Vet du hva du spiser?

Av: Odilia Haussler Melbøe, politisk nestleder i Spire og Brita Brekke, kampanjeleder i Spire

Forsiden av gårsdagens utgave av Dagsavisen (15.10.09) avslørte at det finnes spor av genmodifiserte linfrø i sju partier på til sammen 154 tonn, som har endt i brød over hele landet. Genmodifiserte organismer (GMO) er et omstridt tema i mange deler av verden der store selskapers økonomiske interesser påvirker sosiale, juridiske og miljømessige forhold. Gårsdagens forside vitner om at tiden er moden for en GMO-debatt også i Norge. Denne gangen ble det avslørt at sikkerhetssystemet for mat sviktet. Men kan vi stole på at det ikke skjer oftere?

Canadiske myndigheter stoppet eksport av linfrø til Europa i september i år, da det ble kjent at det fantes spor av den genmodifiserte linfrøtypen Triffid, som har vært ulovlig å dyrke i Canada siden 2001. Situasjonen vi er inne i er alvorlig, og er med på å undergrave tilliten til maten vi spiser i Norge.

Genmodifiserte organismer er utbredt globalt. På det amerikanske kontinentet er genmodifisert mat en del av hverdagen til de fleste. Blant annet er over 80% av all mais og soya som produseres i USA genmodifisert. Ettersom mange fabrikerte matprodukter i dag inneholder enten soya eller mais, er dette viktig å ta stilling til også i Norge. Når vi nå vet at en ulovlig type linfrø har havnet i norske butikker burde vi stille spørsmål ved hva slags mekanismer som sørger for at vi som forbrukere vet at vi spiser mat uten spor av for eksempel GM-soya eller -mais.

En viktig ufordring verden står ovenfor i dag er tap av biologisk mangfold i landbruket. Det kan sees som et miljøproblem at GMO-avlinger monokultiveres. Monokultur er en trussel mot det naturlige og rike biologiske mangfoldet. Tre fjerdedeler av verdens fattige bor på landsbygda. Ved å kunne dyrke flere ulike sorter i landbruket, blir verdens befolkning, særlig de fattigste, mindre sårbare i forhold til klimaendringer. Tap av biologisk mangfold i jordbruket er en reell trussel mot matsikkerhet på verdensbasis og GMO er en viktig bidragsyter til denne utviklingen.

Ukontrollerbar spredning er et problem bønder står ovenfor i land der GM-produksjon er utbredt. Når en åker med GM-planter introduseres kan disse, som alle andre planter, spres og krysspollineres. For bønder som ikke ønsker GMO på sine åkre kan dette føre til at deres avlinger blir forurenset med modifiserte gener. Dette har ført til mange juridiske konflikter der bønder blir saksøkt av multinasjonale selskaper for å ha patenterte gener i avlingene sine. Spire mener at det heller burde være forurenser som betaler for forurensning. Den ukontrollerbare spredningen kan være en årsak til at vi nå har spor av GM-linfrø fra Canada i Norge og Europa. For første gang har Norge blitt et ”offer”. Vi mener at Norge bør kreve at GMO-selskaper internasjonalt skal stå juridisk og økonomisk ansvarlig for utgifter de påfører en tredje part.

 Multinasjonale agroselskaper har klare økonomiske interesser i at flere land åpner for produksjon og import av GMO. Spire mener dette kan legge press på bønder og lands matsuverenitet i form av lobbyvirksomhet fra økonomisk sterke selskapers side. Det finnes mange eksempler på at bønder har kommet i et avhengighetsforhold med ved å ta opp lån for å kjøpe selskapenes patenterte frø og innsatsmidler, som de samme selskapene har monopol på. Også Norge er under kontinuerlig press for å åpne for import og dyrking. Til nå har Norge offisielt ikke åpnet for import av GMO, men uten et fungerende kontrollorgan er det vanskelig å stole på at importert mat fra land som har GMO-produksjon ikke er forurenset.

Spire krever sammen med Nettverket for GMO-fri mat og fôr, blant annet Utviklingsfondet, Oikos og Norges Bygdekvinnelag, at det foretas en gjennomgang av rutiner i Mattilsynet slik at norske forbrukere kan være trygge på at norske matvarer er testet og kontrollert for GMO. Frøene fra Canada har vært ulovlige å produsere siden 2001. Allikevel ble ikke dette oppdaget før de nådde Tyskland. Dette viser at det er nødvendig at Norge får et egnet organ, som Mattilsynet, med utstyr til å kunne teste GMO i importvarer til Norge.

For å lese mer om Spires GMO engasjement, delta i vårt politiske utvalg som arbeider med GMO. Ta kontakt med Odilia, politisk nestleder i Spire, på odilia(dot)hm(at)gmail(dot)com

 

Tanzania suspenderer biofuel investeringer

I forbindelse med at Spire har valgt “Landgrab” som neste års kampanjetema, har vi kommet over en interessant artikkel for deg..

Tanzania har nylig suspendert investeringer av biofuel, og Action Aid, skal nå undersøke konsekvensene produksjonen av Biofuel har på matproduksjon i Tanzania. Les hele artikkel fra NY Times her.

 

Mat og landbruk

I onsdagens (30.09.09) utgave av Klassekampen sier landbruksminister Lars Peder Brekk at matsikkerhet og landbruk må inn i klimaavtalen i København i desember. Han savner engasjement fra miljøorganisasjoner som ser sammenhengen mellom matproduksjon og klimaendringer.

Klimaendringer og landbruk henger tett sammen på flere måter. Først og fremst ved at landbrukssektoren i land i sør blir sterkt berørt av klimaendringer i form av mer ekstremvær som flom og tørke, som igjen påvirker avlingene. Spire er dermed enig med landbruksministeren i at det trengs et større fokus på matsikkerhet og landbruk. Imidlertid er det viktig å bemerke at det er småskalabønder som er mest utsatt for klimaendringstrusselen.

Spires kampanje i 2008, Grønn illusjon, satte fokus på storskala matproduksjon i land i sør, og hvordan dette påvirket blant annet matproduksjon og klima. Årets kampanje, Shit happens?, har jobbet opp mot klimamøte i København i forhold til å øke regjeringens bevilgninger til klimatilpasningstiltak i sør. Riktignok har ikke kampanjene kun fokusert på sammenhengen mellom klimaendringer og matproduksjon, men i tråd med Spires holdninger er matsikkerhet og landbruk sett i et bredere perspektiv, i tillegg til sosiale, økonomiske, kulturelle og biologiske faktorer. Vi ser det som en viktig del av klimaforhandlingene, og som en utfordring for klimatilpasningstiltak å styrke småbønder i møte med klimaendringer.

Ikke bare påvirkes landbrukssektoren av klimaendringene, den bidrar også blant annet i form av økte metanutslipp som følge av effektivisering av storfedrift, og co2 utslipp på grunn av økt mekanisering og bruk av maskiner, samt avskoging. Dette er viktig å ha i bakhodet når landbruksministeren ønsker landbruket inn i klimaforhandlingene. Spire mener det er viktig at selv om landbruk og matproduksjon er livsviktig, må landbrukssektoren også ta sin del av ansvaret og være med på å kutte utslippene.  

Slik Spire ser det handler klimaforhandlingene mer om å få til et felles rammeverk for å få bukt med klimaendringene. For å sette matsikkerhet og matproduksjon på dagsorden mener Spire at man må se på de underliggende økonomiske strukturene som gjør at dagens matproduksjon bidrar til klimaendringer. Spire mener at det er essensielt med en matproduksjon som kan mette en voksende befolkning, men dette bør skje ved hjelp av, og ikke på bekostning av, småskala bønders selvbestemmelsesrett og nasjoners matsuverenitet.

Leserinnlegg av:

Ida Søgnen Tveit (organisatorisk nestleder i Spire)
Odilia Häussler Melbøe (politisk nestleder i Spire)

 

Miljølærdommer fra Tyskland

Av: Karin Lillevold

Etter å ha bodd nærmere ett år i Tyskland er det visse forskjeller som har kommet frem som utspeiler seg fra mitt eget land. Trivielle forskjeller skal jeg her utelate å snakke om.Men én klisjé vil jeg trekke frem, nemlig klisjéen om at tyskerne er så nøyaktige og ordentlige. ”Ordnung muss sein” som det heter. Jeg vil her argumentere for at dette kan ses også i en annen dimensjon, nemlig i bevisstheten til miljøet. Jeg mener vi nordmenn kan ta litt lærdom av dette fra våre venner i sør.

For å ta ett eksempel. Bæreposen. I Tyskland kjøper man ikke bærepose for hver gang man er på butikken. Ikke for annenhver gang heller. I Tyskland tar man med bærenett hjemmefra, eller man passer på å ha stor nok veske/sekk til å få plass til sine innkjøp. Ja, man planlegger rett og slett sine innkjøp med omhu. Tyskerne sies å være gode på planlegging, og når det gjelder innkjøp så ser nok dette ut til å stemme. Jeg mener også å kunne se mindre av impuls-kjøp, og den kjøp-og-kast-kulturen vi dessverre skimter mer og mer til i dagens Norge. Tyskerne har ikke latt seg blitt likegyldige. Dersom man, og kanskje særlig som utlending – ny og bortskjemt – mot formodning skulle komme til å kjøpe bærepose, og det en bærepose av plast, da vil man nok ikke komme fra det uten en del både rare og stygge blikk. Det er nå i alle fall min erfaring. Joda, det hender jeg kjøper plastpose, fy skam. Jeg bruker de som søppelposer, skoposer og skittentøyskurv. Det er klart at plastikkposen har sine nyttige sider. Men at det er en bittersøt oppfinnelse er det vel uansett liten tvil om.

Hvert år produseres det rundt en trilliard plastposer verden over, en milliard av disse brukes i Norge, i følge Teknisk Ukeblad. Én milliard plastposer på 4,7 millioner mennesker?  Rundt 212 plastposer per person i året altså. Til sammenligning brukes det i Tyskland ca 65 plastposer per person i året. I Norge har vi dermed over tredobbelt så stort forbruk av plastposer som i Tyskland, og dermed mye å lære.

Et annet eksempel på at tyskerne er gode på miljø og har den rette tankegangen inne, er miljøsortering. Sorteringen er her en del av den daglige rutine og det går nærmest på autopilot, så innarbeidet er det. I den byen jeg bor i sorterer man biologisk avfall/kompost, papp og papir, glass, restavfall, og den berømte ”Gelbe Sacke” med kunstig avfall og emballasje av plast, metall og aluminium. Da jeg flyttet hit var noe av det første jeg fikk opplæring i hvordan man sorterer søpla, og en riktig grundig en sådan.

Nå er selvfølgelig ikke alle tyskere like flinke, det finnes selvfølgelig unntak og jeg har kanskje generalisert litt vel mye i denne artikkelen. Likevel mener jeg å se et mønster, et mønster av miljøbevissthet og innarbeidethet. Vi nordmenn burde ikke være noe dårligere vi heller! Pliktfølelse og nøyaktighet er slettes ikke dårlige egenskaper i forhold til å ta vare på miljøet!

 

Det var en gang.. – om starten på ungdommens internasjonale klimanettverk

Spire er engasjert i et internasjonalt nettverk av ungdomsorganisasjoner som arbeider med å følge opp FNs klimaforhandlinger. Og for å tale de fattigste landenes sak, – de landene som blir mest påvirket av klimaendringene som vi er skyldige i.

Les artikkelen om hvordan det internasjonale ungdomsnettverket startet.

 

To steg i riktig retning

Av: Øystein Tandberg, leder i Spires handelsgruppe

Spire følger EFTA forhandlingene med India og Colombia. Denne artikkelen setter et søkelys på prosessene rundt forhandlingene og noen av de forventede konsekvensene avtalene vil føre med seg. Samtidig som Spire er glade over den siste tids utvikling; med en utsettelse av ratifiseringen av Colombia avtalen og at Norge trekker seg fra patentdelen av forhandlingene med India, etterlyser vi et bedre rammeverk for handelsavtaler. Hva med å utforme fremtidens handelsavtaler med tanke på å oppnå FNs tusenårsmål?

Spire er fornøyd med regjeringens vedtak om å utsette stortingsbehandlingen av frihandelsavtalen med Colombia frem til høsten(les mer) . Vi er også glade for nyheten om at Norge har trukket seg fra forhandlingene om patentrettigheter i frihandelsavtalen som forhandles med India (les mer her). Disse utviklingene friskemelder på ingen måte regjeringens handelspolitikk – men er viktige steg i riktig retning.

Utsettelsen av ratifiseringsprosessen: I november 2008 signerte Norge en frihandelsavtale med Colombia. Avtalen har mottatt sterk kritikk fra sivilt samfunn både i Colombia og i Norge. Kritikken har kommet på grunnlag av prosessene rundt forhandlingene og de forventede konsekvensene av avtalen. Torsdag 19. mars valgte regjeringen å forskyve behandlingen av avtalen i Stortinget frem til en gang på høsten i 2009. Signalet fra Kristin Halvorsen, Norges finansminister (SV) til Klassekampen er at regjeringen ikke er fornøyd med avtalen slik den foreligger.

En positiv nyhet: Colombias historie er preget av en langvarig konflikt hvor jordspørsmålet står sentralt. Trenden med fordrivelse fra jordområder er voksende under sittende president Álvaro Uribes regime. Hele 28 urbefolkningsgrupper er i følge Survival (les mer her) i dag truet av kulturell og fysisk utslettelse. En avtaletekst uten krav til det Colombianske regimet vil undergrave den langvarige motstandskampen i Colombia gjennom å legitimere det sittende regimets praksis. Det vil også fremstille Norge som en stat som nedprioriterer kvinner, eldre, barn, bønder, afrokolombianere og urfolk – de som lider mest under dagens Colombianske regime. For disse gruppene og de grupperingene av sivilt samfunn som arbeider på deres vegne er utsettelsen av avtalen en positiv nyhet.

Patentrettigheter og frihandelsavtaler:  Norges har siden januar 2008 også vært i forhandlinger om en frihandelsavtale med India. Indiske fagforeninger, folkebevegelser og sivile samfunnsorganisasjoner krever nå at forhandlingene opphører. Dette kreves på grunnlag av prosessen i forhandlingene og konsekvensene avtalen er ventet å få for utsatte grupper i samfunnet. Det forhandles blant annet om Indias rolle som apotek for verdens fattige. Norge gjør et klokt valg i å trekke seg fra denne biten av forhandlingene. På den måten viser Norge respekt for at noen land har behov for å styre sin egen politikk når det kommer til patentlovgiving. Et nytt rammeverk. Disse to hendelsene belyser viktigheten av et nytt rammeverk for handelsavtaler. Varemerket på et slikt rammeverk bør være åpenhet rundt prosesser og aktiv deltagelse fra sivilt samfunn. Dette inkluderer konsekvensutredninger for miljø og sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene til dem som kan forventes å bli negativt berørt av politikken. Disse gruppenes muligheter til å komme med innspill og bli hørt er i tråd med Norges forpliktelser ovenfor FN og et viktig tiltak for å realisere menneskerettighetene. Videre er det viktig å overvåke hvilke konsekvenser politikken får, og da med fokus på de svakeste gruppene i samfunnet.

Dagens prosess og konsekvensutredninger: Dagens sedvane er at forhandlingene foregår bak lukkede dører. I Norge ble Colombia avtalen signert før den blir vist offentligheten. I India har forhandlingsrundene funnet sted uten at sivilt samfunn har fått innsyn i regjeringens posisjoner, konsekvensutredninger eller forhandlingstekster. Informasjon blir hverken delt med det Indiske Parlamentet eller folket. Det Indiske finansministeriets konsultasjoner har vært begrenset til utvalgte forretnings og kommersielle aktører. Dette til tross for at avtalen er forventet å føre til lovendringer som vil ha negative konsekvenser for bønder, arbeidere, fiskere, gateselgere, urfolk og Dalits.

Fremtidens handelsavtaler – verktøy for å nå FNs tusenårsmål: Det ensidige fokuset på nedbygging av tollbarrierer som liberaliseringspolitikken har presentert gjennom de siste 30 årene har medført mye unødvendig lidelse og forsterket mange strukturelle problemer. Hvis denne politikken får lov til å fortsette kan verden snart fortone seg som en synkende livbåt. Da betyr det lite hvilken side av livbåten du sitter på – gjennomsiktighet, offentlig debatt og demokratisk prosess er hovedutfordringene i tiden som kommer. Hvis disse prinsippene blir fulgt vil fremtidens handelsavtaler kunne ligne mer på verktøy for å oppnå FN’s tusenårsmål enn de gjør i dag – en friskemelding det er verdt å jobbe mot.

 

GM-MAT I NORGE – HVA ER STATUSEN?

av Odilia Häussler Melbøe, Spire Utviklingsfondets Ungdom 

I disse dager går det mot slutten av den interne behandlingen i regjeringsapparatet der det vurderes hvorvidt to typer GM-mais, maislinjene T25 og NK603 skal komme inn på det norske markedet. Til nå har ingen GM-mat vært godkjent i Norge, (med unntak av en midlertidig godkjenning av GM-fôr fram til september i fjor), så dersom regjeringen godkjenner disse maisene vil det bli en klar historisk endring. GMO står for genmodifiserte organismer, altså at plantene har fått endret sitt arvestoff ved bruk av genteknologi. I dag er flertallet av genmodifiserte planter enten resistente mot giftstoffer i sprøytemidler, eller produserer slike giftstoffer selv. De to maisene det er snakk om her er ikke et unntak, de er også genmodifisert til å tåle sterke sprøytemidler.

Det er mye som er usikkert med GM-mat. For det første er teknologien usikker. Det er blitt gjort lite forskning på giftproduserende planter og ikke minst helseeffektene dette har på mennesker, også på lang sikt. Noen forskere mener å ha funnet en link mellom GM-mat, for eksempel i Australia og USA, og stigende antall allergikere. I følge professor Per Brandtzæg ved Rikshospitalets patologiklinikk har vitenskapen en moralsk forpliktelse til å undersøke årsakssammenhengene her før genmodifisert mat kommer i salg i enda flere land.

I tillegg er det viktig å spørre hvem som finansierer forskning på GMO, og hvem som publiserer forskningsresultatene. Om det er Monsanto (multinasjonalt agrokonsern), med kontroll på rundt 90% av GMO markedet i verden, som står bak forskningsresultatene bør man stille spørsmål. Særlig når Monsanto har en historie som kjemisk selskap, der selskapet skjulte år med forurensning, og prøvde å fraskrive seg ansvar da innbyggerne i Alabama, USA merket konsekvensene av utslipp av miljøgiften PCB.   

At GM-frøene er patenterte understreker de store økonomiske interessene på markedet for GMO. Dette fører til at store selskaper får monopol på såfrø, som virker sterkt inn på hverdagen til bønder i sør. I India ser man for eksempel at mange bønder som produserer bomull, med GM-frø, kommer i et avhengighetsforhold til lokale lånehaier fordi de har måttet ta opp lån for kjøpe innsatsmidler til jordbruket som nettopp GM-frø og kunstgjødsel. Med et marked der amerikanske bomullsbønder blir subsidiert med 4 milliarder dollar i året, ustabile avlinger og GM-frø som bare lever en sesong, sier det seg selv at bøndene har det vanskelig. Avhengighetsforholdet og den store gjelden har vært medvirkende årsaker til den stigende selvmordsbølgen i India de siste årene, der så mange som over 100 000 bønder i hele India har tatt selvmord fra selvmordene begynte å bli registrert i 1997. 

En annen faktor med GM-frø er at spredningen av GMOer er ukontrollerbar. En bonde som dyrker økologisk vil likevel kunne erfare at avlingen får spor av GMO, med vind og pollenbærere, slik at store agroselskaper som Monsanto i prinsippet kan saksøke, noe de også har gjort, dersom de finner spor av sine patenterte GM-frø i avlingene til bøndene. Dette virker videre inn på oss som forbrukere. Hvordan kan vi vite at maten vi kjøper er GMO-fri? I tillegg dyrkes GM-avlinger i monokulturer, som da er med på å erstatte et rikt biologisk mangfold, og er en skremmende utvikling for det biologiske mangfoldet. For bønder i sør er det også viktig å ta vare på den kunnskapen de faktisk har om sine egne såfrø, og at det biologiske mangfoldet ikke går tapt til fordel for GM-frø. Det handler også om at bønder blir mindre sårbare for klimaendringer ved å dyrke flere avlinger, og dermed har flere alternativer å falle tilbake på dersom en avling skulle slå feil.   

Spire, sammen med 14 andre organisasjoner og 3 ungdomspolitiske partier overleverte krav til regjeringen om et tiårig forbud mot GM-mat. I juni 2008 anbefalte DN (Direktoratet for naturforvaltning) for første gang en godkjenning av GM-mat i Norge (maistypene T25 og NK603).  

GM-mat må i henhold til genteknologiloven vurderes ut ifra helse og miljørisiko, om produktet er etisk, egnet til å fremme en bærekraftig utvikling, og om det har samfunnsmessig nytteverdi. Genteknologiloven er fremhevet av regjeringen som “verdens beste genteknologilov”, nettopp fordi den tar så brede hensyn. Som tidligere nevnt er maistypene i fokus resistente mot sterke sprøytemidler. Maislinjen NK603 tåler å bli sprøytet med glyfosat, som en fersk studie viser at små mengder av er giftig for både mennesker og dyr. I tillegg tåler maislinjen T25 det helseskadelige sprøytemiddelet glufosinat-ammonium. Dette er forbudt å bruke på mais i både Norge og Europa fordi det kan gi akutte og kroniske skadevirkninger hos pattedyr og mennesker (på hjerne, forplantningsevne og foster). Dette peker tydelig på at en godkjenning av disse maisene og sprøytemidlene vil være i strid med genteknologiens punkter når det gjelder hvorvidt produktet bidrar til en bærekraftig utvikling. I tillegg strider det mot det etiske aspektet ved produktet å åpne opp for bruk av GMO som ikke tillates å dyrkes i Norge grunnet miljø og helsemessige hensyn. Derfor krever Spire at regjeringen ikke må godkjenne disse maisene.

Det er viktig å følge med på utfallet av behandlingen av maislinjene, og å vise at det er mange som stiller seg kritiske i forhold til at GM-mat kommer inn på det norske markedet ut ifra en ”føre vàr” holdning. Nå gjenstår det å se hvor god den norske genteknologiloven er i praksis… 

 

Climate Change and farmer’s affectedness: a personal account from East Africa

By: Stefan Kistler

Climate Change is one of the most pressing issues of our time, and perhaps the single most debated and visible topic in our society as well as on a global basis. Spire has in its still young past constantly been working with the issue – culminating now in it being chosen as the campaign topic for 2009. In choir with the Development Fund, Spire has been persistently pointing out the lack of a “South”-perspective in the climate debate. A quite selfish and ignorant focus on more local and often minor problems connected to a changing climate usually enjoys priority in the North. The general public debate in our wealthier societies frequently fails to see (and care about?) the existential problems a changing climate brings along – especially for the poorer and less resourceful people – in the Global South.

 

Now, Climate Change can also be perceived as the most overrated, exaggerated and exhausted topic in the media and in the public arena. Dozens and hundreds of articles are written everyday about it – notwithstanding this being one of them. Sometimes it can be a daunting task as well as quite confusing to keep the overview. Myself, I’m a suspicious person by nature. I am never easily convinced, meaning I prefer seeing and investigating things with my own eyes, liking to always leave some space for doubt. Currently being in East Africa, I have the opportunity to do exactly that; to see some of the impacts and implications with my own eyes.

 

In September, I was part of a group which conducted a brief fieldwork over three days with semi-structured interviews on conservation and farming practices in a rural district just outside of Kampala, Uganda. A minor focus lay further on the environmental challenges these respondents were experiencing. Neither being explicitly asked about it nor being the main focus of the research, over two-thirds of the 15 households interviewed independently named changing weather patterns as one of the major challenges that they face. Here are some of their voices:

 

“There is long persistent sunshine now”. “You prepare the land and wait for the rainfall, but it simply doesn’t come”. “The rain damages crops”. Thus, when the rains finally come the rainfall periods are shorter than before but more severe. “There is a change in seasons, it has become unpredictable”. “Unpredictable seasons lead to difficulties for planting”.

 

The latter quote underscores the central point: Seasons have become so unpredictable that farmers often miss the crucial timing of when to sow their seeds. Having farming as their main and often only livelihoods, it is needless to say what consequences a failure of the crops can have for these households and their food-intake. A more subtle consequence, mentioned by one respondent, is that the changing in seasons and crops failure actually leads to difficulties with paying school fees. The timing of payment used to correspond with the period of harvest and thus a larger income. Further, six of the respondents thought that the changing weather patterns were in some relationship to the extensive cutting of trees in and around their village. Our small research project thus suggests that Climate Change and variability is well perceived by local communities.

 

These findings correspond with a recent and yet unpublished study on Tanzania and Malawi by a group of researchers from Malawi, Tanzania and the UK, which was presented at a research conference in Dodoma in October. It summarizes that farmers can explain climate change in terms of changes in both rainfall and temperature. Agriculture, the key livelihood activity, is constrained by “delayed onset of rains and prolonged drought periods”.

 

This study being one example, there is increasingly more funding put into climate change research – on the mitigation as well as the adaptation side. I got this confirmed by a Norwegian embassy staff in Dar es Salaam in a meeting on wildlife and natural resources. Due to extensive corruption scandals in the wildlife and forestry sector over the last years in Tanzania, Norway has stopped all funding to these sectors, but they are now moving into a number of projects related to Climate Change. Being the ‘hot topic’ that Climate Change is this increase in attention and funding might surprise little. Though this could perhaps render us somewhat optimistic for the future, it is important not to neglect other pressing issues – which are often interconnected.

 

Thus, the circle closes. My journey has led me to comprehend that a changing climate is a well perceived reality by and for communities in the Global South who lead a daily struggle to cope with it and adapt to it. Notwithstanding that the conclusion here might be an old one and little concrete – rather resembling a moralistic index finger – initiatives must take place on both the adaptation as well as the mitigation side. Endeavors must be made both at home as well as abroad, starting with the former, with each individual. I have had the opportunity to see it with my own eyes and hear it with my own ears. I know that we can and must do something about it – with our own hands and our own minds.

 

 

Leiarskap søkes

Verda treng politikarar som viser leiarskap i klimasaken.

 

Av: Elisabeth Veivåg Helseth

Dei siste vekene har medlemslanda i FN vært samla i Poznan for å diskutere ei utfordring som er felles for alle på jorda: korleis kan me hindra vidare global oppvarming og ytterlegare klimaendringar. Ein kunne jo tenka at det var enkelt å komma til ei løysing, det er jo berre å gi og ta litt, og gjera nokon kompromiss, så vil kutt i klimagassutslepp væra eit faktum. Men slik er det dessverre ikkje. Utgangspunktet til dei som samla i Poznan er nemleg så vidt forskjellig. Nokon land har pengar, makt og ressursar til å takla klimaendringane, i alle fall i nærmaste framtid. Mens andre land allereie dagleg møter problem som resultat av global oppvarming, men står utan midlar til å tilpassa seg. Rettferdig? Det er enkelt å skjønna at største del av ansvaret for den menneskeskapte globale oppvarminga ligg hos dei industrialiserte landa. Og i forlenginga av denne innsikta forstår me at utviklingsland har svært vanskeleg for å akseptera eventuelle krav om at dei må forplikta seg til utsleppskutt.

 

Det er fattige menneske i Sør som blir ramma hardast av klimaendringane. Her i Noreg slepp me, foreløpig, billeg frå det heile. Litt mindre snø. Litt meir regn og surt ver. Nokon ukjente, kanskje til og med tropiske, dyreartar som tar turen til det kalde landet vårt. Men uansett kva utfordringar me måtte møta her, har me jo godt utbygd infrastruktur og eit stort lager av pengar å ta av. Berre litt guffent å tenka på kvar dei pengane kjem frå då. Olje- pengar. Det seier seg sjølv at det følgjer eit vist ansvar med rikdommen vår.

 

Samstundes som dei fleste politiske leiarane i rike, industrialiserte land skjønnar at dei må redusera utslepp av klimagassar, er dei svært motvillege. Det å ikkje kutta i klimagass- utslepp vil i framtida få alvorlege konsekvensar for verdsøkonomien, men det er pr i dag ein nasjonal risiko knyta til å forplikta seg til utsleppskutt. Denne risikoen ville naturleg nok bli redusert ettersom fleire land inngjekk i ein global avtale. Difor er det viktig at nokon går foran og tar initiativ.

 

Det er dei industrialiserte landa som sitter med trumfkorta i dei internasjonale klimaforhandlingane. Men dessverre viser desse landa skremmande lite vilje til å investera i viktige områder som klimatilpassing og teknologioverføring. For utviklingslanda er finansiering av klimatilpassing og ’grøn’ teknologi svært avgjerande i ein internasjonal avtale. Det er ingen grunn til at utviklingsland skal følgja i våre, miljø- øydeleggandes, fotspor. Utan vilje til å bidra med finansiering, vil industrialiserte land møte lite forståing frå utviklingsland i desse og vidare forhandlingar. På Bali i fjor kom Noreg med eit viktig bidrag til bevaring av regnskog. Fram mot København 2009 er det avgjerande at Noreg også bidrar med betydeleg finansiering til klimatilpassing og teknologioverføring. Noreg kan markera seg som eit tydeleg føregangsland i klimasaken, og dette er eit ansvar den norske regjeringa bør ta på alvor.

 

2009 må bli året for å setta søkelys på  konsekvensane klimaendringar har for mange fattige i utviklingsland. Spire meinar at ein sterk klimaavtale bør bli signert i København 2009, og at politikarane bør væra lovmessig forplikta til dei løfta dei gir i førehald til kutt i klimagassutslepp. Ei klimalov er allereie snart på plass i England, og andre europeiske land ser no på mogleikane for å innføra ei slik lov. Noreg bør vera offensivt ute i klimasaken, og størstedelen av norsk utsleppskutt bør takast heime. Det er på tide å ta ansvar.

 

Global day of action, 6th of December

Today, people in nearly 100 countries around the world will mark the Global day of action on Climate Change. Demonstrations, manifestations and conferences on climate change will take place from Norway in the north, to South Africa in the south.

 

In Bangladesh there will be organised events in the coastal areas keeping in mind that these are the most vulnerable places of the world to the natural disasters caused by climate change. A radio station in Benin will send talk shows on climate change the whole day. In Australia there will be public talks and presentations on climate change. No one can hide from the climate changes. People all over the world are realising we share the same world Many countries are sending messages to the climate negotiations in Poznan.

 

In Poznan there was a big demonstration with more then four hundred youth.  Here are some pictures.

By Johanne S.  Houge, in Poznan, Polen