Climate mitigation measures threaten tribes!

Survival International, the organisation supporting tribal peoples worldwide, has released a report today revealing attempts to prevent climate change are as – or even more – damaging to indigenous people than global warming itself.

Read the whole article.

 

Asbjørn Eide bringer nyanser inn i den norske biodieseldebatten

av Christian Bull, leder i Spire

Asbjørn Eide går i dag ut i Dagavisen med et viktig bidrag til biodieseldebatten som ruller for fult i norske medier. Bak APs maktdemonstrasjon ligger det ikke kun motivasjoner om klingende mynt i kassa, men også et solidaritetsperspektiv. Agrodrivstoffproduksjon har de siste årene bidratt til at småbønder og urfolk har mista tilgangen til sine produktive ressurser, og bidratt til økte matvarepriser.

http://www.dagsavisen.no/meninger/article453799.ece

 

Tanker på vei hjem fra Roma

Av: Christian Bull og Odilia Häussler Melbøe

Odilia utfordrer makta (FAO-bygningen)

17. november

På en kafé i Praha har jeg og Odilia sitti nå i 4 timer for å gjøre skole og Spirearbeid. Roma føles allerede langt unna, men her kommer det noen refleksjoner om hvordan de siste dagene har vært.

Det finnes idag en og en halv milliard småbønder, burde ikke de være endel av løsningen på sultkrisa?

Dagene gikk fort som forventet, og opplevelsene har vært ganske overveldende. Egentlig har vi ikke gjort så mye mer enn det vi skrev om i første blogginnlegget, bortsett fra at dette var veldig mye i utgangspunktet. Gjennom å være med i ungdomsdiskusjonene på sivilt samfunnskonferansen har vi vært med på å påvirke budskapet fra sivilt samfunnskonferansen som skal presenteres i plenumssalen i FAO i dag. Vi har også møtt, blitt inspirert av og knyttet kontakt med mange ungdom fra rurale og urbane strøk som jobber med de samme problemstillingene som oss. Dette har vært veldig lærerikt.

Blant det mest interessante har kanskje vært begynnelsen på et ungdomsnettverk om matsuverenitet som det blir spennende å følge med på/være med i framover. Endel organisasjoner har vist interesse for at ungdommer som jobber med mat bør samkjøres mer for å høres på nasjonalt og internasjonalt nivå.

I går var vi med på aksjonen til Via Campesina hvor vi kommuniserte at småbønder bør ha den viktigste rollen i å utslette sult, godt bevoktet av politiet 500 meter fra FAO bygningen. Slagordet var ”Matsuverenitet NÅ!”. Dette var det nærmeste Spire kom FAO i år, da det var ”World Food Summit” og akkreditering ikke var en selvfølgelighet for noen fra sivilt samfunn.

Jonjon sultestreiker for å trekke oppmerksomheten mot det norske selskapet som tar fra han levebrødet sitt.

Vi har også pratet mer med Jonjon fra Filippinene som symbolsk startet å sultestreike den 16. November i ett døgn. Fra den 17. november fortsetter 25 mennesker i Filippinene å gjøre det samme, helt til det norskeide Intex Resources stanser planene om nikkelutvinning i en av de mest fruktbare risområdene på Filippinene. Odilia og jeg kommer til å se nærmere på hvordan vi kan løfte frem denne saken i Norge.

Roma er en fantastisk by med mye å by på, og vi hadde litt flaks da vi dumpet innom et par turistmonumenter når vi vimset rundt i sentrum en kveld. Det ble ikke Turist-Roma

denne gangen. Men alt i alt selv om oppholdet har vært intenst, og tiden knapp, har vi hatt det veldig fint.

 

Ja til moratorium på import av Biobrensel

Av: Øystein Tandberg og Christian Bull, Leder

Regjeringen har tatt en solidarisk avgjørelse når den vil innføre avgifter på Biodiesel – miljøorganisasjonene skyter skivebom. Regjeringens beslutning er en seier for solidaritets- og miljøvernbevegelser verden over – Fredric Hauge fra Bellona kaller avgiften ”en provokasjon mot alt vi (Bellona) forsøker å gjøre ved å kombinere miljøpolitikk og næringspolitikk”. Men, er ikke solidaritet alltid en del av en god løsning? Og skal vi fortsette en dårlig praksis fordi den kan utvikle seg til noe positivt på lang sikt?

FN’s spesialrapportør for retten til mat, Olivier de Shutter, har påpekt at den økte etterspørselen etter Biobrensel har akselerert den globale matkrisen. Det er i all hovedsak industrialiserte land som etterspør biobrensel, og uten subsidiering ville markedet vært betraktelig mindre lukrativt. Den økte etterspørselen har i realiteten ført til avskoging av dyrebar regnskog og tap av uerstattelig biodiversitet.

Etterspørselen etter biodrivstoff er også en vesentlig komponent i fremveksten av det som kan kalles land grab, hvor selskaper og investorer står i kø for å sikre seg enorme landområder og produktive ressurser. Stater med svake styresett er spesielt utsatt – blir det mer profitabelt å dyrke for eksempel planten Jatropha, hvis olje brukes i produksjon av Biodiesel, så oppstår det åpenbart en situasjon som krever at vi må revurdere hele vår tilnærming til bruken av Biodrivstoff. Norske selskaper er også med, og det er viktig at disse ikke gis insentiver til å satse på oppkjøp av jord til denne produksjonen -en samlet småbondebevegelse markerte utenfor FAO denne uken sterk motstand mot hva de opplever som trussel mot sitt levebrød, og global matsikkerhet.

Når regjeringen endelig tar en solidarisk avgjørelse, som klart vil legge en demper på norske selskaper og investorers interesse, er det overraskende at det er venstresiden og miljøvernorganisasjonene som reager. Lederen av finanskomiteen, Aps Torgeir Micaelsen, skal berømmes for å ta internasjonale solidaritetsbevegelser og miljøvernere på alvor: “Det hersker større tvil enn antatt om førstegenerasjons biodrivstoff vil hjelpe miljøet.” sier han. Han har støtte av over 200 naturvern- og solidaritetsorganisasjoner som har signert et opprop hvor de krever et øyeblikkelig moratorium på EUs insentiver og import av Agrobrensel. Det står ingen Norske organisasjoner på listen. Har debatten gått venstresiden og miljøvernerne hus forbi? Det er åpenbart at vi trenger et moratorium for å løse opp i denne floken – et moratorium på 5 år på all import av Agrodrivstoff.

Debatten er viktig, for hvordan skal vi takle fremtidens klimautfordring? Skal vi gå for de markedsbaserte løsningene, eller skal vi høre på de løsningene som fremmes på grassrotnivå? Når over  én millard mennesker sulter er det perverst at jord- og vannressurser skal gå til å opprettholde vestlige kjørevaner. Klimakampen må på alle måter kjempes rettferdig.

 

Er det kanskje fordi rike land tar mat fra de fattige?

Kloke ord om Spires kampanjetema landgrab:

 

“Mass production or production by masses?!”

Av: Christian Bull og Odilia Haussler Melbøe, Lørdag 14. Nov

Det var en lang og tung tur fra Oslo til Roma. Med 30 kg brosjyrer i trillekoffert og sekk  slepte vi oss opp trappene på hotellrommet, etter ett mildere ruinsjokk fra Romas gater. Derfra bar det på kultuell åpning av sivilt samfunnskonferansen hvor urbefolkingsrepresentanter sto for velkomstordene. Blant talerne var en Maori fra New Zealand, en som innledet med å snakke Zapatec og en Sioux indianer ikledd olabukse, skinnjakke og fjærpryd med god beskyttelse av en ulv på stake, samt en kvinnelig representant fra en av de få matrilineære folkegruppene i verden.

I dag har det både vært dresser og fargerike klær som har omgitt oss. 896 mennesker fra sivilt samfunn, NGOer, bønder, fiskere og urfolk var samlet under slagordet ”people’s food sovereignity now!” Dette er sivil samfunnsorganisasjons forumet som går parallelt med verdens mat samling på matsikkerhet.

Jacques Diuof er ved relativt godt mot selv om det knurrer litt i magen i dag....

 Det ble i dag åpnet med talere fra mange hold. Blant dagens høydepunkt var FAOs generalsekretær, Jacques Dioufs tale der han fastslo at bønder skal være med å bestemme over hvordan landbrukspolitikken skal se ut fremover. I solidaritet med verdens over 1 milliard sultne kunne FAOs generalsekretær meddele at han var halvveis i sitt 24-timers prosjekt med sultestreik. Mon tro om magen blir litt mindre?

 Vi har i dag vært endel av en ungdomssamling sammen med andre engasjerte ungdomsorganisasjoner der vi har diskutert veien fremover for en verden uten sult. I regi av Via Campesina og MIJARC har vi brynt oss på temaer som hvem setter vilkårene for matprodusenter, hvem har/trenger tilgang til mat, samt diskusjon rundt begrepene matsikkerhet og matsuverenitet. Vil vi ha masseprodusert mat, eller mat produsert av masser, spurte MIJARCs George Dixon.

Etter endel timer sprakende oversetning mellom engelsk, fransk og spansk, såre ører og lett skrivekrampe snakket vi med filippinske Jon fra en filippinsk allianse mot gruvedrift. Han kunne fortelle oss at et norsk selskap er svært sentralt i å frata småbønder fruktbare rismarker til fordel for gruveutvinning. Den 16 november blir det action foran FAO bygningen. Blir spennende å se hva som skjer…

Lidenskapelige hilsener fra Roma Odilia og Christian

PS. Gratulerer med dagen til våre fantastiske kolleger Mina og Brita.

 

Vet du hva du spiser?

Av: Odilia Haussler Melbøe, politisk nestleder i Spire og Brita Brekke, kampanjeleder i Spire

Forsiden av gårsdagens utgave av Dagsavisen (15.10.09) avslørte at det finnes spor av genmodifiserte linfrø i sju partier på til sammen 154 tonn, som har endt i brød over hele landet. Genmodifiserte organismer (GMO) er et omstridt tema i mange deler av verden der store selskapers økonomiske interesser påvirker sosiale, juridiske og miljømessige forhold. Gårsdagens forside vitner om at tiden er moden for en GMO-debatt også i Norge. Denne gangen ble det avslørt at sikkerhetssystemet for mat sviktet. Men kan vi stole på at det ikke skjer oftere?

Canadiske myndigheter stoppet eksport av linfrø til Europa i september i år, da det ble kjent at det fantes spor av den genmodifiserte linfrøtypen Triffid, som har vært ulovlig å dyrke i Canada siden 2001. Situasjonen vi er inne i er alvorlig, og er med på å undergrave tilliten til maten vi spiser i Norge.

Genmodifiserte organismer er utbredt globalt. På det amerikanske kontinentet er genmodifisert mat en del av hverdagen til de fleste. Blant annet er over 80% av all mais og soya som produseres i USA genmodifisert. Ettersom mange fabrikerte matprodukter i dag inneholder enten soya eller mais, er dette viktig å ta stilling til også i Norge. Når vi nå vet at en ulovlig type linfrø har havnet i norske butikker burde vi stille spørsmål ved hva slags mekanismer som sørger for at vi som forbrukere vet at vi spiser mat uten spor av for eksempel GM-soya eller -mais.

En viktig ufordring verden står ovenfor i dag er tap av biologisk mangfold i landbruket. Det kan sees som et miljøproblem at GMO-avlinger monokultiveres. Monokultur er en trussel mot det naturlige og rike biologiske mangfoldet. Tre fjerdedeler av verdens fattige bor på landsbygda. Ved å kunne dyrke flere ulike sorter i landbruket, blir verdens befolkning, særlig de fattigste, mindre sårbare i forhold til klimaendringer. Tap av biologisk mangfold i jordbruket er en reell trussel mot matsikkerhet på verdensbasis og GMO er en viktig bidragsyter til denne utviklingen.

Ukontrollerbar spredning er et problem bønder står ovenfor i land der GM-produksjon er utbredt. Når en åker med GM-planter introduseres kan disse, som alle andre planter, spres og krysspollineres. For bønder som ikke ønsker GMO på sine åkre kan dette føre til at deres avlinger blir forurenset med modifiserte gener. Dette har ført til mange juridiske konflikter der bønder blir saksøkt av multinasjonale selskaper for å ha patenterte gener i avlingene sine. Spire mener at det heller burde være forurenser som betaler for forurensning. Den ukontrollerbare spredningen kan være en årsak til at vi nå har spor av GM-linfrø fra Canada i Norge og Europa. For første gang har Norge blitt et ”offer”. Vi mener at Norge bør kreve at GMO-selskaper internasjonalt skal stå juridisk og økonomisk ansvarlig for utgifter de påfører en tredje part.

 Multinasjonale agroselskaper har klare økonomiske interesser i at flere land åpner for produksjon og import av GMO. Spire mener dette kan legge press på bønder og lands matsuverenitet i form av lobbyvirksomhet fra økonomisk sterke selskapers side. Det finnes mange eksempler på at bønder har kommet i et avhengighetsforhold med ved å ta opp lån for å kjøpe selskapenes patenterte frø og innsatsmidler, som de samme selskapene har monopol på. Også Norge er under kontinuerlig press for å åpne for import og dyrking. Til nå har Norge offisielt ikke åpnet for import av GMO, men uten et fungerende kontrollorgan er det vanskelig å stole på at importert mat fra land som har GMO-produksjon ikke er forurenset.

Spire krever sammen med Nettverket for GMO-fri mat og fôr, blant annet Utviklingsfondet, Oikos og Norges Bygdekvinnelag, at det foretas en gjennomgang av rutiner i Mattilsynet slik at norske forbrukere kan være trygge på at norske matvarer er testet og kontrollert for GMO. Frøene fra Canada har vært ulovlige å produsere siden 2001. Allikevel ble ikke dette oppdaget før de nådde Tyskland. Dette viser at det er nødvendig at Norge får et egnet organ, som Mattilsynet, med utstyr til å kunne teste GMO i importvarer til Norge.

For å lese mer om Spires GMO engasjement, delta i vårt politiske utvalg som arbeider med GMO. Ta kontakt med Odilia, politisk nestleder i Spire, på odilia(dot)hm(at)gmail(dot)com

 

Tanzania suspenderer biofuel investeringer

I forbindelse med at Spire har valgt “Landgrab” som neste års kampanjetema, har vi kommet over en interessant artikkel for deg..

Tanzania har nylig suspendert investeringer av biofuel, og Action Aid, skal nå undersøke konsekvensene produksjonen av Biofuel har på matproduksjon i Tanzania. Les hele artikkel fra NY Times her.

 

Mat og landbruk

I onsdagens (30.09.09) utgave av Klassekampen sier landbruksminister Lars Peder Brekk at matsikkerhet og landbruk må inn i klimaavtalen i København i desember. Han savner engasjement fra miljøorganisasjoner som ser sammenhengen mellom matproduksjon og klimaendringer.

Klimaendringer og landbruk henger tett sammen på flere måter. Først og fremst ved at landbrukssektoren i land i sør blir sterkt berørt av klimaendringer i form av mer ekstremvær som flom og tørke, som igjen påvirker avlingene. Spire er dermed enig med landbruksministeren i at det trengs et større fokus på matsikkerhet og landbruk. Imidlertid er det viktig å bemerke at det er småskalabønder som er mest utsatt for klimaendringstrusselen.

Spires kampanje i 2008, Grønn illusjon, satte fokus på storskala matproduksjon i land i sør, og hvordan dette påvirket blant annet matproduksjon og klima. Årets kampanje, Shit happens?, har jobbet opp mot klimamøte i København i forhold til å øke regjeringens bevilgninger til klimatilpasningstiltak i sør. Riktignok har ikke kampanjene kun fokusert på sammenhengen mellom klimaendringer og matproduksjon, men i tråd med Spires holdninger er matsikkerhet og landbruk sett i et bredere perspektiv, i tillegg til sosiale, økonomiske, kulturelle og biologiske faktorer. Vi ser det som en viktig del av klimaforhandlingene, og som en utfordring for klimatilpasningstiltak å styrke småbønder i møte med klimaendringer.

Ikke bare påvirkes landbrukssektoren av klimaendringene, den bidrar også blant annet i form av økte metanutslipp som følge av effektivisering av storfedrift, og co2 utslipp på grunn av økt mekanisering og bruk av maskiner, samt avskoging. Dette er viktig å ha i bakhodet når landbruksministeren ønsker landbruket inn i klimaforhandlingene. Spire mener det er viktig at selv om landbruk og matproduksjon er livsviktig, må landbrukssektoren også ta sin del av ansvaret og være med på å kutte utslippene.  

Slik Spire ser det handler klimaforhandlingene mer om å få til et felles rammeverk for å få bukt med klimaendringene. For å sette matsikkerhet og matproduksjon på dagsorden mener Spire at man må se på de underliggende økonomiske strukturene som gjør at dagens matproduksjon bidrar til klimaendringer. Spire mener at det er essensielt med en matproduksjon som kan mette en voksende befolkning, men dette bør skje ved hjelp av, og ikke på bekostning av, småskala bønders selvbestemmelsesrett og nasjoners matsuverenitet.

Leserinnlegg av:

Ida Søgnen Tveit (organisatorisk nestleder i Spire)
Odilia Häussler Melbøe (politisk nestleder i Spire)

 

Miljølærdommer fra Tyskland

Av: Karin Lillevold

Etter å ha bodd nærmere ett år i Tyskland er det visse forskjeller som har kommet frem som utspeiler seg fra mitt eget land. Trivielle forskjeller skal jeg her utelate å snakke om.Men én klisjé vil jeg trekke frem, nemlig klisjéen om at tyskerne er så nøyaktige og ordentlige. ”Ordnung muss sein” som det heter. Jeg vil her argumentere for at dette kan ses også i en annen dimensjon, nemlig i bevisstheten til miljøet. Jeg mener vi nordmenn kan ta litt lærdom av dette fra våre venner i sør.

For å ta ett eksempel. Bæreposen. I Tyskland kjøper man ikke bærepose for hver gang man er på butikken. Ikke for annenhver gang heller. I Tyskland tar man med bærenett hjemmefra, eller man passer på å ha stor nok veske/sekk til å få plass til sine innkjøp. Ja, man planlegger rett og slett sine innkjøp med omhu. Tyskerne sies å være gode på planlegging, og når det gjelder innkjøp så ser nok dette ut til å stemme. Jeg mener også å kunne se mindre av impuls-kjøp, og den kjøp-og-kast-kulturen vi dessverre skimter mer og mer til i dagens Norge. Tyskerne har ikke latt seg blitt likegyldige. Dersom man, og kanskje særlig som utlending – ny og bortskjemt – mot formodning skulle komme til å kjøpe bærepose, og det en bærepose av plast, da vil man nok ikke komme fra det uten en del både rare og stygge blikk. Det er nå i alle fall min erfaring. Joda, det hender jeg kjøper plastpose, fy skam. Jeg bruker de som søppelposer, skoposer og skittentøyskurv. Det er klart at plastikkposen har sine nyttige sider. Men at det er en bittersøt oppfinnelse er det vel uansett liten tvil om.

Hvert år produseres det rundt en trilliard plastposer verden over, en milliard av disse brukes i Norge, i følge Teknisk Ukeblad. Én milliard plastposer på 4,7 millioner mennesker?  Rundt 212 plastposer per person i året altså. Til sammenligning brukes det i Tyskland ca 65 plastposer per person i året. I Norge har vi dermed over tredobbelt så stort forbruk av plastposer som i Tyskland, og dermed mye å lære.

Et annet eksempel på at tyskerne er gode på miljø og har den rette tankegangen inne, er miljøsortering. Sorteringen er her en del av den daglige rutine og det går nærmest på autopilot, så innarbeidet er det. I den byen jeg bor i sorterer man biologisk avfall/kompost, papp og papir, glass, restavfall, og den berømte ”Gelbe Sacke” med kunstig avfall og emballasje av plast, metall og aluminium. Da jeg flyttet hit var noe av det første jeg fikk opplæring i hvordan man sorterer søpla, og en riktig grundig en sådan.

Nå er selvfølgelig ikke alle tyskere like flinke, det finnes selvfølgelig unntak og jeg har kanskje generalisert litt vel mye i denne artikkelen. Likevel mener jeg å se et mønster, et mønster av miljøbevissthet og innarbeidethet. Vi nordmenn burde ikke være noe dårligere vi heller! Pliktfølelse og nøyaktighet er slettes ikke dårlige egenskaper i forhold til å ta vare på miljøet!