerhetsrådet i FN kan operere denne mekanismen. Det kan stilles store spørsmålstegn ved FNs myndighet og gjennomslagskraft dersom man skulle få på plass et slikt system.

I løpet av konferansen reagerte både jeg og andre fra sivilsamfunnet på begreps- og språkbruken i debatten. Dette er spørsmål som handler om grunnleggende menneskerettigheter, og det er millioner av mennesker globalt som lider under sine lands gjeldsbyrde. Likevel var det i hovedsak Wilks som omtalte problematikken på et menneskelig plan. Mange av paneldeltakerne snakker kun om “sovereigns”, “clients”, “treatments” og unnlater elegant å se på gjeldsspørsmålet fra et rettferdighets- og menneskerettighetsperspektiv.

Likevel kan vi ikke undervurdere nytten av at disse spørsmålene tas opp på en konferanse av dette omfanget. Den jobben gjeldsbevegelsen gjør er svært nyttig. Selv om IFIer i dag er der gjeldsbevegelsen var for ti år siden, så går det fremover. Selv Verdensbanken har nå kommet til erkjennelsen at kondisjonalitet ikke er veien å gå; det tok omtrent ti år.

Til slutt en liten akronym-quiz (hvilket tall hører til hvilken bokstav?):
1. WB    
2. IMF
3. HIPC
4. LICs
5. MDGs
6. IFI
7. EURODAD
8. OECD
9. MDRI 
10. FN

Fasit:
1. World Bank
2. International Monetary Fund
3. Heavily Indebted Poor Countries
4. Low Income Countries
5. Millennium Development Goals
6. International Finance Institutions
7. European Network on Debt and Development
8. Organisation for Economic Co-operation and Development
9. Multilateral Debt Relief Initiative
10. Forente Nasjoner

 

FRP Gmo-vennlige?

Av: Mina Mælum Norstrøm

ABC-nyhetene skriver mandag 29. september om en splittelse innad i partiet Fremskrittspartiet når det gjelder produksjon av genmodifisert mat. I EU har genmodifisert mat og fôr (GMO) blitt tillatt – mot protestene til en del medlemsland. GMO er likevel på fremmarsj, og Norge kommer snart til å måtte ta et klarere standpunkt i forhold til hvordan vårt land stiller seg til dette. Norge har fram til nå vært svært restriktive i forhold til denne typen mat, men presset øker, politiske partier er splittet og den jevne Ola Nordmann vet stort sett ikke hva han skal tro.

Det er nok ikke få myter som som florerer om Genmodifiserbar mat, sånn sett finnes mange argumenter både for og imot, noen har nok større tyngde enn andre. Blant kommentarene under ABC Nyhetenes artikkel finner man hummer og kanari(genmodifisert hummer og kanari?)

Artikkelen kan leses her.

“Vi spiser genmodifisert mat hver dag. Det norske landbruket har blitt nedprioritert i 20 år og vi er mer enn avhengig av importert genmodifisert mat”. Er vi nå egentlig det? MER ENN tilog med?

“Kanskje dette er den nye lønnsomme utviklingen for norske bønder i et land som er så sesongbetont som vårt?” Er det land som er “veldig sesongbetont som Norge” som vil slite i framtiden eller er det landene der sesongene nettopp IKKE er så betont som de var tidligere(regntid uteblir/blir voldsomt forsinket)?

“Selvsagt er det for galt at vi ikke kan spise ren mat som ikke har blitt tuklet med av mennesker, men verden har faktisk ikke valg, såfremt de ikke dyrker opp jorda i store deler av verden”. Joda kompis, verdens problem er foreløpig faktisk ikke matmangel, men at folk sulter i en verden der det faktisk produseres NOK mat.

“I Europa og flere steder ellers har man ønsket biodiesel fremfor mat, noe som nesten har forårsaket matmangel i vår verden”. Ser jeg en liten motsigelse? Nesten forårsaket matmangel????

“Ett er sikkert; vi kan ikke spise smøregrease og drikke bensin og diesel. Håper bare ikke genmodifisert mat fører til farlige sykdommer og utrydding av plantenes egenart”. Jeg tror vel selv ikke at dette er den største trusselen ved Genmodifiserbar bat- farlige sykdommer og utrydning.

Det som helt forsvinner i GMO- debatten er de SOSIALE aspektene rundt GMO. Om GMO mat er usunt eller ikke er en diskusjon. Om det vil minske verdens fattigdom er en annen.

Forskere bør holde seg til diskusjonen som gjelder helse og påvirkning på andre planter. Men desverre tenderer de til å trå over på annen manns eiendom og si at GMO kan bidra til å minske verdens fattigdom. Er det ikke da et lite tankekors at ca. alle samfunnsvitere og bistandsarbeidere er kritiske til GMO? Eller tar jeg feil? For å kompensere i denne debatten trår samfunnsviteren og bistandsarbeideren over i forskerens bedd, og påstår at GMO er farlig, fordi vi ikke kjenner konsekvensene osv. Og sånn sett vil hele debatten  om GMO utvikle seg til å bli en diskusjon som ingen egentlig har noe greie på og hvor argumenter som veldig mye mulig er gale(bidrar til fattigdomsminskning OG er helseskadelig) vil konkurrere.

Så da avslutter jeg med en av kommentarene på ABC- nyhetene:

“    Kort sagt: Jobb med noe dere kan og har greie på – og ikke lek med noe som andre kan bedre enn dere.
Ha en ettertenksom aften
Ingar O.     “

Jeg vet hva jeg skal lese om i helga!

 

Paul Collier: 4 måter å hjelpe den nederste milliarden

Det er ikke lenge siden jeg først skrev om ted.com, så det overrasker vel ingen at jeg fortsatt kommer over fantastisk interessante 18-minutter lange videoer. Denne gangen vil jeg tipse om et foredrag av Paul Collier som heter “Paul Collier: 4 ways to improve the lives of the “bottom billion”“.

Av: Andreas Viken Førster

Paul Collier er ingen hvem som helst. På profilsiden hans fra ted.com kan vi lese: “Paul Collier studies the political and economic problems of the very poorest countries: 50 societies, many in sub-Saharan Africa, that are stagnating or in decline, and taking a billion people down with them. His book The Bottom Billion identifies the four traps that keep such countries mired in poverty, and outlines ways to help them escape, with a mix of direct aid and external support for internal change.

From 1998 to 2003, Collier was the director of the World Bank’s Development Research Group; he now directs the Centre for the Study of African Economies at Oxford, where he continues to advise policymakers.”

Jeg syns Colliers synspunkter og forslag er svært interessante. Det finnes ingen garanti for at hans ideer vil lede til et løft for den mest vanskeligstilte milliarden mennesker i verden. Men dette er gjennomtenkt, dessuten er Norge nevnt i foredraget…

PS. Veldig artig eksempel i videoen om salget av rettigheter til 3G-nettet i Storbritannia.

 

Nordmenns oppussing skader miljøet

Alle norske tv-kanaler med respekt for seg selv har et oppussingsprogram. Det er ikke så rart, for er det en ting nordmenn er glad i så er det oppussing. Og det er ikke oppussing bare fordi det er nødvendig, det er oppussing fordi vi ønsker forandring. Trendene i hjemmet endres nesten like fort som klesmoten og med det følger stadig nye oppussingsprosjekter.

Av: Andreas Viken Førster

Vårt Land kjører en artikkelserie under overskriften klimadugnad hvor de berører mange interessante områder hvor vi enkelt kan gjøre grep for å spare miljøet. I miljøfientlig folkehobby skrives det om hvordan oppussing kan bli mer miljøvennlig. Stadig flere produkter og materialer blir miljømerket, og det er bra. Men så koster det ofte noen kroner ekstra å velge miljøvennlig.

I faktaboksen om miljøvennlige oppussingstips er det mye nyttig informasjon. Det viktigste kommer først: “Er det virkelig nødvendig å pusse opp nå?” Nå står jo hver enkelt fritt til å definere sitt behov, så hva som er nødvendig for hver enkelt er ikke lett å si. Personlig ville jeg ventet lengst mulig med oppussing. Det er klart mange har det som interesse og hobby, men jeg ville nok se på det som en tidkrevende byrde.

Jeg har noen forslag til andre hobbyer som kan være langt bedre for miljøet enn oppussing. Hva med en økologisk grønnsakshage. Eller trene litt mer. Kanskje jobbe frivillig på et flyktningemottak. Om det er jakten på en hobby som driver oppussingen til nye høyder, så mangler det ikke på gode og mer bærekraftige alternativer. Eventuelt kan man satse på en skikkelig miljøvennlig oppussing. Hva med å bygge seg et naturhus i stedet? Et naturhus-prosjekt kunne tatt oppussing fra en byrde til en glede for min del.