1. Personlig har jeg alltid ment at CSR er sterkt overdrevet. Ved å fokusere på CSR prøver man å gi bedrifter insentiver til å “oppføre seg pent”, og ta samfunnsansvar der de er. Dette er blitt viktig nå, fordi man i mange bransjer har fått en konsentrasjon av eierskap som er plassert langt unna bedriftens arbeidere og markeder, både geografisk og sosialt. Dermed har de null og niks egeninteresse i å “oppføre seg pent” – det er så langt borte allikevel. Slik har det ikke alltid vært. Små og mellomstore bedrifter, ja til og med en del stoore bedrifter, har historisk hatt god forankring i sine respektive nærmiljøer, og da følger et automatisk insentiv om å oppføre seg. Det er kun når dette ikke lenger er tilfelle vi får dette maset om CSR. Altså har vi to løsninger: Å fokusere på CSR, eller å fokusere på lokal tilhørighet og eierskap. Det siste vil alltid være mest effektivt, fordi det gir de klareste og sterkeste insentivene til bedriftene. Lokalt eierskap er selvsagt ikke alltid mulig, men å sørge for å skaffe seg lokale partnere med lokal integritet, og faktisk lytte til hva de har å si, kan være mye bedre enn å hjemme seg bak en illusjon om CSR.

2. Hvilken velferdsfunksjon skal bedrifter først og fremst ha? Jo, de skal sørge for at de som ønsker å jobbe har tilgang på effektive produksjonsmidler slik at de blir mest mulig produktive. Det er altså ved å tilby jobber, og dermed hjelper mennesker i være produktive, bedrifter først og fremst bekjmper fattigdom.

Forøvrig har Yara en rekke gode programmer for opplæring av småbønder i bærekraftig gjødselbruk. De er langt unna den grønne revolusjonens tankegang om at mer gjødsel gir mer avling – inn i det uendelige. Og dette er kanskje noe av det beste Yara kan gjøre, fordi de bidrar til optimalt utbytte for småbøndene. Forutsatt at prisen på gjødsel er vettug, selvsagt.